INNLEDNING

Luthers skrift om betraktningen av Kristi lidelse utkom første gang i begynnelsen av april 1519. Tross den veldige arbeidstyngde som nå trykket ham, fant han stunder til å utgi dette skrift, visstnok ikke stort i sitt omfang, men dypt og rikt i sitt innhold.

       Eiendommelig for denne «traktat» er den sterke betoning av syndserkjennelsen som den rette frukt av betraktningen av Jesu lidelse. Luther opptrer her mot den overfladiske og egenrettferdige måte hvorpå menneskene drev på med de mange messer og gjorde betraktningen av Jesu lidelse til et utvortes skinnvesen, ikke minst også i selve pasjonstiden. Overfor denne mangel på virkelig kristelig ettertanke og selverkjennelse utsender Luther sitt vekkerrop og maner til å se det syndens forferdelige alvor, som Jesu lidelse forkynner oss. Den rette syndserkjennelse må bringe mennesket til å fortvile over seg selv.

       Men samstundes med denne selvfortvilelse finner Luther den rike trøst i Jesu lidelse. Synden føres over på Kristus. All menneskelig fyldestgjørelse blir til intet. Kristi fyldestgjørelse alene bringer synderen håp. Her fremhever Luther den uløselige sammenheng mellom langfredag og påskedag.

       Først Kristi oppstandelse danner, sammen med hans lidelse, syndsforlatelsens faste grunn.

Treffende og trøsterike ord taler Luther da også om den styrke og frimodighet som just betraktningen av Jesu lidelse kan bringe oss mennesker under alle livets tilskikkelser, i alle fristelser og kamper.

       Dette Luthers skrift ble lest med stor begjærlighet i hans samtid. Det imøtekom et sterkt behov hos det åndelig hungrende folk, utkom derfor i løpet av kort tid i en mengde nye opplag. Det hører til perlene blant Luthers skrifter i denne reformasjonens første gjennombruddstid. Og det har ennå sin betydningsfulle gjerning å gjøre også hos oss. Det vil kalle oss inn til stillheten hos den lidende Kristus, vekke syndserkjennelsen og de rette alvorstanker i vårt sinn, og minne oss om alltid påny å øse liv og kraft hos den korsfestede og oppstandne Frelser.

       Skriftet oversettes her fra den opprinnelige tyske tekst i WA 2, 136-142.

Sigurd Normann

 

OM BETRAKTNINGEN AV KRISTI HELLIGE LIDELSE

FOR det første er det noen som tenker på Kristi lidelse på den måten at de blir vred på jødene, og skråler og skjenner på den stakkars Judas. Dermed lar de seg nøye. Akkurat likedan som de er vant til å klage over andre mennesker og fordømme og snakke ondt om sine motstandere. Dette er nok ikke å betrakte Kristi lidelse, men derimot å tenke på Judas og jødenes ondskap.

       For det annet er det noen som har vist oss mange slags nytte og frukt som skulle komme av betraktningen av Kristi lidelse. Om dette har man et ordspråk, som tilskrives den hellige Albert, – at det ville være bedre å ha tenkt en gang så løselig over Kristi lidelse, enn om man fastet et helt år, eller hver dag ba en salme osv. Dette følger de blindt, og oppnår derved nettopp det motsatte av den rette frukt av Kristi lidelse, fordi de søker sitt eget i det.

       Derfor bærer de med seg små bilder og bøker, brever og kors, og noen går så langt at de ved disse ting mener å sikre seg mot vann, jern, ild og alle slags farer. Det er da på denne måten Kristi lidelse skal fri dem fra alle lidelser, tvert imot sitt virkelige vesen.

       For det tredje er det dem som har medlidenhet med Kristus, så de beklager ham og gråter over ham som et uskyldig menneske. Likesom de kvinner som fulgte etter Kristus fra Jerusalem, men ble irettesatt av ham og tilholdt å gråte over seg selv og sine barn.

       Det er den slags mennesker som midt i pasjonstiden løper omkring og vil skaffe seg åndelig fortjeneste ved å betrakte Kristi avskjed fra Betania og jomfru Marias smerter, men lenger når de heller ikke. Derav kommer det at man trekker pasjonen i langdrag i så mange timer, Gud vet om det er funnet på mer for å sove enn for å våke.

       Til denne bande hører også de som har lært hvor stor frukt den hellige messe gir. I sin enfoldighet synes de det er nok, når de hører messen. Og så vil man ved noen læreres utsagn få oss til å tro at messen skulle være antatt av Gud «opere operati, non opere operantis», dvs. bare på grunn av selve gjerningens utførelse, uten tanke på hvordan mennesket er, – som om det skulle være tilstrekkelig. Men messen er dog ikke innsatt for sin egen verdighets skyld, men for å gjøre oss verdige, og særlig for at vi skal tenke på Kristi lidelse. – For hvis ikke dette skjer, så gjør man et legemlig og ufruktbart verk av messen, hvor godt det enn måtte være i seg selv. For hva hjelper det deg at Gud er Gud, når han ikke er Gud for deg? Hva nytter det at det er sundt og godt i seg selv å spise og drikke, hvis det ikke er sunt for deg? Og det er å frykte for at man ikke gjør det bedre ved å holde mange messer, når man ikke søker den rette frukt i dem.

       For det fjerde: De mennesker som på den rette måte tenker på Kristi lidelse, det er de som ser på ham shk at de i sitt hjerte blir forferdet ved det, og deres samvittighet straks synker ned i fortvilelse. Forferdelsen skal komme av dette at du ser Guds strenge vrede og urokkelige alvor over synden og synderne, så at han ikke en gang ville frigi synderne til sin egen aller kjæreste Sønn, uten at denne først ydet så stor en bot for dem. Som han sier i Esaias 53, 8: «For mitt folks misgjerningers skyld har jeg slått ham.»

       Hvordan skal det vel da gå synderen, når det kjæreste barn blir slått slik? Der må være et usigelig alvor, som ikke er til å bære, når en så stor og uendelig personlighet går det i møte og lider og dør for dets skyld. Og når du riktig dypt betenker at Guds Sønn, Faderens evige visdom, selv lider, så må du vel forferdes, og det desto mer jo dypere du tenker over det.

       For det femte skal du dypt innprente deg, og slett ikke tvile på, at du er den som piner Kristus slik. For det er visselig dine synder som har gjort det. Slik slo Peter jødene som med et tordenslag, da han sa til dem alle sammen, Ap. gj. 2, 36-37: «I har korsfestet ham.» På den dagen sa 3.000 forskrekket og skjelvende til apostlene; «Å, kjære brødre, hva skal vi nå gjøre?» Derfor, når du ser Kristi nagler trenge gjennom hans hender, så tro fullt og fast at dette er dine gjerninger. Når du ser hans tornekrone, så tro at dette er dine onde tanker osv.

       For det sjette: Se nå at der hvor en torn stikker Kristus, der burde med rette mer enn hundre tusen torner stikke deg. Ja, i evighet burde de stikke deg slik, og enda mye verre. Hvor en nagle gjennomborer Kristi hender og føtter, der burde du evig lide under slike og enda verre nagler. Det skal da også skje med dem som lar Kristi lidelse være spilt på dem. For dette alvorlige speil, Kristus, vil hverken lyve eller skjenne, hva han viser oss, må til punkt og prikke skje slik.

       For det syvende: En slik redsel fikk Bernhard (Bernhard av Clairvaux) av dette. Derfor sa han: «Jeg trodde jeg var sikker; jeg visste ikke noe om den evige dom, som var felt over meg i himmelen, inntil jeg så at Guds eneste Sønn forbarmer seg over meg, trer frem, og gir seg selv inn under denne dom for meg. O ve, nå er det forbi med all lek og sikkerhet hos meg, når det står et slikt alvor bak.»

       Slik betalte Kristus kvinnene (Luk. 23, 28): «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres ham.» Og han nevner grunnen: «For gjør man dette med det grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre?» Som om han ville si: «Lær av mine pinsler hva dere har fortjent, og hvordan det skal gå dere. s For her er det sant at en liten hvalp blir slått, for å skremme den store hunden. Så har også profeten sagt: «Alle slekter på jorden skal klage over seg selv for hans skyld.» Han sier ikke: «De skal beklage ham,» men «klage over seg selv for hans skyld». Slik ble også de foran nevnte forferdet, Ap. gj. 2, 37, så de sa til apostlene: «Kjære brødre, hva skal vi gjøre?» Og likedan synger kirken: «Jeg vil flittig tenke på dette, og da vil min sjel forsmekte i meg.»

       For det åttende: På dette punkt må man øve seg riktig godt. For nytten av Kristi lidelse beror fremfor alt på denne ting, at mennesket kommer til selverkjennelse, forferdes over seg selv og blir sønderknust. Hvis mennesket ikke kommer til dette, da er Kristi lidelse ennå ikke blitt ham riktig til nytte. For Kristi lidelses eget naturlige verk er dette, at det skal gjøre mennesket likt ham, så at likesom Kristus blir jammerlig pint på legeme og sjel ved våre synder, så må også vi pines etter ham i vår samvittighet på grunn av våre synder. Dette går heller ikke her for seg med mange ord, men ved dyp ettertanke og erkjennelse av syndens forferdelige alvor.

       Ta en lignelse: Hvis en forbryter ble dømt, fordi han hadde drept en fyrstes eller konges bara, og du følte deg sikker og sang og lekte, som om du var helt uskyldig, inntil man med voldsomhet angrep deg og overmannet deg, fordi du hadde overtalt forbryteren til å gjøre dette, – se, da ville hele verden bli for trang for deg, og alier mest hvis din samvittighet dømte deg. Slik skal du bli enda mer forferdet, når du betenker Kristi lidelse. For skjønt Gud nå har dømt og fordrevet misdederne, jødene, så var disse dog tjenere for dine synder, og du er i sannhet den som ved din synd har drept Guds Sønn og korsfestet ham.

       For det niende: Den som føler seg så hard og tørr, at Kristi lidelse ikke slik forferder ham og fører ham til selverkjennelse, han må frykte. For dette blir ikke anneriedes: Kristi bilde og lidelse må du bli lik med, enten det nå skjer i levende live eller i helvete. Iallfall må du i døden falle i forferdelse, skjelve og beve og føle alt det som Kristus led på korset.

       Nå er det jo grusomt å vente dette på dødssengen. Derfor skal du be Gud om at han vil bløt gjøre ditt hjerte og hjelpe deg til å tenke på Kristi lidelse, slik at det bærer frukt. For det er heller ikke mulig at vi av oss selv på en grundig måte kan tenke over Kristi lidelse, men Gud må senke det ned i vårt hjerte.

       Heller ikke blir nå denne betraktning eller noen annen lære gitt deg for at du skulle finne på å tro at du uten videre kan fullføre dette av deg selv. Men først må du søke og begjære Guds nåde, så du kan fullføre det ved hans nåde og ikke av deg selv. For her ligger grunnen til at de som er omtalt ovenfor ikke behandler Kristi lidelse på den rette måten, de påkaller ikke Gud om dette, men ut av egen evne finner de på sin egen maner og omgås med Kristi lidelse på en helt igjennom menneskelig måte og uten noen som helst frukt.

       For det tiende: Den som altså virkelig tenker over Guds lidelse en dag, en time, ja ett kvarter, om ham vil vi uten betenkning si at dette er bedre enn om han faster et helt år, ber salmer hver eneste dag, ja kanskje hører hundre messer.

       For denne fordypelse forvandler mennesket i dets vesen, nesten på samme måte som når det fødes på ny ved dåpen Her utretter Kristi lidelse sitt rette, naturlige, edle verk, dreper den gamle Adam, fordriver all syndig lyst, glede og tillit til skapningen og denne verden, selv om man som Kristus føler seg forlatt av alle, også av Gud.

       For det ellevte: Da dette verk ikke står i vår hånd, så hender det at vi nå og da ber om det, men allikevel ikke får det med én gang. Da skal man ikke tape motet, eller holde opp med å be om det. Undertiden kommer det, når vi ikke ber om det, slik som Gud vet og vil det, for det skal skje i frihet og uten tvang.

       Da blir mennesket bedrøvet i sin samvittighet, og kjenner mishag ved seg selv og sitt liv. Men det kan nok være at han ikke vet noe om at det er Kristi lidelse som virker dette i ham, for den tenker han kanskje slett ikke på, likesom de andre visstnok tenker på Kristi lidelse, og allikevel ikke kommer til selverkjennelse ved det. Hos de første er Kristi lidelse skjult og i sannhet til stede, hos de andre bare tilsynelatende. Og etter denne deres måte vender Gud ofte bladet om, så at de som tenker på Kristi lidelse, de betenker den ikke, og de som ikke hører messen, de hører den, mens de som hører den, likevel ikke hører den.

       For det tolvte: Hittil har vi befunnet oss i lidelsesuken og har på rett måte feiret langfredag. Nå kommer vi til påskedag og Kristi oppstandelse. Når mennesket slik har fått øye på sin synd, og er helt forferdet over seg selv, må man ta seg i akt for at synden skulle bli boende i samvittigheten, For det ville visselig bare føre til fortvilelse. Men likesom syndens erkjennelse kommer fra Kristus, så må man igjen føre synden over på ham, og gjøre samvittigheten fri. Se derfor til at du ikke gjør som de gale mennesker, som i sitt hjerte bites og slåss med sine synder, og strever med å løpe hit og dit med gode gjerninger eller fy Ides tgj ørende ytelser, eller søker å gjøre seg fri yed hjelp av avlaten, for å bli synden kvitt. Dette er umulig. Og dessverre har den grepet sterkt om seg, denne falske fortrøstning til fyldestgjørelse og valfarter.

       For det trettende: Men her kaster du all din synd fra deg og over på Kristus, når du fast og sikkert tror at hans sår og lidelser er dine synder, og at han bærer dem og betaler for dem. Som Esaias sier, 53, 6: «Gud har lagt all vår synd på ham.» Og Peter i 1. Petr. 2, 24: «Han har båret våre synder på sitt legeme, på korsets tre.» Paulus i 2. Kor. 5, 21: «Gud har gjort ham til synd for oss, for at vi i ham skulle bli rettferdige for Gud.»

       Disse og lignende skriftord må du helt og holdent forlate deg på, og det desto mer, jo hardere din samvittighet piner deg. For hvis du ikke gjør dette, men formaster deg til å berolige samvittigheten ved din anger og fyldestgjørende ytelse, så kommer du aldri til ro, men må til sist allikevel fortvile. For hvis vi bare driver på med våre synder i vår samvittighet, lar dem bli hos oss, og betrakter dem i vårt hjerte, da er de altfor sterke for oss, og lever til evig tid. Men når vi ser at de ligger på Kristus, og at han overvinner dem ved sin oppstandelse, og vi tappert tror dette, så er de utslettet og gjort til intet. For på Kristus kunne de ikke bli liggende. Ved hans oppstandelse er de oppslukt. Og nå ser du ingen sår og ingen smerter hos ham, dvs. intet tegn på synd.

       Derfor sier Paulus (Rom. 4, 25), at Kristus er død for våre synder og oppreist til vår rettferdiggjørelse. Det vil si, ved sin lidelse gir han oss kjennskap til vår synd, og dreper den, men ved sin oppstandelse gjør han oss rettferdige og fri fra alle synder, så sant vi da tror dette.

       For det fjortende: Hvis du nå ikke kan tro, så skal du, som før sagt, te Gud om troen. For også dette stykke står i frihet alene i Guds hånd; men det blir også gitt, undertiden åpenbart, undertiden skjult, slik som vi har sagt om lidelsen.

       Men dette bør du selv oppmuntre deg til: For det første se ikke mer bare på Kristi lidelse (for den har nå gjort sin gjerning og forferdet deg); men treng igjennom og se på hans milde hjerte, hvor fullt det er av kjærlighet til deg, en kjærlighet som tvinger ham til med så stor en tyngsel å bære din samvittighet og dine synder. Da blir ditt hjerte mykt overfor ham, og troens tillit blir styrket.

       Stig derpå videre gjennom Kristi hjerte inn til Guds hjerte, og se at Kristus ikke ville ha kunnet vise deg sin kjærlighet, hvis ikke Gud i sin evige kjærlighet hadde villet det. For Kristus er med sin kjærlighet til deg lydig mot ham. Da vil du finne det guddommelige, gode faderhjerte, og, som Kristus sier, ved ham blir du dratt til Faderen. Da vil du forstå Kristi ord (Joh. 3, 16): «Så har Gud elsket verden, at han har gitt sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha et evig liv.» Dette er da å ha lært Gud riktig å kjenne, når man ikke griper ham i hans makt eller visdom (for de er forferdelige), men griper ham i hans godhet og kjærlighet. Da kan troen og tilliten bestå, og mennesket er i sannhet født på ny i Gud.

       For det femtende: – Når ditt hjerte således er blitt stadfestet i Kristus, og du nå er blitt syndens fiende, av kjærlighet og ikke av frykt for straff, så skal for fremtiden Kristi lidelse også være et eksempel for hele ditt liv, og nå skal du tenke på den på en annen måte. For før har vi tenkt på den som en hemmelighetsfull kraft, som virker i oss, som er gjenstand for den, nå derimot tenker vi på den slik at også vi skal virke. Og det på denne måte:

       Dersom smerte eller sykdom besværer deg, betenk da hvor ringe det er imot Kristi tornekrone og naglene.

       Hvis du må gjøre noe som du ikke liker, så tenk på hvordan Kristus ble blindet og fanget og ført hit og dit.

       Anfektes du av hovmot, så se hvordan din Herre ble bespottet og foraktet sammen med røverne.

       Fristes du av ukyskhet og ond lyst, så husk på hvor bittert Kristi fine legeme ble hudflettet, gjennornstukket og slått.

       Fristes du av hat, misunnelse eller hevn, så kom i hu hvordan Kristus med mange tårer og rop ba for deg.

       Dersom sorg eller armen motgang, legemlig eller åndelig, bekymrer deg, så styrk ditt hjerte og si: «Vel, hvorfor skulle ikke også jeg lide en smule sorg, da min Herre svedet blod i haven av angst og bedrøvelse? Den ville være en lat og skammelig tjener, som ville ligge i sengen, mens hans herre måtte kjempe i dødsfare.»

       Se slik kan man i Kristus finne styrke og vederkvegelse mot alle laster og udyder. Dette er å betenke Kristi lidelse på den rette måte, og dette er frukten av hans lidelse. Og den som slik øver seg i Kristi lidelse, han utretter mer enn om han hørte på alle lidelseshistorier eller leste alle messer.

       Dette er også virkelig de rette kristne, de som slik tar Kristi liv og navn inn i sitt eget liv. Som Paulus sier: «De som tilhører Kristus, de korsfester sitt kjød med dets lyster og begjærligheter.» For Kristi lidelse må man ikke behandle bare med ord og utvortes skinn, men i liv og sannhet. Slik gir apostelen oss denne formaning (Hebr. 12, 3): «Gi akt på ham, som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så dere ikke skal gå trett og bli motløse i deres sjeler.» Og Peter sier i 1. Petr. 4, 1): «Da nå Kristus har lidt i kjødet, så væpne dere med den samme tanke.»

       Men denne betraktning av Kristi lidelse er gått av bruk og er blitt sjelden, enda Paulus' og Peters brever er fulle av den. Vi har forvandlet selve saken til et utvortes skinn, og bare malt betraktningen av Kristi lidelse på papir og vegger.