INNLEDNING

Vi har allerede i Luthers skrifter av 1519 sett hvordan reformatoren der er nådd frem til å forkynne troen alene som vei til frelse. Dette ble av motstanderne utnyttet til den beskyldning mot ham at han ringeaktet de gode gjerninger ' og gjorde moralen overflødig ved troen.

       Da måtte det krav melde seg for Luther, å gjøre nærmere rede for sin virkelige stilling på dette punkt. Etter at han i en preken hadde bebudet at han snart ville greie ut om de gode gjerninger, og Georg Spalatin i februar 1520 hadde minnet ham om dette løfte, begynte han å skrive om dette aktuelle emne. Opprinnelig hadde han visstnok tenkt å forfatte en ganske kort «traktat»; men etter hvert som han arbeidet med stoffet, vokste det hele til et rett omfangsrikt skrift. Det var ferdig fra trykkeriet i de siste dager av mai eller i de første dager av juni 1520. Innen årets utgang var det utkommet i åtte nye opplag. Det var altså et meget sterkt behov for å lese Luthers veiledning om de gode gjerninger.

       Dette Luthers skrift inntar nå også en ganske eiendommelig plass innen hans store forfatterskap.

Lutherforskerne har i disse 450 år gjerne nevnt «de tre store ref or motoriske skrifter» av 1520. Disse er da skriftene til adelen, om kirkens babyloniske fangenskap og om et kristenmenneskes frihet. Skriftet om de gode gjerninger ble altså ikke regnet med. Dette må betegnes som misvisende. Det virkelige forhold må sies å være dette, at også skriftet om de gode gjerninger er et reformatorisk skrift. Riktig vil det derfor være å tale om fire store reformatoriske skrifter i det nevnte år. Skriftet om de gode gjerninger er det første og det største av dem alle.

       Visstnok har Luther i dette skrift ennå ikke avbrutt enhver forbindelse med Rom. Rent utvortes betraktet står han ennå innenfor Romerkirkens ramme. Og allikevel – denne ramme er her fullstendig sprengt. Hele Luthers indre holdning er nå en veldig protest mot Romerkirken. Den indre løsrivelse fra denne kirke er fullbyrdet.

       Skjønt skriftet har de gode gjerninger som sitt tema, handler det dog først og fremst om troen. Ja, hele skriftet er i virkeligheten en mektig preken om troen på Kristus og den uforskyldte nåde i ham. Troen alene er også kilden til alle gode gjerninger. Derved får også gjerningene sin rette plass. De er kun troens utadgående aktivitet, og får følgelig sin vurdering ut fra troen alene. Alle gjerninger, selv de høyeste og mest strålende, er døde og verdiløse uten tro. Gjenstand for Guds velbehag er gjerningene kun for troens skyld. I troen har selv den minste gjerning, som den å ta opp et halmstrå, sin fulle verdi. Det er sinnelagets religion og moral Luther forkynner. Og sinnelaget består i ett av to: tro eller ikke tro. Reformatoren fornyer Paulus' ord at alt som ikke er av tro er synd (Rom. 14, 23).

       Hermed har Luther for alle tider klarlagt både sin egen og hele reformasjonens virkelige stilling til de gode gjerninger. Det er så langt fra at Luther – som katolikkene påstår den dag i dag – har avsvekket moralen og de gode gjerninger, at han tvert om på en epokegjørende måte har gjort alvor av både moral og gode gjerninger. På evangeliets og troens grunn viser hm den eneste vei til å gjøre de gjerninger som er virkelig gode, nemlig gode innenfra.

       Karakteristisk er i denne henseende den fremstilling Luther gir av kristenlivet, slik som dette skal leves etter de ti Guds bud. En eiendommelig dyp tolkning av budene gir Luther her. De ti bud får en alt omfattende rekkevidde, både innad og utad. Og sjelen i dem alle er troen.

       Men med denne forkynnelse av gjerningene som troens omsetning i det daglige liv faller hele det katolske fromhetssystem. De gjerninger som Romerkirken pålegger menneskene, som valfarter, helgendyrkelse, kirkegaver osv., stempler Luther som blott og bart skinn og hykleri, fordi menneskene ved disse gjerninger mener å være rettferdige og gode. Alle disse gjerninger uten tro, erklærer han, kan også ågerkarer og ekteskapsbrytere gjøre. Luther setter Guds bud istedenfor Romerkirkens mange menneskebud, hjertets oppriktighet istedenfor det utvortes skinn, rettferdigheten av tro istedenfor egenrettferdighet med menneskelige prestasjoner.

       Luther retter da også en skarp kritikk mot det bestående katolske kirkevesen og den katolske geistlighet. Romerkirken og dens prelater tilskriver han skylden for all den umoral og øvrige elendighet som rår i folket. Her taler han om blinde veiledere for blinde. Og deres store hovedsynd er den at de har «undertrykket troen». Blant de mange misbruk som reformatoren med kraft protesterer mot, er også den stadig trykkende pengeutpresning som pave og kirke har satt i system.

       Samstundes møter vi også vakre uttrykk for Luthers mildhet når det gjelder å rettlede og bære over med det villledede folk.

       Et sterkt nasjonalt moment trer da også tydelig frem i dette skrift. Sann evangelisk kristendom er forenet med varm kjærlighet til folk og fedreland. Det er først og fremst hans kjære tyske folk som må hjelpes ut av den dype nød. Det er fedrelandet som må befries fra det romerske åk og Romerkirkens pengeutpresninger. De mange helgendager og helgenfester volder ikke bare moralsk forsumping, men også økonomisk skade. Misbruken av krydderier og lignende svekker folkets velstand. Likeså manes folket til å innskrenke utgiftene til klær, osv.

       Luthers store kjærlighet til folket kommer også på en bemerkelsesverdig måte til orde i det innledningsbrev, hvori han tilegner kurfyrstens bror, hertug Johann, dette skrift.

       Her begrunner Luther bl. a. at han skriver på tysk og for legfolket. Teologene skrev i de dager som regel på latin og kun for de lærde. Også Luther kunne skrive flytende latin. Allikevel velger han både her og ellers i en mengde skrifter å skrive på morsmålet. Ad denne vei når han inn til selve folkesjelen og får den lykke å arbeide i kontakt med folkets egne livsbehov både i religiøs, moralsk og nasjonal henseende. «For meg,» sier han, «er det nettopp nok og mer enn for meget, at det er noen legfolk som, fra grunnen av, er ydmyke nok til å lese min preken.» Og reformatoren erklærer seg tilfreds, om han i sitt liv bare fikk tjene en legmann med sine evner.

       I full harmoni med denne tjenende kjærlighet til folket stiller Luther nå nettopp folket de store ref or motoriske oppgaver. Han er helt klar over at det ikke lengre er noe håp om en selvreformasjon fra Romerkirkens side. Så vender han seg til folket i alminnelighet – i motsetning til kirken – og retter den appell til folket at dette nå må ta saken i sin egen hånd. Ikke bare fyrster og adel, men også byer og menigheter kalles til å ta oppgavene opp.

       Det er ideen om det alminnelige prestedømme som holder på å bane seg vei.

       At Luthers skrift om de gode gjerninger er et ekte reformatorisk skrift, som helt ut hevder sin plass ved siden av de andre nevnte skrifter av samme år, fremgår da også klart nok av en sammenligning mellom dette første skrift og de tre følgende. Det første trekker opp de store grunnlinjer i Luthers ref or motoriske syn; de tre andre bringer for en betydelig del kun en videre utformning og til dels enda sterkere betoning av de tanker som Luther allerede har gjort gjeldende i skriftet om de gode gjerninger. Sammenlign f. eks. dette skrift og det fjerde (om et kristenmenneskes frihet), som også er opptatt i nærværende bind.

       Luthers skrift om de gode gjerninger utmerker seg også – som så mange av hans skrifter – ved sin alltid blivende aktualitet. Det tyvende århundres mennesker kan på mange punkter finne seg selv igjen i dette skrift. Her er friske og dype ord både til foreldre og barn, unge og gamle, fattige og rike, over- og underordnede, om hjem og samfunn, bønn og gudstjeneste, menneskelivet både i helg og yrke.

       Vårt folk bør lytte også til dette budskap som Luther har å bringe oss. Det vil virke rensende og høynende og bringe den rette kristelige ånd inn i hjertene, hjemmene og hele vårt folkeliv.

Skriftet oversettes her fra den opprinnelige tyske tekst i WA 6, 202-276.

Sigurd Normann

 

 

OM DE GODE GJERNINGER

 

JESUS

 

Til den mektige, høybårne fyrste og herre, hr. Johann, hertug av Sachsen, landgreve av Thüringen, markgreve av Meiszen, min nådige herre og beskytter.

 

MEKTIGE høybårne fyrste, nådige herre!

Til Deres fyrstelige Nåde vil jeg alltid først få komme med min underdanige tjeneste og fattige bønn!

Nådige fyrste og herre! For lenge siden ville jeg gjerne ha gjort Deres Nåde min underdanige tjeneste og plikt med en eller annen åndelig vare, som det er min oppgave å bringe. Imidlertid har jeg, i betraktning av mine evner, hele tiden funnet meg for ringe til a foreta noe som kunne være verdig til å bys Deres fyrstelige Nåde.

       Men da min nådigste herre, herr Fredrik, hertug av Sachsen, kurfyrste og stedfortreder i det hellige romerske rike osv., Deres Nådes bror, ikke har forsmådd min ringe bok, som jeg har skrevet og sendt til hans kurfyrstelige Nåde, men nådig har tatt imot den, en bok, som nå også er utgått i trykken, hvilket ikke hadde vært min tanke, så har jeg av dette nådige eksempel hentet mot og dristet meg til å tro, at likesom det fyrstelige blod er også det fyrstelige sinn litt, og ett og det samme, særlig i nådig mildhet og velvilje.

       Jeg har da hatt det håp at Deres fyrstelige Nåde på denne måte heller ikke ville forsmå dette mitt ringe, underdanige tilbud, som det har vært meg meget mer maktpåliggende å sende ut i trykken enn ellers noen av mine prekener eller noen av mine skrifter, fordi det nå har reist seg det største spørsmål om de gode gjerninger. På dette område skjer det uendelig mer av list og bedrag enn i noe annet menneskelig anliggende. Her blir det enfoldige menneske overmåte lett forført. Derfor har også vår Herre Kristus befalt oss at vi med flid skal ta oss i vare for fåreklærne, som ulvene skjuler seg under.

       Hverken sølv, gull, edelstener eller noen som helst kostelig ting får så meget av mangfoldige tillegg og avbrekk som de gode gjerninger. Disse må komme av en hel og enfoldig godhet, uten den er de bare farve, skinn og bedrag.

       Men skjønt jeg vet og daglig hører mange som ringeakter min fattigdom og sier at jeg bare lager små traktater og tyske prekener for de ulærde legfolk, så lar jeg meg ikke påvirke av det. Gud gi at jeg i løpet av hele mitt liv hadde fått tjene én legmann med alle mine evner til hans forbedring. Da ville jeg være fornøyd med det, takke Gud, og derpå med stor beredvillighet la alle mine bøker bli tilintetgjort.

       Hvorvidt det å lage store og mange bøker er noen kunst og er bedre for kristenheten, det overlater jeg til andre å dømme om. Dog mener jeg, at om jeg hadde lyst til å lage store bøker etter deres kunst, så skulle kanskje jeg få de store bøker hurtigere fra hånden enn disse mennesker ville greie å bli ferdige, om de på min vis vilde lage en liten traktat. Hvis det å nå det ønskede resultat var likeså lett som å drive forfølgelse, så hadde Kristus for lenge siden vært kastet ned fra himmelen igjen, og Guds egen stol snudd opp ned. Kan vi ikke alle dikte, så vil vi i all fall alle uttale vår dom.

       Jeg vil av hjertet gjerne overlate enhver den ære å frembringe større ting, og jeg vil aldeles ikke skamme meg over å preke og skrive tysk for det ulærde legfolk. Skjønt også jeg kan lite av det, så mener jeg at hvis vi både før og nå hadde lagt mer vinn på og mer villet dette, så skulle kristenheten ha høstet en ikke liten fordel av det ved en større forbedring, motsatt disse høye, store bøker og stridsspørsmål som bare er blitt behandlet blant de lærde i skolene.

       Dessuten har jeg ennå aldri tvunget noen til å høre meg eller lese min preken eller bedt noen om det. Jeg har tjent fritt i menigheten med det Gud har gitt meg, og som det er min plikt. Den som ikke liker dette, han kan jo lese og høre andre. Der ligger heller ikke stor vekt på det, om de ikke vil ha bruk for meg. For meg er det nettopp nok og mer enn det at det er noen legfolk som, fra grunnen av, er ydmyke nok til å lese min preken. Og selv om jeg ikke ble drevet av noen annen sak, så skal dog den ting være meg mer enn nok, at jeg har erfart at Deres fyrstelige Nåde har behag i slike tyske, små bøker og nærer et sterkt ønske om å vinne forståelse av de god gjerninger og undervisningen om troen, med hvilke det med rette har sømmet seg for meg å tjene med all mulig flid i underdanighet.

       Derfor ber jeg i ydmyk underdanighet om at Deres Nåde med nådig sinn vil ta imot det skrift jeg her fremlegger, inntil jeg, om Gud gir meg anledning til det, kan gi en fullstendig forklaring av troen i en utredning på tysk. For denne gang har jeg nemlig bare villet vise hvordan vi i alle gode gjerninger skal øve og bruke troen og la den være den fornemste gjerning. Om Gud vil, så vil jeg da en annen gang behandle troen for seg selv, hvordan vi daglig skal be eller fremsi den. Hermed vil jeg i underdanighet ha anbefalt meg til Deres Nåde.

Wittenberg den 29. mars 1520.

Deres fyrstelige Nådes underdanige kapellan

dr. Martin Luther.

 

For det første må man vite, at det ikke finnes andre gode gjerninger enn de alene som Gud har påbudt, likesom det ikke finnes noen annen synd enn den som Gud har forbudt. Den som derfor vil ha greie på gode gjerninger og gjøre dem, han behøver ikke å vite om noe annet enn Guds bud.

       Så sier Kristus, Matt. 19, 17: «Vil du bli salig, så hold budene.» Og da ynglingen spør hva han skal gjøre for å bli salig, holder Kristus ikke noe annet frem for ham enn de ti bud. Altså må vi lære å skjelne mellom de gode gjerninger etter Guds bud og ikke etter selve gjerningenes skinn, størrelse og mengde, heller ikke etter menneskenes forgodtbefinnende eller etter menneskelig lov eller skikk, slik som vi ser det er hendt og ennå fremdeles hender, på grunn av vår store blindhet med stor forakt for de guddommelige bud.

       For det annet: Den første og høyeste, aller edleste gode gjerning er troen på Kristus. Som han sier i Joh. 6, 28: Da jødene spurte ham: «Hva skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» svarte han: «Dette er Guds gjerning, at dere skal tro på den han har utsendt.» Når vi nå hører eller preker om dette, så løper vi hen over det og anser det for å være overmåte ringe og lett å gjøre, mens vi nettopp skulle stanse lenge opp og riktig trakte etter dette. For i denne ene gjerning må alle gjerninger gå opp, og den godhet som flyter inn i disse må de motta likesom et lån av denne ene gjerning, Dette må vi sterkt betone lor at de skal kunne begripe det.

       Vi finner mange av dem som ber, faster, gir gaver til kirkelige innretninger, gjør ditt og datt og farer et godt levnet for mennesker. Hvis du så spør disse, om de nå også er sikre på at det de slik gjør behager Gud, så sier de: Nei, det vet de ikke, eller det tviler de pa. Dertil finnes det også en del store lærde, som forfører dem og sier at man ikke behøver å være viss på det. Og allikevel gjør disse lærde intet annet enn å lære gode gjerninger.

       Se, alle disse gjerninger går utenom troen. Derfor er de intet og helt og holdent døde. For slik som deres samvittighet og tro forholder seg overfor Gud, slik er det også med de gjerninger som kommer av dem. Nå har disse mennesker ingen tro og ingen god samvittighet overfor Gud, derfor mangler deres gjerninger hode, og hele deres liv og all deres godhet er intet. Derav kommer at når jeg løfter troen så høyt og forkaster slike vantro gjerninger, så beskylder de meg for at jeg forbyr gode gjerninger, mens jeg jo gjerne riktig ville lære dem gode gjerninger av tro.

       For det tredje: Spør du dem videre om de også holder det for gode gjerninger når de arbeider i sitt håndverk, går, står, spiser, drikker, sover og gjør alle slags gjerninger til legemets næring eller almen nytte, og om de tror at Gud har velbehag i dem for det, så vil du finne at de svarer nei, og spenner en så snever ramme om de gode gjerninger, at disse bare består i å be i kirken, faste og gi almisser. De øvrige gjerninger anser de som forgjeves, som Gud ikke bryr seg noe om. Ved sin fordømte vantro forkorter og forringer de på denne måte for Gud de tjenester som skal gjøres for ham. For ham er det jo en tjeneste alt det som overhodet kan skje, tales og tenkes i troen.

       Således lærer predikeren Salomo, 9, 7: «Gå hen med glede, spis og drikk, og vit at dine gjerninger er velbehagelige for Gud. La dine klær alltid være hvite, og la ikke olje fattes på ditt hode. Lev livet med din hustra, som du elsker, alle de dager som er gitt deg i denne ustadige tid.» La dine klær alltid være hvite, det vil si at alle våre gjerninger, uten forskjell, skal være gode, hva man så enn kaller dem. Men hvite er de nettopp da, når jeg er sikker på og tror at Gud har velbehag i dem. Da mangler jeg aldri den glade samvittighets olje på min sjels hode.

       Så sier Kristus i Joh. 8, 29: «Jeg gjør alltid det som er ham til behag.» Hvordan kunne han alltid gjøre det, da han jo spiste og drakk og sov til rette tid? Og Johannes sier, 1. Joh. 3, 19 ff.: «Og på dette skal vi kjenne at vi er av sannheten, og så skal vi stille våre hjerter tilfreds for hans åsyn, for om enn vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting. Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud, og hva vi ber om, det får vi av ham. For vi holder hans bud og gjør det som er ham til behag.» Likeså (3, 9): «Hver den som er født av Gud (det er, hver den som tror og har tillit til Gud), den synder ikke og kan ikke synde.» Likedan heter det i Salm. 34, 23: «Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig.» Ja, i den annen salme heter det: «Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham.» Er dette sant, så må alt det de gjør være godt, eller, det som de gjør ondt snart være tilgitt. Men se da her, hvorfor jeg setter troen så høyt og trekker alle gjerninger inn i den, men forkaster alle de gjerninger som ikke flyter av troen.

       For det fjerde: Her kan nå enhver selv merke og føle, når han gjør godt og ikke godt: Finner han i sitt hjerte overbevisningen om at det han gjør behager Gud, da er gjerningen god, selv om den var så ringe som å ta opp et halmstrå. Er denne overbevisning ikke til stede, eller tviler han, så er gjerningen ikke god, selv om den besto i å oppvekke alle døde, eller mennesket lot seg levende brenne. Dette lærer Paulus i Rom. 14, 23: «Alt som ikke er av tro, er synd.» Fra troen som hovedgjerningen, og ikke fra noen annen gjerning, har vi det navn at vi kalles kristentroende. For alle de andre gjerninger kan også en hedning, jøde, tyrk eller synder gjøre. Men fullt og fast å stole på at han behager Gud, det er bare mulig for en kristen som er opplyst og befestet ved nåden.

       Men at disse ord er besynderlige, og at derfor noen kaller meg en kjetter, det skjer av den grunn, at de har fulgt den blinde fornuft og hedenske kunst, og har satt troen ikke over, men ved siden av andre dyder, og har tildelt den en egen gjerning, avsondret fra alle de andre dyders gjerninger. Og likevel er det troen alene som gjør alle de andre gjerninger gode, behagelige og verdige. Og det gjør den derved at den setter lit til Gud, og ikke tviler på at alt som mennesket gjør er vel gjort for ham.

       Ja, de har ikke engang latt troen få være en gjerning, men har, som de sier, gjort en habitus [passiv evne] ut av den. Men Skriften gir ikke noen annen gjerning navnet av en guddommelig og god gjerning enn denne ene, troen. Derfor er det ikke til å undres over, at de er blitt blinde og døve ledere, – Denne tro bringer straks med seg kjærlighet, fred, glede og håp. For den som har tillit til Gud, ham gir Gud straks sin Hellige Ånd. Som Paulus sier i Gal. 3, 2: «Dere har mottatt den Hellige Ånd, ikke for deres gode gjerningers skyld, men fordi dere trodde på Guds ord.»

       For det femte; I denne tro blir alle gjerninger like. Den ene er som den annen. All forskjell på gjerningene faller bort, de være store, små, korte, lange, mange eller få. For gjerningene er ikke velbehagelige for Gud i og for seg selv, men bare for troens skyld, som alene og uten forskjell er, virker og lever i alle gjerninger, hvor mange og forskjellige de enn måtte være. Likesom alle lemmer har sitt liv, virke og navn fra hodet. Men uten hode kan ingen lemmer leve, virke eller ha navn.

       Av dette følger nå videre at et kristenmenneske, som lever i denne tro, ikke behøver noen læremester i gode gjerninger. Men det som forefaller, det gjør han, og det er alt sammen vel gjort. Så talte Samuel til Saul (1. Sam. 10, 6f.): «Og Herrens Ånd skal komme over deg, og du skal bli til et annet menneske. Gjør da det som faller deg for hånden, Gud er med deg.» Således leser vi også om Anna, Samuels mor: «Da hun trodde på presten Eli, som tilsa henne Guds nåde, vendte hun hjem i glede og fred, og brød seg heretter hverken om det ene eller det annet.» Det vil si, alt det som falt i hennes lodd å gjøre, ble for henne til en og samme ting og like stort. Også Paulus sier i Rom. 8, 2; «Hvor Kristi Ånd er, der er alt frigjort.» For troen lar seg ikke binde til noen gjerning; lar seg heller ikke frata noen; men, som det heter i den første salme, den gir sine frukter når tiden er der, det vil si alt etter som anledningen er.

       For det sjette: Dette kan vi se ved et alminnelig utvortes eksempel: Når en mann og en kvinne lever etter hverandres kjærlighet og behag, hvem lærer dem da hvordan de skal oppføre seg, hva de skal gjøre, la være, si, tie med eller tenke? Bare den gjensidige tillit lærer dem alt dette, og det mer enn det trenges. Det er ingen forskjell på gjerninger for dem, de gjør det store, lange og mangfoldige like gjerne som det lille, korte og enkle; og de gjør det med glad, fredfullt, sikkert hjerte, og er helt frie individer.

       Men hvis det er tvil, så søker enhver det som han mener er best. Da begynner han å utmåle for seg selv en forskjell på gjerningene, og tenker på ved hvilken gjerning han kan erverve seg gunst. Og allikevel går han i vei med tungt hjerte og stor ulyst, er straks engstelig, mer enn halvt fortvilet, og blir ofte til en narr ved det hele.

       Altså, et kristent menneske, som lever i denne tillit til Gud, han kjenner alle ting, formår alle ting, våger å gjøre alle ting som bør gjøres. Og han gjør alt med glede og i frihet. Ikke for å samle mange gode fortjenester og gjerninger; men det er en lyst for ham å behage Gud, å tjene Gud i renhet, uten tanke på lønn, tilfreds med at det behager Gud.

       På den annen side, den som ikke er ett med Gud, eller tviler på det, han går i vei, søker og gjør seg bekymring for hvordan han skal gjøre nok og bevege Gud med mange gjerninger. Så løper han til S. Jacob (di Compostella), til Rom, Jerusalem, hit og dit, ber til den hellige Brigitta, gjør det ene og det annet, faster på de og de dager, skrifter her og skrifter der, spør denne eller hin, og finner likevel ingen ro, – Alt gjør han med stor møye, fortvilelse og ulyst i sitt hjerte. Som jo også Skriften på hebraisk kaller slike gode gjerninger: Aven amal, det er: Møye og arbeid.

       Og hertil kommer at alt dette ikke er gode gjerninger, og alt sammen er forgjeves. Mange er blitt vanvittige av dette, og er av bare angst havnet i alskens elendighet. Om disse står det i Salomos visdom 5, 6 f.: «Vi har fart vill fra sannhets vei, og rettferdighetens lys har ikke skinnet for oss, og rettferdighetens sol er ikke opprunnet for oss. Vi har mettet oss på urettferdighets og fortapelses stier, og vi har vandret gjennom uveisomme ørkener; men Herrens vei har vi ikke kjent.»

       For det syvende: I gjerningene er troen ennå veik og svak. La oss nå videre spørre: Når det går disse mennesker ille på legeme, gods, ære, venner eller hva de har, tror de da også at de ennå er Gud til velbehag, og at han i nåde tilskikker dem deres lidelser og gjenvordigheter, de være små eller store? Her er kunsten den å ha fortrøstning til Gud, som stiller seg vred, og vente noe bedre av ham enn det man føler.

       Her er Gud skjult, som bruden sier i Høysangen 2, 9: «Se, han står bak veggen og kikker inn gjennom vinduene.» Dette vil si så meget som at han står skjult bak lidelsen, som likesom vil skille oss fra ham som en vegg, ja, som en mur. Men han ser likevel på meg, og slipper meg ikke; for han står der og er rede til å hjelpe i nåde; og gjennom den dunkle tros vindu lar han seg se. – Likedan står det i Jeremias' klagesanger 3, 31 ff.: «Han forkaster menneskene, men han gjør det ikke av hjertet.»

       Denne tro kjenner de slett ikke, men gir seg over, og tenker at Gud har forlatt dem og er deres fiende. Ja, de gir menneskene og djevlene skylden for sin ulykke, og har slett ikke noe tillit til Gud. Derfor er deres lidelse også alltid til anstøt og skade for dem. Men allikevel går de hen og gjør en hel del, som de mener, gode gjerninger, uten å legge merke til sin egen vantro.

       De derimot, som i slik lidelse stoler på Gud, og bevarer en fast, god tillit til ham, at han har velbehag i dem, for dem er lidelsene og gjenvordighetene bare kostelige fortjenester, og de edleste goder, som ingen formår å vurdere høyt nok. For troen og tilliten gjør alt det kostelige for Gud som er det aller skrekkeligste for de andre. Som det også står skrevet om døden i den 116. salme: «Kostbar i Herrens øyne er hans frommes død.» Så meget som tilliten og troen på dette trinn er hedre, høyere og sterkere enn på det første trinn, likeså meget raker lidelsene i den samme tro over alle gjerninger i troen. Altså er det mellom slike gjerninger og lidelsene en umåtelig forskjell til det bedre.

       For det åttende; Over alt dette er troens høyeste trinn da til stede, når Gud ikke straffer med timelige lidelser, men straffer samvittigheten med død, helvete og synd, og likesom unndrar oss all nåde og barmhjertighet, som om han evig ville fordømme oss og vredes over oss. Få mennesker erfarer det slik som David klager i den 6. salme (v. 1): «Herre, straff meg ikke i din vrede.» Her å tro, at Gud i nåde lar sitt velbehag være over oss, det er den høyeste gjerning som kan skje av og i skapningen. Men dette vet de gjerningshellige og de som vil bli salige ved sine gode gjerninger ikke noe om. For hvordan ville de her kunne vente seg noe godt og nåde av Gud, når de ikke er sikre i sine gjerninger og tviler allerede på troens laveste trinn?

       Se, slik har jeg, som sagt, alltid prist troen, og forkastet alle de gjerninger som skjer uten denne tro, for derved å føre menneskene bort fra de falske, skinnende, fariseiske, vantro og gode gjerninger, som nå alle klostre, kirker, hus, lavere og høyere stender er overfylt av, og hen til de rette, sanne, i bunn og grunn gode troende gjerninger. I dette står ingen annen meg imot enn de urene dyr, hvis føtter ikke har klover (som det er angitt i Mose lov), det er de som ikke vil tåle noen som helst forskjell på gode gjerninger, men uten videre plumper i vei. Når de bare har gjort nok av bønn, faste, kirkelige gaver og skrifte, så skal alt dette være godt, selv om de ikke har noen tro på Guds nåde og velbehag ved dette. Ja, de anser det aller mest da for godt, når de bare har gjort meget, stort og langt av dette, uten enhver slik tillit. Etter dette vil de aller først vente seg noe godt, når bare gjerningene er gjort. Således bygger de ikke sin tillit på guddommelig velbehag, men på de gjerninger de selv har gjort, det vil si, de bygger på sand og vann, og herfra må de til sist gjøre et grusomt fall, som Kristus sier i Matt. 7, 26 f.

       Denne gode vilje og Guds velbehag som vår tillit hviler på, har englene forkynt da de julenatten sang: «Gloria in excelsis Deo, ære være Gud i det høyeste, fred på jorden, i mennesker hans nådige velbehag.»

       For det niende: Se her er gjerningen etter det første bud, hvor det er befalt at du ikke skal ha andre guder. Dermed er sagt så meget som dette; Fordi jeg alene er Gud, skal du sette hele din fortrøstning, tillit og tro til meg alene og ikke ti! noen annen. For det er ikke å ha en Gud, at du i det ytre kaller ham Gud med munnen, eller tilber ham på kne eller med visse fakter. Men en Gud har du, når du i ditt hjerte har tiltro til ham, og venter deg alt godt, nåde og velbehag av ham, det være i gjerninger eller i lidelser, i liv eller død, i kjærlighet eller i smerte. Som vår Herre Kristus sier til den hedenske kvinne, Joh. 4, 28: «Jeg sier deg, den som vil tilbe Gud, må tilbe ham i ånd og sannhet.»

       Denne tro, troskap og tillit i hjertegrunnen er den sanne oppfyllelse av dette første bud. Og uten denne tro, troskap og tillit finnes det ellers ingen gjerning, som kan gjøre fyldest overfor dette bud. – Likesom da dette bud er det aller første, høyeste og beste, som alle de andre bud flyter av, går opp i og blir dømt og målt etter, er også den gjerning det befaler (det er troen eller tilliten til Guds nåde til alle tider), den aller første, høyeste og beste, som alle andre gjerninger må fremgå av, forbli i og dømmes og måles etter. Andre gjerninger står i samme forhold til denne gjerning som om de andre bud var der uten det første, og det ikke var noen Gud. Derfor sier jo Augustin at det første «buds gjerninger er tro, håp og kjærlighet.

       Nå er sagt foran at denne tillit og tro bringer med seg kjærlighet og håp. Ja, når vi ser riktig på det, så er kjærligheten det første eller går nettopp hånd i hånd med troen. For jeg kunne vel ikke ha tiltro til Gud, om jeg ikke tenkte at han ville være meg nådig. Og herved blir jeg igjen glad i ham og beveget til av hjertet å ha tiltro til ham og vente meg alt godt av ham.

       For det tiende: Nå ser du selv at alle de som ikke alltid har tillit til Gud, og ikke i alle sine gjerninger eller lidelser, i liv eller død, stoler på hans gunst, nåde og velbehag, men søker dette i andre ting eller hos seg selv, – de holder ikke dette hud; men de driver virkelig avgudsdyrkelse, selv om de endog gjorde alle de andre buds gjerninger og dertil samlet i en haug alle helgeners bønner, faste, lydighet, tålmodighet, ugift stand og uskyld. For selve hovedgjerningen mangler. Og uten den er alle de andre intet annet enn bare hykleri, skinn og farver. Dette advarer Kristus oss mot, Matt. 7, 15: «Vokt dere for de falske profeter, som kommer til dere i fåreklær.» Disse er alle de som ved mange gode gjerninger, som de sier, vil gjøre seg velbehagelige for Gud og kjøpe hans gunst, som om han skulle være en skraphandler eller dagarbeider, som ikke ville gi sin nåde og gunst uten betaling. Disse er de mest forkjærte mennesker på jorden. Vanskelig eller aldri blir de omvendt til den rette vei.

       Likedan er det med alle dem som i sine gjenvordigheter løper hit og dit og over alt søker råd, trøst og hjelp, bare ikke hos Gud, som det først og fremst er befalt dem å søke hos. Disse mennesker straffer profeten Esaias slik i kap. 9, 13: «Det avsindige folk vender ikke om til ham som slår det.» For Gud slo dem og skaffet dem lidelser og alle slags trengsler, for at de skulle løpe til ham og sette sin lit til ham. Så løper de fra ham til menneskene, snart til Egypten, snart til Assyria, snart også til djevelen. Om denne avgudsdyrkelse er det skrevet meget hos den samme profet og i kongenes bøker.

       Slik gjør også alle hellige hyklere, når noe støter til. Da løper de ikke til Gud, men flykter for ham og bort fra ham, og tenker bare på hvordan de skal få sitt anliggende ordnet ved sin egen duelighet eller ved menneskelig hjelp. Men samstundes anser de seg selv for fromme mennesker, og lar også andre anse dem for fromme.

       For det ellevte: Dette er Paulus' mening på mange steder, hvor han tillegger troen så stor betydning, at han sier: «Det rettferdige menneske har sitt liv av sin tro, og det er ved troen han blir ansett for rettferdig for Gud.» Står altså rettferdigheten i troen, så er det klart at det er troen som oppfyller alle bud og gjør alle deres gjerninger rettferdige, ettersom jo ingen er rettferdiggjort uten at han holder alle Guds bud.

       På den annen side kan gjerningene ikke gjøre noen rettferdig for Gud uten troen. I den grad forkaster den hellige apostel med åpen, full munn gjerningene og priser troen, at noen, forarget ved hans ord, sier: «Vel, så vil vi ikke gjøre noen god gjerning mer.» Men disse forkaster han som villfarende og uforstandige.

       Slik går det for seg også nå. Når vi forkaster vår tids store skinnende gjerninger, som gjøres uten all tro, så sier de at de altså bare skal tro, og ikke gjøre noe godt. Gjerningene etter det første bud kaller man nemlig i vår tid å synge, lese, spille på orgel, holde messe, ottesang, aftensang og andre bedetimer, gi til kirker, altere og klostre og utsmykke dem, samle til klokker, klenodier, kjortler, smykker og skatter, løpe til Rom og til helgenene. Videre, når man i full påkledning bukker, bøyer kne, ber rosenkrans og salmer, og gjør alt dette ikke foran en avgud, men foran Guds hellige kors eller foran helgenbildene, så kaller man det å ære og tilbe Gud, og etter det første bud ikke å ha andre Guder.

       Slikt kan virkelig også ågerkarler, ekteskapsbrytere og alle slags syndere gjøre, og gjør det daglig.

       Nå vel, skjer disse ting med slik tro, at vi mener Gud har velbehag i dem alle, så er de rosverdige, ikke for sin dyds skyld, men på grunn av slik tro; for alle gjerninger gjelder, som sagt, likt. Men tviler vi på dette, og mener vi ikke at Gud er oss hull og har velbehag i oss, eller formaster vi oss først og fremst til å behage ham ved og etter våre gjerninger, da er det bare bedrag, idet man utvortes ærer Gud, men innvortes gjør seg selv til sin avgud.

       Det er grunnen til at jeg så ofte har talt imot slike gjerningers pomp, prakt og mengde, og har forkastet dem. Det er klart som dagen at de ikke bare skjer i tvil eller uten slik tro; men det er ikke én blant tusen, som ikke setter sin lit til at han derved skal oppnå Guds gunst, og mener å komme hans nåde i forkjøpet. Slik blir det gjort et marked av disse gjerninger. Men det kan Gud ikke tåle, han som har lovet sin miskunnhet uten vederlag, og vil at man her skal begynne med tillit, og i tillit fullføre alle gjerninger, hva navn de så enn måtte ha.

       For det tolvte: Merk nå selv av dette, hvor langt de to ting er fra hverandre, å oppfylle det første bud bare med utvortes gjerninger, og å oppfylle det med innvortes tillit. For denne innvortes tillit frembringer riktig levende Guds barn, de utvortes gjerninger derimot frembringer bare så meget verre avgudsdyrkelse og de skadeligste hyklere som finnes på jorden. Disse leder en utallig mengde mennesker med sitt storartede skinn, etter sin egen fremgangsmåte, og lar dem allikevel bli uten tro. Derved blir de jammerlig forført og blir sittende fast i det utvortes skrål og spøkelse. Om slike mennesker sier Kristus i Matt. 24, 23: «Vokt dere, når de sier til dere: Se her er Kristus, eller der.» Likedan i Joh. 4, 21. 23: «Jeg sier deg, den tid skal komme, da dere hverken skal tilbe Gud på dette berg eller i Jerusalem, for Faderen søker tilbedere i ånden.»

       Disse og lignende ord har beveget meg, og bør bevege enhver til å forkaste den svære prakt med pavelige dokumenter, segl, faner og avlat. Med alt dette blir det stakkars folk drevet til å bygge kirker, gi, ofre og be. Men samstundes blir troen helt fortiet, ja likefrem undertrykket. For da troen ikke gjør noen forskjell på gjerningene, så kan ved siden av den ikke den ene gjerning stå foran den annen med så stor oppblåsthet og larm. Troen vil bare være en gudstjeneste, og vil ikke overlate dette navn og denne ære til noe annet verk, enn det som den gir den til. Dette verk utretter troen, så at gjerningen skjer i troen og ut av den.

       Dette uvesen vises oss i Det gamle testamente, idet jødene forlot templet og ofret på andre steder, i de grønne lysthaver og på haugene. Slik gjør også disse mennesker. Alle gjerninger har de det travelt med å gjøre. Men denne troens hovedgjerning akter de aldri på.

       For det trettende: Hvor er nå de som spør: «Hvilke gjerninger er gode, hva skal vi gjøre, hvordan skal vi være fromme?» Ja, hvor er også de som sier at når vi preker om troen, så lærer vi ingen gjerninger eller skal ikke gjøre slike? Gir ikke dette ene første bud oss mer å bestille enn noen formår å gjøre?

       Hvis ett menneske kunne være tusen eller alle mennesker, eller kunne være alle skapninger, så ville allikevel det være lagt på ham nok, og mer enn nok. For her er det befalt ham at han alltid skal leve og vandre i tro og tillit til Gud, ikke feste slik tro til noen annen, og således ha en, den rette Gud og ingen annen.

       Fordi nå menneskets vesen og natur ikke et øyeblikk kan være uten noe å gjøre eller å la være, å tåle eller å unngå (for livet hviler aldri, som vi ser), - vel, så må den som vil være from og bli full av gode gjerninger, gå i gang med alltid å øve seg selv i denne tro i alt hv og virke. Han må lære alltid å gjøre og unnlate alt i denne tillit. Så vil han finne hvor meget han har å bestille, hvordan alle ting helt og holdent hviler på troen, og hvordan han aldri må være uvirksom, fordi jo også lediggangen må skje i troens øvelse og gjerning.  Kort sagt, intet kan være i og ved oss eller tilfalle oss, uten at det er godt og fortjenstfullt, når vi tror at det alt sammen er til velbehag for Gud. Således sier Paulus (1. Kor. 10, 31): «Kjære brødre, enten dere eter eller drikker, eller hva dere gjør, så gjør alt i vår Herre Jesu Kristi navn.» Nå kan det ikke skje i dette navn, uten at det skjer i denne tro. Likedan i Rom. 8, 28: «Vi vet at alle ting tjener til det beste for Guds hellige.»

       Derfor, når noen sier at de gode gjerninger er forbudt når vi bare preker om den hellige tro, så er denne tale lik den tale jeg ville føre, hvis jeg sa til en syk: «Hvis du var frisk, så hadde du alle lemmenes gjerninger; men uten disse er alle lemmers virksomhet intet», og av det ville han slutte at jeg hadde forbudt lemmenes gjerninger. Men jeg har jo tvert om ment, at først må sunnheten være der, så er alle lemmer i virksomhet og utfører alle gjerninger. Slik må også troen være verksmester og høvedsmann i alle gjerninger. Ellers er de absolutt intet.

       For det fjortende: Du vil kunne si: «Hvorfor har man da så mange geistlige og verdslige lover og så mange seremonier i kirkene, klostrene og på valfartsstedene, for derved å drive og anspore menneskene til gode gjerninger, når troen gjør alle ting gjennom det første bud?» Svar: Nettopp fordi vi ikke alle har troen eller akter den. Hvis alle hadde troen, behøvde vi ikke noen lov mer, men enhver gjorde av seg selv gode gjerninger til enhver tid, som en slik tillit lærer ham.

       Men nå finnes det fire slags mennesker. Den første klasse (som er nevnt foran) er de som ikke trenger noen lov. Om dem sier Paulus i 1. Tim. 1, 9: «Loven er ikke satt for den rettferdige» (det er den troende). Men disse gjør frivillig hva de vet og kan, i den faste tillit at Guds velbehag og miskunnhet hviler over dem i alle ting. Den annen klasse vil misbruke denne frihet, falskelig forlate seg på den og bli doven. Om disse sier Peter i 1. Petr. 2, 16: «Dere skal leve som frie og ikke som de som har friheten til ondskaps skjul.» Som om han ville si: «Troens frihet gir ikke tillatelse til synd, og vil heller ikke dekke over den, men gir tillatelse til å gjøre alle slags gjerninger og finne seg i alt, slik som det faller i ens vei, så at ikke noen skal være bundet til en enkelt eller noen få gjerninger. Således sier også Paulus i Gal. 5,13: «Se til, at dere ikke bruker friheten til en ledighet for kjødet.» Slike mennesker må man drive med lov, og bevare med lære og formaning.

       Den tredje klasse er onde mennesker, som alltid er rede til synd. Disse må man tvinge både med geistlige og verdslige lover, som de ville hester og hunder. Og hvor dette ikke vil hjelpe, må man ta dem av dage ved det verdslige sverd, som Paulus sier i Rom. 13, 4: «Den verdslige øvrighet bærer sverdet og tjener Gud med det, ikke til frykt for de fromme, men for de onde.»

       Den fjerde klasse er de som ennå er modige og barnslige i sin forståelse av troen og det åndelige liv. Disse må man lokke som småbarn, og anspore dem med bestemt utvortes pynt, med lesning, bønn,  faste, sang, kirkeutsmykking, orgler og hva det for øvrig blir oppstilt eller overholdt i klostre og kirker, så lenge til de også lærer å erkjenne troen. Riktignok er her en stor fare, nemlig når de styrende, som det nå dessverre skjer, gir seg av med den slags seremonier og utvortes gjerninger, som om dette var de riktige gjerninger, men forsømmer troen, som de jo alltid skulle undervise om ved siden av, likesom en mor ved siden av melken også gir sitt barn annen mat, så lenge til barnet selv kan spise den sterke kost.

       For det femtende: Fordi vi nå ikke alle er like, så må vi tåle slike mennesker, sammen med dem finne oss i å ha det samme som dem, og ikke forakte dem, men undervise dem om troens rette vei. Så lærer Paulus i Rom. 14, 1: «Ta dere av den som er svak i troen for å undervise ham.» Dette gjorde han også selv, 1. Kor. 9, 20: «For dem som er under loven er jeg blitt som en som er under loven, om jeg enn ikke selv er under loven.»

       Og da Kristus, Matt. 17, 25 ff., skulle betale skatt, hvilket han ikke var forpliktet til, så samtaler han med Peter om hvorvidt kongens barn må betale skatt, eller bare de andre mennesker, Peter svarer: «Bare de fremmede.» Kristus sa: «Så er jo kongens barn fri. Men for at vi ikke skal gi dem anstøt, så gå ned til sjøen, kast ut en krok og ta den første fisken som kommer opp; og i dens munn skal du finne en stater, gi den for meg og deg.»

       Her ser vi at alle gjerninger og ting er fri for en kristen ved hans tro. Men fordi de andre ennå ikke tror, bærer og overholder han med dem det han ikke er skyldig til. Men dette gjør han i frihet, for han er sikker på at slik er det velbehagelig for Gud, og han gjør det gjerne, tar det som en annen fri gjerning, som uten hans valg faller i hans lodd, fordi han ikke begjærer og søker noe annet enn bare å virke i sin tro til Guds velbehag.

       Da vi nå i denne traktat har tatt oss for å undervise om hva som er rettskafne, gode gjerninger, og vi nå taler om den høyeste gjerning, så er det åpenbart at vi ikke taler om den annen, tredje og fjerde klasse av mennesker, men bare om den første. Alle de andre må bli disse første like, og så lenge bli tålt og undervist av dem. Slike svakt troende, som gjerne ville gjøre det riktig og lære noe bedre, men ikke er i stand til å begripe det, skal man derfor ikke forakte i deres seremonier, dersom de tror på dem, som om de var helt fortapte, men man skal gi deres ulærde, blinde ledere skylden, disse som aldri har lært dem troen og har ført dem så dypt ned i gjerningene. Med mildhet, varsomt og sakte skal man føre dem ut igjen og inn i troen, slik som man omgås med en syk, og tillate at de ennå en tid for sin samvittighets skyld henger fast ved noen gjerninger og dnver på med dem, som om de var nødvendige til salighet, så lenge de ennå ikke riktig fatter troen. Dette skjer for at det ikke skal gå slik at hvis vi alt for fort vil rive dem ut, så blir deres svake samvittighet helt knust og forvirret, og de beholder hverken tro eller gjerninger. Men de gjenstridige, som er forstokket i gjerninger, og ikke akter på hva man sier om troen, men endog kjemper imot, dem skal man la fare, for at den ene blinde kan lede den annen, slik som Kristus gjorde og lærte.

       For det sekstende: Men du sier: «Hvordan kan jeg være så sitter på at alle mine gjerninger behager Gud, da jeg jo av og til faller, taler, spiser, drikker og sover for meget, eller på annen måte går over streken, og dette ikke er mulig for meg å unngå?

       Svar: Dette spørsmål viser at du ennå ser på troen som på en annen gjerning og ikke setter den over alle gjerninger. For nettopp derfor er troen den høyeste gjerning, fordi den også blir og utsletter disse daglige synder, idet den ikke tviler på at Gud er nådig stemt mot deg, så at han bærer over med slikt daglig fall og denne daglige skrøpelighet. Ja, selv om det skulle hende et dødelig fall (hvilket dog sjelden eller aldri hender dem som lever i troen og i tilliten til Gud), så står dog troen opp igjen, og tviler ikke på at synden allerede er borte. Som det står i 1. Joh. 2, 1 ff.: «Dette skriver jeg til dere, mine kjære barn, for at dere ikke skal synde. Og om noen synder, så har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, som er en soning for alle våre synder.» Og i Visdommens bok 15, 2 heter det: «Selv om vi synder, så er vi dog dine og erkjenner din kraft.» Og i Ordspr. 24, 16: «Syv ganger faller den rettferdige og står opp igjen.» Ja, denne tillit og tro må være så høy og sterk at mennesket vet at hele dets liv og alle dets gjerninger bare er fordømmelige synder for Guds domstol. Som skrevet står i Salm, 143, 2: «Ingen som lever, er rettferdig for ditt åsyn.» Sine egne gjerninger må man slik tvile på at de ikke kan være gode på noen annen måte enn ved denne tro, som ikke venter seg noen dom, men bare nåde, gunst, miskunn og barmhjertighet. Som det står i Davids salme 26, 3: «Din miskunnhet er for mine øyne, og jeg vandrer i din trofasthet.» Salm. 4, 7: «Oppløft du ditt åsyns lys over oss (det vil si erkjennelsen av din nåde ved troen), og med det har du gitt meg glede i mitt hjerte.» For slik som en tror, slik skjer det ham.

       Se, slik er gjerningene fri for skyld, tilgitt og gode, ikke i kraft av sin egen beskaffenhet, men bare av Guds barmhjertighet og nåde for troens skyld, som forlater seg på denne barmhjertighet. Altså for gjerningenes skyld må vi frykte, men for Guds nådes skyld trøste oss. Som skrevet står i Salm. 147, 11: «Herren har behag i dem som frykter ham, som venter på hans miskunnhet.» Slik ber vi med full tillit: «Fader vår», og ber dog: «Forlat oss vår skyld.» Vi er barn, og allikevel syndere. Vi er antatt av ham, og gjør allikevel ikke nok. Alt dette bevirker troen, befestet i Guds nåde.

      For det syttende: Men spør du, hvor troen og tilliten kan finnes, eller hvor de kommer fra, så er dette visselig overmåte nødvendig å vite. For det første: Utvilsomt kommer troen ikke fra dine gjerninger eller din fortjeneste, men bare fra Jesus Kristus, lovet og gitt for intet. Som Paulus sier i Rora. 5, 8: «Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss, mens vi ennå var syndere.» Han vil hermed si: Skulle ikke det gi oss en sterk og uovervinnelig tillit, at før vi har bedt eller bekymret oss om det, ja ennå mens vi vandrer videre og videre i synden, så dør Kristus for vår synd? Og det heter videre (Rom. 5, 9 ff.): «Så meget mer skal vi da, etter at vi nå er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. For så sant vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, mens vi var hans fiender, så skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikte.»

       Se, slik må du la Kristus avbildes i deg, og se hvordan Gud i ham åpenbarer sin barmhjertighet for deg og tilbyr deg den, uten alle dine forutgående fortjenester. Og ut fra et slikt bilde av hans nåde skal du øse troen og tilliten til alle dine synders forlatelse. Derfor begynner ikke troen med gjerningene, og frembringes heller ikke av dem; men den må sprudle og flyte frem av Kristi blod, sår og død. Når den i dette ser at Gud er deg så nådig at ban også gir sin Sønn for deg, så må ditt hjerte bli mykt og igjen bli vendt til Gud. Og således må tilliten vokse frem av bare gunst og kjærlighet, Guds til deg og din til Gud. Derfor har vi ennå aldri lest, at den Hellige Ånd er blitt gitt til noen, når vedkommende selv har utrettet noe, men alltid bare til dem som har hørt evangeliet om Kristus og Guds barmhjertighet. Av dette ord, og ikke av noe annet, må troen komme ennå den dag i dag og til alle tider. For Kristus er klippen, av hvilken man suger smør og honning, som Moses sier i 5. Mos. 32, 13.

 

Om den annen gode gjerning.

For det attende: Se, hittil har vi behandlet den første gjerning og det første bud, men bare ganske kort og i store trekk. For det kunne ennå være rett meget å si om det. Nå vil vi videre søke gjerningene gjennom de etterfølgende bud. Den armen og neste gjerning, nest etter troen, er det annet buds gjerning, at vi skal ære Guds navn og ikke misbruke det. Dette kan likesom alle de andre gjerninger ikke skje uten troen. Men skjer det uten den, da er det bare hykleri og skinn. Nest etter troen kan vi ikke gjøre noe større enn å prise, forkynne og lovsynge Guds herlighet, ære og navn, og i alle måter opphøye og forherlige dem.

       Skjønt jeg ovenfor har sagt som sant er, at det ikke er noen forskjell på gjerningene, når troen er der og virker, så må likevel dette bare forståes om gjerningene når de blir holdt opp imot troen og dens gjerninger. Når derimot gjerningene måles seg imellom, så er det forskjell. Da er den ene gjerning høyere enn den annen. Likedan som det i legemet ikke er noen forskjell mellom lemmene i forhold til sunnheten, og sunnheten virker i det ene lem som i det annet, men allikevel lemmenes gjerninger innbyrdes er forskjellige, og den ene gjerning høyere, edlere, nyttigere enn den annen,

       Slik også her: Å prise Guds ære og navn er bedre enn de følgende gjerninger etter de andre bud. Men det må dog skje i den samme tro som alle de andre gjerninger skjer i. Men jeg vet vel at denne gjerning er blitt ringeaktet, og dertil ukjent. Derfor vil vi nå se nærmere på den, og la det være tilstrekkelig sagt at slik gjerning skal skje i tro og tillit, så sant den skal være velbehagelig for Gud. Ja, det finnes ikke noen gjerning, i hvilken man så sterkt fornemmer og føler tilliten og troen, som i denne, å ære Guds navn. Den hjelper meget til å styrke og øke troen, skjønt også alle gjerninger bidrar til det. Som Peter sier i 2. Petr. 1, 10: «Kjære brødre, legg enn mer vinn på å gjøre deres kall og utvelgelse fast.»

       For det nittende: Det første bud forbyr oss å ha andre guder; og samtidig befaler det at vi skal ha én, den rette Gud, ved en fast tro, tillit og fortrøstning, håp og kjærlighet. Disse alene er de gjerninger hvorved man kan eie, ære og beholde én Gud. For Gud kan man ikke nå eller miste ved noe annet verk enn bare ved tro eller vantro, tillit eller tvil. Av de andre gjerninger er det ikke noe som når frem til Gud.

       Likeså blir det også i annet bud forbudt å misbruke Guds navn. Likevel vil ikke dette være nok. Men i og med dette blir det også befalt at vi skal ære, påkalle, prise, forkynne og love hans navn. Og ganske visst er det ikke mulig at ikke Guds navn blir vanæret der hvor det ikke blir riktig æret. For om det nok blir æret med munnen, knefall, kyss og andre fakter, – når dette ikke skjer i hjertet i troen på Guds nåde og i tilliten til ham, så er det dog intet annet enn et skinn og en hykleriets farve.

       Se nå hvor mange slags gode gjerninger mennesket hver time kan gjøre etter dette bud, og hvordan han aldri kan være uten gode gjerninger etter dette bud, såfremt han vil at han i sannhet ikke skal behøve å gjøre lange valfarter eller søke hen til hellige steder. For si meg, hvilket øyeblikk kan overhodet gå, uten at vi uavlatelig tar imot gode ting fra Gud eller også lider onde trengsler? Men hva er Guds goder og trengsler annet enn en stadig formaning og tilskyndelse til å love, ære og velsigne Gud og påkalle hans navn? Om du nå var ledig fra alle andre ting, skulle du så ikke allikevel ha nok å bestille bare med dette bud, men stadig å velsigne, lovsynge, prise og ære Guds navn? Og hva annet er tungen, stemmen, språket og munnen skapt til? Som det heter i Salm, 51, 17: «Herre, opplat mine lepper, så at min munn kan kunngjøre din pris.» Likeså: «Min tunge skal oppløfte din barmhjertighet.»

       Hvilken annen gjerning er det vel i himmelen enn denne etter det annet bud? Som det står i Salm. 84, 5: «Salige er de som bor i ditt hus, de skal prise deg i all evighet.» Det samme sier også David i den 34. salme: «Guds pris skal alltid være i min munn.» Og Paulus sier i 1. Kor. 10, 31: «Enten dere eter eller drikker, eller hva dere gjør, så gjør alt til Guds ære.» Likeså Koloss. 3, 17: «Alt hva dere gjør i ord eller gjerning, gjør det alt i den Herre Jesu navn, takkende Gud Fader ved ham.» Hvis vi tok vare på denne gjerning, da hadde vi et himmerike her på jorden og alltid nok å gjøre, likesom de salige i himmelen.

       For det tyvende: Derav kommer denne Guds forunderlige og rette dom, at stundom et fattig menneske, som ikke noen akter for noe, gjør mange og store gjerninger hos seg selv, i sitt eget hjem, med glede priser Gud, når det går ham godt, eller med den største fortrøstning påkaller ham, når noe støter til, og med dette gjør en større og mer velbehagelig gjerning enn en annen, som faster meget, ber, gir kirkegaver, gjør valfarter og anstrenger seg både her og der med store gjerninger. Her hender det en slik narr at han spiler munnen opp, ser etter store gjerninger, og er så forblindet at han overhodet ikke oppdager denne den største gjerning, men det å prise Gud er i hans øyne en ganske liten ting i forhold til de store bilder av hans egne uttenkte gjerninger, med hvilke han kanskje roser seg selv mer enn med Gud, eller har større velbehag i seg selv enn i Gud. Slik stormer han med gode gjerninger imot det annet bud og dets gjerninger.

       Akkurat slik som fariseeren i evangeliet og den åpenbare synder gir et bilde på alt dette. For synderen påkaller Gud i sine synder, og priser ham. Og slik traff han de to høyeste bud, troen og Guds ære. Hykleren derimot går utenom begge, og pranger derfor med andre gode gjerninger, som han roser seg selv med og ikke Gud, og setter sin lit til seg selv istedenfor til Gud. Derfor er han med rette blitt forkastet, og den annen utvalgt. Alt dette gjør at jo høyere og bedre gjerningene er, desto mindre glimrer de. Hertil kommer at enhver mener at han kan gjøre disse gjerninger med letthet, fordi man ser for sine øyne at ingen gir seg slik mine av å prise Guds navn og ære som nettopp de som aldri gjør det, men med slikt hykleri forakter den kostelige gjerning, fordi hjertet er uten tro.

       Derfor kan apostelen Paulus fritt si i Rom. 2, 23, at de bespotter Guds navn mest som roser seg av Guds lov. For det å nevne Guds navn og skrive hans ære på papir og vegger, det er lett gjort. Men fra hjertegrunnen av å prise og velsigne ham for hans velgjerninger, og trøstig påkalle ham i alle motganger, det er i sannhet de aller sjeldneste og høyeste gjerninger nest etter troen. Hvis vi derfor kunne få se hvor få det er av disse i kristenheten, så ville vi fortvile over elendigheten. Og allikevel tiltar ennå fremdeles alt dette som menneskene har uttenkt av høye, smukke, glimrende gjerninger, eller som likner de rette gjerninger i farven. Men i grunnen er de alle sammen uten tro og uten troskap, kort sagt, der finnes ikke noe godt i dem.

       Slik straffer også Esaias, 48, 1, Israels folk: «Hør her, dere som kalles med Israels navn, dere som sverger ved Herrens navn og priser Israels Gud, men ikke i sannhet og ikke i rettskaffenhet.» Det vil si, de gjorde det ikke i den rette tro og tillit, som er den rette sannhet og rettferdighet; men de stolte på seg selv, sine egne gjerninger og evner, og allikevel påkalte de Guds navn og priste ham. Dette passer likevel ikke sammen.

       For det enogtyvende: Så er nå den første gjerning etter dette hud å prise Gud for alle hans velgjerninger, som er utallige, så det med rette heller ikke skal være noen avbrytelse eller ende på denne lovprisning og takk. For hvem kan vel prise ham fullkomment for det naturlige liv, enn si for alle, både timelige og evige goder? Slik er da mennesket bare ved denne ene del av budet overøst med gode, kostelige gjerninger. Når han utfører disse gjerninger i den rette tro, så har han i sannhet ikke vært her forgjeves. I dette stykke synder ikke noen så meget som de mest skinnende helgener, som har velbehag i seg selv, gjerne priser seg selv, og gjerne vil høre sin egen ros, ære og pris av verden.

       Derfor består den annen gjerning etter dette bud i å passe på seg selv, fly og unngå all timelig ære og ros, og ikke søke sitt eget navn eller sin egen berømmelse og stort skrik for seg selv, for at alle skal synge og tale om en. Dette er en farlig synd, men er likevel den aller alminneligste, og dessverre lite gitt akt på. Enhver vil gjerne bli bemerket og ikke være den ringeste, hvor ringe han enn i virkeligheten er. Så dypt er naturen fordervet og sunket ned i sin selvgodhet og sin tillit til seg selv, i strid med de to første bud.

       Nå anser man denne grusomme last i verden for å være den høyeste dyd. Og på grunn av den er det overmåte farlig å lese eller høre de hedenske bøker og historier for dem som ikke har forstand på og erfaring i Guds bud og den hellige skrifts historie. For alle hedenske bøker er helt gjennomsyret av denne ros- og æresykens gift. Man lærer i disse bøker etter den blinde fornuft. Som om de ikke var virksomme og dyrebare mennesker, eller kunne bli det, de som ikke lar seg bevege ved ros og ære. Men de derimot blir ansett for de beste som tilsidesetter legeme og liv, venner, gods og alt, bare for å vinne ros og ære. Alle de hellige fedre har klaget over denne last, og enstemmig hevdet at den er den last som er vanskeligst å overvinne. Augustin sier: «Alle andre laster skjer i onde gjerninger; bare æresyken og selvtilfredsheten kommer i og av de gode gjerninger.»

       Derfor, selv om mennesket ikke hadde noe annet å gjøre i hele sitt liv enn denne armen gjerning etter det annet bud, så ville han allikevel ha nok å bestille med å kjempe imot og drive ut denne last, som er så alminnelig, så listig, så behendig og lumsk. Men nå lar vi alle disse gode gjerninger bli stående stille, og øver oss i mange andre ringere gode gjerninger, ja nettopp ved andre gode gjerninger omstøter vi denne ene gode gjerning og glemmer den helt.

       Slik blir da Guds hellige navn misbrukt og vanæret ved vårt forbannede navn, selvbehag og begjær etter egen ære, mens dog Guds navn alene skulle bli æret. Denne synd er sværere for Gud enn mord og ekteskapsbrudd. Men dens ondskap ser man ikke så klart som mordets, på grunn av dens finhet. For den fullbyrdes ikke i det grove kjød, men i ånden.

       For det toogtyvende: Noen mener at det er godt for unge mennesker at de ved berømmelse og ære, og på den annen side ved skam og skjensel, blir ansporet og beveget til å gjøre godt. For det er mange som gjør godt og unnlater det onde av frykt for skammen og av kjærlighet til æren, – og disse ting ville de ellers ikke på noen måte gjøre eller la være.

       Disse lar jeg nå beholde sin mening. Men her søker vi å få vite hvordan man skal gjøre rette, gode gjerninger. De som har lyst til disse, de behøver sannelig ikke å bli drevet av frykt for skam eller kjærlighet til ære, men de har og skal ha en høyere og meget edlere drivkraft, det er Guds bud, gudsfrykt, Guds velbehag og sin tro på Gud og kjærlighet til ham. De som ikke har eller akter denne drivfjær, men lar seg drive av skam eller ære, de får også dermed sin lønn, som Herren sier i Matt. 6, 25. Og slik som beveggrunnen er, slik er også gjerningen og lønnen. Ingen av disse gjerninger er gode, unntatt for verdens øyne.

       Nå mener jeg at man lettere kan venne og drive et ungt menneske ved gudsfrykt og Guds bud enn ved noe annet. Men hvis dette ikke vil hjelpe, så får vi jo tåle at de for skammens og ærens skyld gjør det gode og lar være det onde, likesom vi jo også må tåle de onde mennesker og de ufullkomne, som det foran er talt om. Vi kan heller ikke gjøre mer ved dette enn å si til dem at deres ferd ikke er tilbørlig og rett for Gud; og så får vi la dem være, inntil de lærer å gjøre det rette også på grunn av Guds bud. Likedan som når de små barn ved foreldrenes gaver og løfter blir lokket til å be, faste, lære osv. (hvilket ikke ville være godt for dem å drive på med hele livet), men aldri lærer å gjøre godt i gudsfrykt. Meget verre er det, hvis de blir vennet til å gjøre det gode for rosens og ærens skyld.

       For det treogtyvende: Men det er sant at vi allikevel må ha et godt navn og ære. Enhver skal forholde seg slik at man ikke har noe ondt å si om ham, og at ikke noen tar anstøt av ham. Som Paulus sier i Rom. 12, 1; «Vi skal legge vinn på å gjøre godt, ikke bare for Gud, men også for alle mennesker.» Og i 2. Kor. 4, 2: «Vi holder oss så ærlige at intet menneske vet noe annet om oss. Men her må vises stor flid og forsiktighet, for at denne vår ære og vårt gode navn ikke skal gjøre hjertet oppblåst og fylle det med selvbehag. Her gjelder Salomos ordspråk 27, 21: «Som ilden i ovnen prøver gullet, slik blir mennesket prøvet ved dens munn som roser ham.»

       Få og særdeles åndelige mennesker må de være som i ære og ros bevarer sin saktmodighet og er de samme som før, så de ikke gjør seg store av slike ting og har behag i dem, men holder seg helt fri og frank, tilregner Gud all sin ære og sitt navn, overgir dem til ham alene, ikke bruker dem til noe annet enn til Guds ære og nestens forbedring, og ikke i noe bruker dem til nytte eller fordel for seg selv. Slik vil det åndelige menneske ikke gjøre seg stor av sin egen ære, eller i hovmod se ned på selv det aller udueligste og mest foraktede menneske på jorden, men erkjenne seg selv som en tjener for Gud, som har gitt ham æren, for at han med den skal tjene Gud og sin neste. Akkurat på samme måte som om Gud hadde befalt ham å utdele noen kroner til de fattige for hans skyld.

       Så sier Jesus i Matt. 5, 16: «La således deres lys skinne for menneskene, for at de kan se deres gode gjerninger og prise deres Fader i himmelen.» Han sier ikke: de skal prise dere; men: deres gjerninger skal bare tjene dem til forbedring, for at de derved skal prise Gud i dere og hos seg selv. Dette er den rette bruk av Guds navn og ære, at Gud blir prist ved andres forbedring, Og når menneskene vil rose oss, og ikke Gud i oss, da skal vi ikke tåle det, men av alle krefter hindre og fly det som den aller største synd og det største tyveri av Guds ære.

       For det fireogtyvende: Av dette kommer det at Gud ofte lar et menneske falle eller ligge i svær synd, for at dette menneske skal bli til skamme både for seg selv og alle andre, når han ikke kan bevare seg selv for denne store last i forfengelig ære og navn, mens han med sine store gaver og dyder likevel kunne ha blitt stående. Slik må Gud også dempe denne synd med andre svære synder, for at hans hellige navn alene skal beholde æren. Slik blir den ene synd et legemiddel mot den annen for vår vrange ondskaps skyld, som ikke alene gjør det onde, men også misbruker alt det gode.

       Se nå, hvor meget mennesket har å bestille, når han vil (gjøre gode gjerninger. Disse ligger ham alltid for hånden i stor mengde, og over alt er han omringet av dem. Dessverre lar han dem i sin blindhet ligge, og søker og følger andre gjerninger etter sitt eget forgodtbefinnende og velbehag. Derfor kan ingen tale nok imot denne synd, og ingen tilstrekkelig passe seg for den.

       Dette har alle profetene hatt å streve med, og alle er de blitt myrdet, bare av den grunn at de forkastet slike på egen hånd uttenkte gjerninger, og bare forkynte Guds bud. En av dem, Jeremias, sier i 7, 21 ff.: «Så sier Herren, Israels Gud: Legg kun deres brennoffere til deres slaktoffere, og et deres offer og kjøtt selv! For jeg har ikke gitt deres fedre befaling om brennoffer og slaktoffer; men dette ord bød jeg dem og sa: Hør på min røst (det er: ikke det som tykkes dere selv rett og godt, men det jeg befaler dere), og vandre på all den vei jeg byr dere.» Og i 5. Mos. 12, 8. 32 heter det: «Du skal ikke gjøre hva du selv finner rett og godt, men hva din Gud har befalt deg.»

      Disse og utallige lignende skriftord er sagt for å rive mennesket bort ikke bare fra synden, men også fra de gjerninger som de selv finner gode og rette, og bringe dem til å rette seg bare etter Guds bud og enfoldige mening. Denne alene skal de alltid flittig gi akt på, som skrevet står i 2. Mos. 13, 9: «Disse mine bud skal være deg et tegn på din hånd og til en ihukommelse for dine øyne.» Og i Salm, 1, 2: «Et fromt menneske taler også med seg selv om Guds bud, dag og natt.»

       For vi har mer enn nok og alt for meget å bestille, bare med å oppfylle Guds bud. Han har gitt oss disse bud, og når vi forstår dem, så tør vi sannelig ikke ett øyeblikk gå uvirksomme, og for disse bud kunne vi visselig glemme alle andre gjerninger.

       Men den onde ånd, han hviler ikke. Når han ikke kan føre oss til venstre side inn i de onde gjerninger, så kjemper han på den høyre side med våre egne uttenkte tilsynelatende gode gjerninger, mot hvilke Gud har gitt oss denne befaling i 5. Mos. 28, 14 og Josva 23, 6: «Dere skal ikke vike fra mine bud, hverken til høyre eller til venstre.»

       For det femogtyvende: Den tredje gjerning etter dette bud er å påkalle Guds navn i all slags nød. For det anser Gud for å hellige hans navn og holde det høyt og i ære, at vi nevner og påkaller det i anfektelse og nød. Dette er også grunnen til at han tilføyer oss så meget nød, lidelse og anfektelse, ja endog døden, og til og med lar oss leve i mange onde, syndige tilbøyeligheter. Dette gjør han nemlig for at han derved skal kunne drive menneskene og gi dem stor grunn til å løpe til ham, rope, påkalle hans hellige navn, og således oppfylle denne gjerning etter det annet bud. Som han sier i Salm, 50, 15. 14. 23: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg. Ofre Gud takksigelse. Den som ofrer takksigelse, ærer meg, og den som går den rette vei, ham vil jeg la skue Guds frelse.»

       For ved slike gjerninger oppdager og erfarer mennesket hva Guds navn er, hvor mektig det er til å hjelpe alle som påkaller det. Derved vokser tilliten og troen meget, og på denne måte oppfylles det første og høyeste bud.

       Dette har David opplevd, Salm. 54, 9. 8: «Av all nød frir han meg ut. Jeg vil prise ditt navn, Herre, fordi det er godt.» Og i Salm. 91, 14 sier Gud: «Han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham; jeg vil føre ham i sikkerhet, for han kjenner mitt navn.»

       Se nå: Finnes det vel noe menneske på jorden som ikke hele sitt liv ville ha nok å gjøre også med denne gjerning? For hvem er bare en time uten anfektelse? Jeg vil likevel ikke tale om disse anfektelser og gjenvordigheter, som det er utallig mange av. Det er jo også den farligste anfektelse at man ikke har noen anfektelse, og at alt er vel og bra. Da står mennesket i fare for å glemme Gud. bli for fri, og misbruke de lykkelige tider. Ja, her trenger han ti ganger mer til å påkalle Guds navn, enn når han er i trengsel. Derfor står det skrevet i Salm. 9f, 7: «Tusen faller på den venstre side, og titusen på den høyre.»

       Så ser vi da også, etter alle menneskers daglige erfaring, at det midt på lyse dagen skjer grufull synd og udyd, og det like så vel når det er fred, billige priser og gode tider, som når vi er tynget av krig, pest, sykdommer og alle slags ulykker.

       Derfor har også Moses den bekymring for sitt folk, at det vil forlate Guds bud av ingen annen grunn enn denne at det blir for fullt, for mett og får for meget ro. Som han sier i 5. Mos. 32, 15: «Mitt kjære folk er blitt rikt, fullt og fett, derfor har det forlatt Gud.» Derfor lot også Gud folket beholde mange av sine fiender. Og han ville ikke fordrive disse, foråt israelittene ikke skulle ha ro, men måtte øve seg på å holde Guds bud, som skrevet står i Dom. 3, 1 f. Slik gjør Gud også med oss, når han tilføyer oss alle slags ulykker. Så omsorgsfull er han mot oss, for å lære og drive oss til å ære og påkalle hans navn, vinne tillit og tro til ham og slik oppfylle de to første hud.

       For det seksogtyvende: Her handler nå de tåpelige mennesker farlig, især de som vil være hellige ved sine egne gjerninger, og de som i det hele vil være noe framifrå. Der lærer de å korse seg, den ene beskytter seg med avlatsbrev, den annen løper til spåmennene, en søker dette, en annen noe annet, bare for å løpe bort fra uhellet og være i sikkerhet, Det er umulig å fortelle hvilket djevelsk spøkelse som regjerer i dette spill med hekseri, besvergelse og vantro. Alt dette skjer bare fordi de ikke trenger Guds navn, og ikke har noen tiltro til Gud. Her bringer man stor vanære over Guds navn og de to første bud, idet man søker hos djevelen, mennesket eller skapningen det som man bare skulle søke å finne hos Gud ved en ren og oppriktig tro, tillit og glad betraktning og påkallelse av hans hellige navn. Nå kan du selv ta og føle på dette med dine hender, hvor ille og vanvittig man her setter tingen på hodet: Djevelen, menneskene og skapningen finner de å måtte tro på og vente seg det beste av; uten slik tro og tillit holder og hjelper ingen ting. Hva skal så den gode, trofaste Gud gjengjelde dette med, at man ikke har så stor eller enda større tro og tillit til ham enn til mennesket eller djevelen, da Gud jo ikke bare lover hjelp og sikker bistand, men også befaler oss tillit til dette, gir oss all mulig grunn og driver oss til å feste slik tro og tillit til ham? Er ikke dette elendig og til å ynkes over, at djevelen og mennesket, som ikke befaler noe, heller ikke trenger på, men bare gir sine tilsagn og løfter, blir satt høyere enn Gud, som ikke bare lover, men dessuten også tilsier, driver og befaler, og at man gjør mer av djevelen og mennesket enn av Gud selv?

       Vi skulle virkelig skamme oss og ta eksempel av dem som setter lit til djevelen eller mennesket. For når djevelen, som er en ond, løgnaktig ånd, oppfyller alle deres tro som slutter forbund med ham, hvor meget mer vil ikke da den allgode, sanndru Gud oppfylle deres tro som setter sin lit til ham? En rik mann stoler og forlater seg på sine penger og sitt gods, og det hjelper ham. Og så vil vi ikke stole og forlate oss på den levende Gud, at han vil og kan hjelpe oss? Man sier: «Gods skaper mot.» Og det er sant som Baruch skriver (3, 17 f.), at gullet er en ting som menneskene forlater seg på. Men meget større er det mot som det høyeste, evige gode skaper, det som ikke mennesker, men alene Guds barn forlater seg på.

       For det syv og tyvende: Selv om nå ingen av disse gjenvordigheter tvang oss til å påkalle Guds navn og ha tillit til ham, så ville visst synden alene være nok til å øve og drive oss i denne gjerning. For synden har beleiret oss med tre forskjellige sterke, store hærer. Den første er vårt eget kjød, den annen er verden, den tredje den onde ånd. Av disse blir vi uavlatelig drevet og anfektet, og derved gir Gud oss grunn til uopphørlig å gjøre gode gjerninger, nemlig ved å stride mot fiendene og syndene. Kjødet søker lyst og ro, verden søker gods, gunst, makt og ære, den onde ånd søker hovmot, berømmelse og forakt for andre mennesker.

       Disse stykker er alle så mektige, at hvert enkelt for seg er nok til å beseire et menneske. Vi kan da heller ikke overvinne dem på noen annen måte enn ved å påkalle den hellige Guds navn i fast tro, som Salomo sier i Ordspr. 18, 10: «Herrens navn er et fast tårn; til det løper den rettferdige hen og blir berget.» Likedan også i Davids salme 116, 13: «Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle Herrens navn.» Likeså Salm. 18, 14: «Jeg påkaller den høylovede, Herren, så blir jeg frelst fra mine fiender.»

       Disse gjerninger og kraften i Guds navn er blitt ukjent for oss, fordi vi ikke er blitt vennet til å bruke det, aldri har stridt alvorlig mot synden, og ikke har hatt bruk for hans navn. Det gjør at vi bare er øvet i våre egne uttenkte gjerninger, som vi har kunnet gjøre ved våre egne krefter.

       For det åtte og tyvende; Til dette buds gjerninger hører nå også at vi ikke skal sverge, banne, lyve, bedra og gjøre trolldom ved Guds hellige navn, eller drive annen misbruk med det. Dette er meget grove ting, og det er vel kjent for alle, hvilken synd man nesten bare har preket og fortalt om etter dette bud. I dette er tillike innbefattet at vi også skal hindre andre i å lyve, sverge, bedra, banne, gjøre trolldom eller på annen måte synde mot Guds navn. Med dette har vi fått anledning til å gjøre det gode og hindre det onde- Men den største og aller vanskeligste gjerning etter dette bud er å beskytte Guds hellige navn mot alle som misbruker det på åndelig vis, og å utbre det blant alle mennesker.

       For det er ikke nok at jeg for meg selv og inne i meg selv priser og påkaller Guds navn i lykke og ulykke, men jeg må tre frem, og for Guds æres og navns skyld lesse på meg alle menneskers fiendskap. Som Kristus sa til sine disipler (Matt. 10, 22): «Dere skal hates av alle for mitt navns skyld.» Her må vi gjøre motstand mot den geistlige og verdslige øvrighet og bli utskjelt som ulydige. Her må vi oppirre mot oss de rike, lærde, hellige og alle som er noe i verden.

       Og skjønt særlig de skylder å gjøre dette som har fått befaling til å preke Guds ord, så er jo også enhver kristen forpliktet til det, hvor tid og sted krever det. For Guds hellige navn må vi våge og ofre alt hva vi har og evner, og vi må i handling bevise at vi elsker Gud og hans navn, ære og pris over alle ting, stoler på ham over alle ting, og venter oss alt godt fra ham, for at vi med dette kan bekjenne at vi akter ham for det høyeste gode, for hvis skyld vi lar fare og gir slipp på alle de andre goder.

       For det niogtyvende: Her må vi nå for det første motarbeide all urett, der hvor sannheten eller rettferdigheten lider vold og nød. Og i dette stykke må vi ikke gjøre forskjell på personer, slik som noen gjør. Riktig flittig og ivrig kjemper de mot den urett som treffer de rike og mektige venner. Men når uretten rammer den fattige eller foraktede eller fiendene, så er de pent stille og tålmodige. Disse ser ikke Guds navn og ære slik som det er i seg selv, men gjennom et malt glass. De måler sannheten og rettferdigheten etter personene, og oppdager ikke sitt eget falske øye, som ser mer på person enn på sak.

       Disse mennesker er hyklere med hud og hår, og har bare skinnet av å beskytte sannheten. For de vet nok at man er uten fare, når man bistår den rike, mektige, lærde og sine venner, og kan nyte gjengjeld og bli beskyttet og æret av dem igjen. På den måten er det temmelig lett å kjempe mot den urett som vederfares paver, konger, fyrster, biskoper og andre store herrer.

       Her vil enhver være den frommeste, hvor det ikke er så nødvendig. Å, hvor hemmelig er ikke den falske Adam her med sin fristelse. Hvor fint han dekker over sin gjerrighet med navn av sannhet og rettferdighet og Guds ære! Men hvor det tilstøter et fattig og ringe menneske noe, der finner det falske øye ikke stor nytelse, men ser godt de mektiges ugunst. Derfor lar man den fattige saktens være uten hjelp.

       Hvem skulle vel kunne fortelle om mengden av denne last i kristenheten? Så sier Gud i Salm. 82, 2 ff.: «Hvor lenge vil dere dømme urettferdig og holde med de ugudelige? Ta dere av den ringes og fa der tases sak, og la den elendige og fattige få sin rett! Redd den ringe og trengende, frels ham fra de ugudeliges hånd!» Men dette gjør man ikke. Derfor heter det videre på samme sted: «De vet intet, og forstår intet; de vandrer i mørke.» Det vil si: sannheten ser de ikke, men de sitter bare fast i hensynet til de store, hvor urettferdige de enn er, og er da også uten forståelse for de fattige, hvor rettferdige enn disse er.

       For det tredevte: Se, her skulle vel være mange gode gjerninger for hånden. For den største del av de mektige, rike og vennene gjør urett og vold mot de fattige, ringe og motstanderne. Jo større de er desto verre er de. Og når man ikke med makt kan holde styr på dem og bistå sannheten, så bør man likevel bekjenne den og med sine ord gjøre sitt til, ikke holde med de urettferdige, ikke gi dem rett, men si sannheten fritt ut.

       Hva hjelper det vel om mennesket gjør alt mulig godt, løper til Rom og til alle hellige steder, erverver seg all avlat, bygger alle kirker og stiftelser, når han blir funnet skyldig på dette punkt, nemlig overfor Guds navn og ære, fordi han har fortiet og sviktet det, og har aktet sitt gods, sin ære og gunst og sine venner høyere enn sannheten (som er Guds navn og ære selv) ? Og hvem er den, som ikke slike gode gjerninger kommer til, både for hans dør og for hans hus, så han ikke behøver å løpe langt avsted eller spørre etter gode gjerninger? Men når vi ser på menneskenes liv, hvor overmåte hurtig og lett det i dette stykke går for seg på alle steder, da må vi rope med profeten: «Omnis homo mendax» alle mennesker er falske, lyver og bedrar.

       For de riktige, gode gjerninger lar de bero, og isteden smykker og farver de seg med de minste gjerninger, og dermed vil de være fromme og i ro og mak fare til himmels.

       Men du sier: «Hvorfor gjør ikke Gud alene og selv dette, da han vel både kan og vet å hjelpe enhver? Ja, han kan det visselig, men han vil ikke gjøre det alene. Han vil at vi skal virke sammen med ham. Og han gjør oss den ære at han vil gjøre sin gjerning med oss og Ted oss. Men hvis vi ikke vil benytte oss av denne ære, så utretter han det allikevel alene, og hjelper de fattige. Men de som ikke vil vite av ham og forsmår hans gjernings store ære, dem vil han fordømme sammen med de urettferdige, fordi de har holdt med den urettferdige. Gud alene er salig, men han vil gjøre oss denne ære og ikke være salig alene, men ha oss salige sammen med seg. Men hvis han gjorde det alene, så ville jo hans bud være gitt oss forgjeves, fordi ingen da ville ha grunn til å øve seg i de store gjerninger etter disse bud. Heller ikke ville noen da gjøre noe forsøk med dette – å akte Gud og hans navn for det høyeste gode og sette alt til for hans skyld.

       For det enogtredevte: Til arbeidet med denne gjerning hører også dette å stri imot all falsk, forførerisk, villfarende, kjettersk lære og all misbruk av geistlig makt. Alt dette står nå meget høyere. For disse mennesker kjemper nettopp med den hellige Guds navn imot Guds navn. Derfor har det et strålende skinn, og det viser seg å være farlig å stå dem imot. For de påstår at den som motstår dem, han motstår Gud og alle hans helgener. Det er i disses sted de sitter, og deres makt de bruker. Og de hevder at Kristus har sagt om dem: «Den som hører dere, hører meg, og den som forakter dere, forakter meg.» (Luk. 10, 16).

       De støtter seg sterkt til disse ord, og de er frekke og dristige nok til å si, gjøre og late hva de vil. De bannlyser, forbanner, røver, dreper og driver all den slyngelaktighet de bare lyster og er i stand til å tenke ut, uten noen hindring.

       Nå har Kristus ikke ment at vi skal høre på dem i alt hva de sier og gjør, men bare da når de holder frem for oss hans ord, evangeliet, og ikke sitt eget ord, hans gjerning, og ikke sin egen gjerning. Hvordan skulle vi ellers kunne vite om deres løgner og synder kunne unngås? Det må jo være en regel for hvorvidt man skal hare og følge dem. Denne regel er ikke fra dem, men må være satt over dem av Gud. Og den har vi å rette oss etter, som vi skal høre i det fjerde bud.

       Nå må det jo være slik at også i den geistlige stand preker den største del falsk lære og misbruker den geistlige makt, for at vi skal få en grunn til å gjøre dette buds gjerning, og bli prøvd i dette, hva vi vil gjøre og unnlate overfor slike gudsbespottere for Guds æres skyld.

       Å, om vi her var fromme, hvor ofte måtte ikke da de geistlige dommer skurker utsende sin pavelige og biskoppelige bannstråle forgjeves! Hvor matte skulle ikke de romerske tordenslag bli! Hvor ofte skulle ikke mangen en måtte holde sin munn, som verden nå er nødt til å høre på! Hvor få virkelige predikanter ville man ikke da finne i kristenheten!

       Men alt dette har tatt overhånd. Og hvilke og hva slags påstander de enn kommer med, så skal det alt sammen være rett. Her er ingen som strider for Guds navn og ære. Og jeg mener at det ikke skjer noen større og mer alminnelig synd i de ytre gjerninger enn nettopp i dette stykke. Det hele gjør seg så høyt at det er få som forstår det. Hertil kommer at det er farlig å angripe det, smykket som det er med Guds navn og makt.

       Men profetene i de gamle dager var mestere i dette. Likeså apostlene, især Paulus. De lot seg ikke anfekte av det, om det var den høyeste eller den laveste prest som hadde sagt det, eller om han hadde gjort det i Guds eller sitt eget navn. De så på gjerningene og ordene og holdt dem opp mot Guds bud, uansett om det var Store-Hans eller Lille-Nikolaus som hadde sagt det, eller om han hadde gjort det i Guds eller menneskers navn. Derfor måtte de også lide døden.

       Om dette kunne det i vår tid sies enda meget mere, for det er nå enda verre. Men Kristus og Peter og Paulus må nå dekke alt dette med sine hellige navn. Et mer skjendig skamskjul er derfor aldri kommet opp på jord, men nettopp Jesu Kristi aller helligste, høylovede navn. Man kunne gjerne grøsse over livet, hare på grunn av den misbruk og bespottelse som Guds hellige navn er gjenstand for.

       Og (hvis dette skal vare enda lenger) så blir det, som jeg frykter for, slik at vi under Guds navn offentlig tilber djevelen som en Gud. Så over all måte grovt omgås den geistlige makt og de lærde med tingene. Det er på høy tid at vi i alvor ber Gud om at han må la sitt navn bli helliget. Men det vil komme til å koste blod. Og de som sitter i de hellige martyrers glød og er vunnet ved deres blod, de må igjen selv bli martyrer. Om dette mer en annen gang.

 

Om det tredje bud.

For det første: Nå har vi sett hvor mange gode gjerninger det er innesluttet i det annet bud, men som likevel ikke er gode i seg selv, men bare når de utføres i troen og i tilliten til Guds nåde. Og vi har sett hvor meget vi har å gjøre bare med a iaktta dette bud alene, og hvordan vi dessverre omgås meget med andre gjerninger, som skjer uten noen som helst forståelse for dette.

       Nå følger det tredje bud: «Du skal helligholde hviledagen.» I det første bud er det gitt befaling om hvordan vårt hjerte skal forholde seg til Gud med sine tanker. I det annet hvordan munnen skal forholde seg med sine ord. I dette tredje bud blir påbudt hvordan vi skal forholde oss til Gud i våre gjerninger.

       Dette er Mose første og rette tavle, som disse tre bud er skrevet på. Disse bud regjerer mennesket på den høyre side, nemlig i de ting som angår Gud, og hvor Gud har å gjøre med mennesket og mennesket med Gud, uten noen skapnings mellomkomst. De første gjerninger etter dette tredje bud er av utvortes og synlig art. Vi kaller dem i alminnelighet gudstjeneste, som f. eks. å høre messen, be, høre prekenen på helligdagene.

       Etter den alminnelige mening er det få gjerninger etter dette bud. Hertil kommer at når de ikke gjøres i kraft av Guds nåde, i tillit og tro, så er de, som før sagt, intet. Derfor ville det vel også være godt om vi hadde færre festdager for helgenene, især da gjerningene på disse helgendager i vår tid for størstedelen er verre enn hverdagenes gjerninger, med lediggang, fråtseri og drikk, spill og andre onde gjerninger. Dessuten blir messen og prekenen påhørt uten noen som helst forbedring, og bønnen blir fremsagt uten tro.

       Det går nesten slik for seg at man mener det er gjort nok når man har sett messen med øynene, hørt prekenen med ørene, fremsagt bønnen med munnen. På en så utvortes og overfladisk måte går det for seg. Vi tenker ikke på at vi skal motta noe av messen i vårt hjerte, lære og beholde noe av prekenen, søke, begjære og vente noe ved bønnen.

      Den største skyld har her biskopene og prestene og i det hele de som det er befalt å preke, for de forkynner ikke evangeliet og lærer ikke menneskene hvordan de skal se messen, høre prekenen og be bønnene. Derfor vil vi nå kort forklare disse tre gjerninger.

       For det annet: I messen er det nødvendig at vi også er til stede med vårt hjerte. Men det er vi bare når vi øver troen i vårt hjerte. Her må vi nevne Kristi ord, idet han innsetter nattverden og sier: «Ta dette og et det, dette er mitt legeme som gis for dere.» Likedan ved kalken: «Ta dette, og drikk alle av det. Dette er en ny, evig pakt i mitt blod, som blir utgydt for dere og for mange til syndenes forlatelse. Gjør dette så ofte dere drikker det, til minne om meg.»

       Med disse ord har Kristus gjort seg en minnefest eller årsdag, som daglig skulle holdes for ham i hele kristenheten, og hermed har han opprettet et herlig, rikt og stort testamente. I dette er det ikke tilsagt og truffet bestemmelse om renter, penger eller timelig gods, men gitt tilgivelse for alle synder, nåde og barmhjertighet til evig liv, så at alle som kommer til denne minnefest, skal ha det samme testamente. For dette er han gått i døden, og derved er dette testamente blitt uforanderlig og ugjenkallelig. Som tegn og pant på dette har han, istedenfor brev og segl, gitt oss sitt eget legeme og blod under brød og vin.

       Her er det nå nødvendig at mennesket rett og riktig øver den første gjerning etter dette bud. Han skal bare ikke tvile på at det forholder seg så, men være viss på at testamentet er sant, for at han ikke skal gjøre Kristus til en løgner. For når du står ved nattverden og ikke betenker eller tror at Kristus her ved sitt testamente har meddelt og gitt deg tilgivelse for alle dine synder, hva er så det annet enn om du ville si: «Jeg vet ikke, eller tror ikke at det er sant at det her er meddelt og gitt meg forlatelse for mine synder? Å, hvor mange messer holdes det ikke nå i verden! Men hvor få er det ikke som hører dem med en slik tro og benyttelse. Guds store vrede vekkes ved dette. Derfor skal eller kan heller ikke noen delta i nattverden på en fruktbar måte, uten at han er bedrøvet og begjærlig etter Guds nåde, og gjerne vil bli sin synd kvitt; eller, om ban har ondt forsett, likevel forandrer seg under nattverden og fatter begjær etter dette testamente. Derfor ga man i tidligere tider ingen offentlig synder adgang til nattverden.

       Når nå denne tro er i den rette gjenge, så må hjertet bli fullt av glede ved testamentet, og varmes og smeltes ved Guds kjærlighet. Så følger lov og takk med mykt hjerte. Av dette har nattverden på gresk navnet: Eucharistia, det betyr takksigelse, nemlig at vi lover og takker Gud for dette trøstefulle, rike, salige testamente, akkurat som den takker, priser og er glad, som av en god venn har fått en gave på tusen kroner eller mer. Likevel går det mange ganger Kristus likedan som dem som ved sitt testamente gjør noen rike, uten at disse noensinne minnes dem eller sier dem pris og takk. Sik går det nå for seg med våre messer, de blir bare holdt, vi vet ikke hva de tjener til eller hvorfor de holdes. Derfor hverken takker eller elsker eller priser vi, men med det alt sammen forblir vi tørre og harde, og lar det være nok med våre bønner. Om dette mer en annen gang.

       For det tredje: Prekenen skulle nå ikke være noe annet enn forkynnelsen av dette testamente. Men hvem kan høre det, når ingen preker det! Nå kjenner de det jo ikke engang selv de som skal preke det. Derfor spaserer prekenene nå omkring i andre ting, i unyttige fabler, og på den måten blir Kristus glemt. Det går med oss som med ham i 2. Kongebok 7, 19, at vi ser vårt gode og ikke nyter det. Om dette sier også Predikeren (6, 2): «Det er en stor ulykke, når Gud gir en rikdom, og ikke lar en nyte den.» Således ser vi en utallig mengde messer, men vet ikke om det er et testamente, eller dette eller hint, akkurat som om det skulle være et alminnelig godt verk for seg selv. Å Gud, hvor sterkt forblindet vi er!

       Men når dette blir riktig forkynt, da er det nødvendig at man med flid hører det, fatter og beholder det, ofte tenker på det, og slik styrker troen mot all anfektelse av synden, enten denne nå tilhører fortid, nåtid eller fremtid. Se, dette er den eneste seremoni eller øvelse som Kristus har innsatt, for at hans kristne skal samles, øve seg og holde endrektig sammen ved den. Han har ikke latt den være en blott og bar gjerning, som andre seremonier, men nedlagt i den en rik og overvettes stor skatt, som skal rekkes og tilegnes alle dem som tror på den.

       Denne preken skal anspore synderen til å kjenne smerte over sin synd, og den skal tenne begjæret etter skatten. Derfor må det være en svær synd, ikke å høre evangeliet og å forakte en slik skatt og et så rikt måltid, som vi blir innbudt til.

       Men enda meget større er den synden ikke å preke evangeliet, og la mennesker som gjerne ville høre det bli fordervet, mens Kristus så strengt har befalt å preke evangeliet og dette testamente, så han heller ikke vil ha nattverden holdt uten at evangeliet blir forkynt. Han sier: «Så ofte som dere gjør dette, så gjør det til minne om meg.» Det er som Paulus sier: «Dere skal forkynne hans død.» (1. Kor. 11, 26).

       Derfor er det i vår tid forferdelig og grufullt å være biskop, prest og predikant. For ingen av dem kjenner mer noe til dette testamente, og enda mindre preker de det, enda skulle dette være deres høyeste og eneste plikt og skyldighet. Hvor vanskelig det vil bli for dem å gjøre regnskap for så mange sjeler, som må forderves på grunn av en slik mangel i forkynnelsen.

       For det fjerde skal man be, ikke slik som man har for vane med å telle mange blad eller korn, men man skal ta frem en eller annen nød, som er for hånden, med alvor begjære hjelp mot den, og derved slik øve troen og tilliten til Gud at vi ikke tviler på å bli bønnhørt. Så lærer Bernhard sine brødre og sier: «Kjære brødre, dere skal ikke forakte deres bønn, som om den var forgjeves: for jeg sier dere i sannhet, at før dere forebringer ordene er bønnen alt oppskrevet i himmelen. Dere skal med visshet vente av Gud at deres bønn vil bli oppfylt, eller, hvis den ikke blir oppfylt, skal dere tro at det ikke ville ha vært godt og nyttig for dere, om den var blitt oppfylt.»

       Slik er bønnen en særlig øvelse i troen. Og troen gjør visselig bønnen så velbehagelig for Gud at den enten sikkert blir oppfylt, eller det blir isteden gitt oss noe enda bedre enn det vi ber om. Slik taler også Jakob (1, 6f.): «Den som ber til Gud, han skal be i tro og ikke tvile; for hvis han tviler, så må det menneske ikke tro at han skal få noe av Herren.» Dette er et klart skriftord, som bent frem og med all tydelighet sier oss at den som ikke tror, han får intet, hverken det han ber om eller noe bedre.

       For å vekke denne tro, sier Kristus selv i Mark. 11, 24: «Jeg sier dere: Alt det dere ber om og begjærer, tro bare at dere har fått det, så skal det vederfares dere.» Og i Matt. 7, 7 ff. (kfr. Luk. 11, 9 ff.): «Be, så skal dere få, let så skal dere finne, bank på, så skal der lukkes opp for dere! For hver den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, for ham skal det lukkes opp. Eller hvilket menneske iblant dere er det vel som vil gi sin sønn en sten, når han ber ham om brød, eller vil gi ham en orm, når han ber om en fisk, eller en skorpion, når han ber om et egg? Dersom da dere som er onde vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da deres himmelske Far gi dem den Hellige Ånd, som ber ham!»

       For det femte: Hvem er så hard og forstenet at slike mektige ord ikke skulle bevege ham til med glede og gjerne å be med all tillit? Men hvor mange bønner måtte man vel reformere, hvis man skulle be riktig etter disse ord. Nå er jo alle kirker og klostrer fulle av bønn og sang. Men hvordan går det da til at det kommer så liten forbedring og nytte ut av det, og at det heller blir verre med hver dag? Det er ingen annen årsak til det enn den som Jakob viser oss, når han sier (4, 3): «Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille.»

       For når denne tro og tillit ikke er til stede i bønnen, da er bønnen død og ikke noe mer enn besværlig møye og arbeid. Og hvis man får noe for en slik bann, så er det intet annet enn timelig nytte uten noen som helst goder og hjelp for sjelen. Ja, det er til stor skade og forblindelse for sjelene. Og i denne forblindelse går de hen og plaprer meget med munnen, uten å akte på om de får eller begjærer eller tror det de ber om. I denne vantro er og blir de forstokket. Dette er den verste vane, i strid med troens øvelse og bønnens vesen.

      Av dette følger at en som ber rett aldri tviler på at hans bønn visselig er antatt og oppfylt, selv om han ikke får nettopp dette som han ber om. For man skal i bønnen legge sin nød frem for Gud, men ikke foreskrive ham mål, måte, formål eller sted, men overlate det til ham, om han vil gi bedre eller annerledes enn vi tenker. For vi vet ofte ikke hva vi skal be om, som Paulus sier i Rom. 8, 26: «Gud virker og gir høyere enn vi begriper.» Likedan sier han i Ef. 3, 20, at det altså ikke skal være noen tvil om bønnen, at den er velbehagelig for Gud og hørt av ham, og at vi skal la Gud råde fritt over tid, sted, mål og formål, fordi han nok vil gjøre det slik som det skal være. Dette er de rette tilbedere, som tilber ham i ånd og sannhet. For de som ikke tror at de blir bønnhørt, de synder på den venstre siden mot dette bud, og trer langt bort fra det med sin vantro. Men de som setter ham et bestemt formål, de synder på den høyre siden og trer Gud for nær ved å friste ham. Derfor har han forbudt begge deler, for at man ikke skal vike fra hans bud, hverken til venstre eller til høyre, det vil si hverken med vantro eller med forsøk på å friste, men med enfoldig tro bli på den riktige veien, ha tillit til ham og likevel ikke sette ham noe bestemt mål.

       For det sjette: Så ser vi da at dette bud, likesom det annet, ikke skal være noe annet enn øvelse og bruk av det første bud, det vil si av troen, troskapen, tilliten, håpet og kjærligheten til Gud, for at det første bud skal være hovedmannen i alle bud, og troen hovedgjerningen og livet i alle andre gjerninger.

       Men hvis du sier: «Sett nå at jeg ikke kan tro at min bønn er hørt av Gud og velbehagelig for ham,» så er dette mitt svar: Nettopp derfor er troen, bønnen og alle andre gode gjerninger befalt, for at du skal erkjenne hva du kan og ikke kan. Og når du finner at du ikke kan tro og handle slik, da skal du i ydmykhet fremføre din klage over dette for Gud, og på den måten begynne med en svak gnist av tro, for daglig å styrke den mer og mer ved å øve den i alt liv og virke. For det er ingen på jorden som ikke har et stort stykke av mangel på tro. Også de hellige apostler i evangeliet, og særlig Peter, var svake i troen; derfor ba de også Kristus og sa: «Herre, forsøk vår tro.» (Luk. 17, 5. Matt. 14, 30 ff.). Og rett ofte bebreider han dem at de har en svak tro.

       Derfor skal du ikke tape motet, ikke miste hender og føtter, selv om du finner at du ikke har så sterk en tro i din bønn eller i andre gjerninger som du vel skulle og ville. Ja, du skal takke Gud av ditt hjertes grunn, at han slik åpenbarer for deg din svakhet, hvorved han daglig gir deg lære og formaning om hvor nødvendig det er for deg å øve deg og daglig styrke deg i troen.

       For hvor mange ser du vel ikke, som går omkring og her, synger, leser, virker og gir seg skinn av å være store helgener, mens de likevel aldri kommer dit hen at de erkjenner hvordan det står til med dem i selve hovedgjerningen, nemlig troen. I sin forblindelse forfører de både seg selv og andre mennesker. De mener de har det riktig bra, bygger altså hemmelig på sine egne gjerningers sand, uten enhver tro, og bygger ikke på Guds nåde og tilsagn ved en fast og ren tro. Derfor har vi så lenge vi lever, og hvor lenge livet enn varer, fullt opp å gjøre. På den måten blir vi med alle gjerninger og lidelser alltid elever i det første bud og i troen, og hører ikke opp med å lære. Ingen vet hvor stort det er å ha tillit til Gud alene, uten den som begynner på det og forsøker det i gjerning.

       For det syrende: Se nå igjen: Om det nå ikke var befalt noen annen god gjerning, ville så ikke bønnen alene være nok til å øve hele menneskets liv i troen?

       Til denne gjerning er særlig de geistlige stillinger forordnet, likesom jo i tidligere tider enkelte fedre ba både dag og natt. Ja, det er visst ikke noe kristenmenneske som ikke har tid til å be uten avlatelse. Jeg mener da den åndelige bønn. Det vil si: ingen blir så hardt tynget av sitt arbeid at han ikke, hvis han vil, samstundes kan tale med Gud i sitt hjerte, legge frem for ham både sin egen og andre menneskers nød, begjære hjelp, be, og i alt dette øve og styrke sin tro.

       Dette er det Herren mener i Luk. 18, 1, hvor han sier at man må be uten opphold og aldri bli trett, mens han dog i Matt. 6, 7 forbyr mange ord og lange bønner. Han refser hyklerne, ikke fordi den muntlige lange bønn er ond, men fordi den ikke er den rette bønn. Denne må alltid finne sted, og uten troens indre bønn er den intet. For den lydelige bønn må vi også øve til sin tid, særlig i gudstjenesten, slik som dette bud krever det, og der hvor det ellers er gagnlig for den indre bønn og troen, enten det nå er i huset eller på marken, i denne eller hin gjerning.

       For det åttende: Hvor er nå de som begjærer å få greie på de gode gjerninger og gjøre dem? La dem ta for seg bønnen alene og øve seg rett i troen. Så vil de finne at det er sant som de hellige fedre har sagt, at det ikke gis noe større arbeid enn bønnen. Å mumle med munnen er lett, men å følge ordene med alvor i hjertet, og gjøre det med inderlig andakt, det vil si med hjertets begjær og tro så man alvorlig begjærer det som ordene sier, og ikke tviler på at det blir bønnhørt, – det er en stor gjerning i Guds øyne.

       Her stritter den onde ånd imot av alle krefter. Å, hvor ofte er det ikke så at han forhindrer lysten til å be, for ikke å gi tid og sted til bønn, ja også oppkaster en mengde tvil om hvorvidt mennesket er verdig til å be til en slik majestet som Gud er. Og slik kan han forvirre mennesket, at det selv ikke vet om det er alvor at det ber eller ikke, om det er mulig at dets bønn er velbehagelig for Gud, og flere slike underlige tanker. For den onde ånd vet vel, hvor mektig et menneskes rette, troende bønn er, hvor ondt den gjør ham, og hvor nyttig den er for alle mennesker. Derfor lar han den ikke gjerne komme opp.

       Her må sannelig mennesket ha visdom, og ikke tvile på at både han og hans bønn er uverdig for denne uendelige majestet. På ingen måte må han forlate seg på sin egen verdighet, eller holde opp på grunn av sin egen uverdighet. Men han må gi akt på Guds bud og berope seg på det for Gud, holde det opp mot djevelen, og si: «For min verdighets skyld begynner jeg ikke på noe, for min uverdighets skyld oppgir jeg ikke noe. Jeg ber og arbeider bare fordi Gud av sin godhet alene har tilsagt alle uverdige bønnhørelse og nåde, ja ikke bare har tilsagt dette, men også med trussel om sin evige unåde og vrede på det strengeste har befalt å be, stole på ham, og ta imot av ham. Når det ikke har vært for meget for den høye Majestet å forplikte sine uverdige kryp så høyt og dyrt til å be, stole på og ta imot av ham, hvordan skulle det da kunne være for meget for meg å ta på meg dette bud med største glede, hvor verdig eller uverdig jeg enn måtte være.»

      Slik må man med Guds bud jage djevelens innskytelse på dør. Da slutter han. Ellers aldri.

       For det niende: Men hva slags ting og nødtørft er det nå man skal legge frem for Gud og føre sin klage over i bønnen, for derved å øve seg i troen? Svar: Det er for det første enhvers egen nød og trengsel, hvorom David sier i Salm. 32, 7: «Du er mitt skjul, du vokter meg for trengsel, med frelsesjubel omgir du meg,» Likedan i Salm, 142, 2 f.: «Med min røst roper jeg til Herren, med min røst ber jeg inderlig til Herren. Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.» Slik skal et kristenmenneske i nattverden ta for seg de mangler som han føler eller har for mange av, og fritt utøse det alt sammen for Gud, med gråt og klage, så ynkelig som han formår, som om det var til hans trofaste far som er rede til å hjelpe.

       Og hvis du ikke vet om eller ikke erkjenner din nød, eller ikke har noen anfektelse, da skal du vite at det står aller verst til med deg. For det er den største anfektelse at du er så forstokket, hardhjertet og ufølsom at ikke noen anfektelse beveger deg.

       Men det finnes ikke noe bedre speil du kan få se din nød i enn nettopp de ti bud. I disse finner du hva som mangler deg, og hva du skal søke. Når du derfor hos deg selv finner en svak tro, lite håp og ringe kjærlighet til Gud, og finner at du ikke lover og ærer Gud, men elsker din egen ære og berømmelse, akter menneskers gunst høyt, ikke gjerne hører messe eller preken, er doven i bønn, og i disse ting har jo ethvert menneske sine mangler, da skal du anse disse feil for å være større enn all legemlig skade på gods, ære og liv. Ja, de er også verre enn døden og enhver dødelig sykdom. Disse skrøpeligheter skal du med alvor legge frem for Gud, og du skal klage og be om hjelp, med all tillit vente på den og tro at du er bønnhørt og vil få hjelp og nåde.

       Gå på samme måte videre i budenes annen tavle, og se hvor ulydig du har vært og ennå er mot far, mor og all øvrighet, hvordan du vender deg mot din neste med vrede, hat og skjellsord, hvordan ukyskhet, gjerrighet og urett, gjerning og ord mot din neste anfekter deg. Da vil du uten tvil finne at du er full av all slags nød og elendighet, og også har grunn nok til å gråte blodsdråper, om du kunne det.

       For det tiende: Men jeg vet vel at mange er så tåpelige at de ikke vil be om slike ting. De finner seg i sin tilstand, og mener at Gud ikke hører noen som Ugger i synd. Alt dette bevirker de falske predikanter, som ikke begynner med å undervise om troen og tilliten til Guds nåde, men begynner med de egne gjerninger. Se, du elendige menneske, når du har brukket et ben, eller rammes av fare for den legemlige død, da roper du på Gud og denne eller hin helgen, du venter ikke så lenge til benet ditt blir friskt, eller faren er forbi: Da er du ikke så tåpelig å tenke at Gud ikke hører noen som har brukket et ben eller er i dødsfare. Ja, du mener også at Gud skal bønnhøre aller mest nettopp da når du er i den største nød og angst. Vel, men hvorfor er du da så tåpelig her? Når det gjelder en uendelig meget større nød og evig skade, da vil du ikke be om tro, håp, kjærlighet, ydmykhet, lydighet, kyskhet, saktmodighet, fred og rettferdighet, uten at du på forhånd er uten all vantro, tvil, hovmodighet, ulydighet, ukyskhet, vrede, gjerrighet og urettferdighet. Jo mer skrøpelig du finner deg i disse stykker, desto mer og flittigere skal du be eller rope.

       Så blinde er vi; Med legemlig sykdom og nød løper vi til Gud, men med sjelens sykdom løper vi bort fra ham, og vil ikke komme tilbake uten at vi først er friske. Det er akkurat som om det skulle være én Gud som kunne hjelpe legemet, og en armen som kunne hjelpe ånden, eller som om vi ville hjelpe oss selv i den åndelige nød, som likevel er større enn den legemlige. Det er et djevelsk råd og foretagende.

       Ikke slik, kjære menneske! Vil du bli frisk fra synden, så må du ikke trekke deg tilbake fra Gud, men enda meget mer trøstig løpe til ham og be til ham, enn om en legemlig nød hadde rammet deg. Gud er ikke fiendtlig sinnet mot synderen, men bare mot den vantro, det er slike som ikke erkjenner sin synd, ikke klager over den, eller søker hjelp mot den hos Gud, men i sin egen formastelighet vil rense seg selv, ikke vil trenge til Guds nåde, og ikke vil la ham være en Gud som gir til hver og en og ikke tar noe igjen.

       For det ellevte: Alt dette er sagt om bønnen ut av egen trang og i sin alminnelighet. Men den bønnen som egentlig hører til dette bud, og er en helligdagens gjerning, er enda meget bedre og større. Denne bønn skal bes for hele kristenhetens samling, for alle menneskers nød, av venn og fiende, især for nøden i enhver menighet og ethvert bispedømme.

       En slik befaling ga Paulus sin disippel Timoteus: «Jeg formaner fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker, for konger og alle dem som er i høy verdighet, for at vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet. For dette er godt og tekkelig for Gud, vår Frelser.» Derfor bød Jeremias, 29, 7, Israels folk at de skulle be til Gud for byen og landet Babylon, for at byens fred også skulle være deres fred. Og i Baruch 1, 11 heter det: «Be for kongen av Babylons liv og for hans sønns liv, for at vi kan leve i fred under deres regjering.»

       Denne felles bønn er kostelig og den aller kraftigste. Det er jo også for dens skyld vi kommer sammen. Av dette kommer det også at kirken kalles et bedehus, for at vi der endrektig, i en flokk, skal ta for oss vår og alle menneskers nød, bære dem frem for Gud og anrope ham om nåde. Men dette må skje med hjertets bevegelse og alvor, så at denne nød hos alle mennesker går oss til hjertet, og vi således med oppriktig medfølelse med dem ber med rett tro og tillit. Hvis slike bønner ikke skjer i gudstjenesten, så er det bedre å la gudstjenesten fare.

       For hvordan passer og rimer dette seg at vi legemlig kommer sammen i et bønnens hus, hvor det jo er gitt til kjenne at vi i fellesskap skal rope og be for hele menigheten, og så sprer vi disse bønner og stykker dem slik opp at enhver bare ber for seg selv, og ingen tar seg av den annen, eller bekymrer seg om noen annens nødtørft? Hvordan kan bønnen være nyttig, god, behagelig og felles, eller kalles en helligdagens og forsamlingens gjerning, slik som disse bærer seg ad som holder sin egen bønn, den ene for dette, den annen for noe annet, og ikke ber om annet enn sin egen nytte og sin egen nytelse, – bønner som Gud er en fiende av.

       For det tolvte: En antydning av denne felles bønn er ennå igjen av den gamle vane at man ved slutten av prekenen nevner skriftemålet og på prekestolen ber for hele kristenheten. Men det skulle ikke være gjort med dette, slik som det nå er skikk og bruk. Men det skulle være en påminnelse om at vi under hele gudstjenesten skulle be om slike nødvendige ting som presten ansporer oss til å be om, likesom han først formaner oss for våre synders skyld og derved ydmyker oss, for at vi skal be på en verdig måte. Dette bør skje på den korteste måte, nemlig slik at menneskene i forsamlingen alle sammen selv klager over sin synd, og med alvor og tro ber til Gud for alle.

       Akk, Gud gi at en eller annen flokk ville høre messen og be på denne måten, så at et samstemmig, alvorlig hjerteskrik fra hele folket måtte stige opp til Gud. Hvor stor en dyd og hjelp ville ikke da følge av bønnen? Hva mer forferdelig kunne vel hende alle onde ånder? Hva større kunne det vel skje på jord? Mange fromme ville holdes oppe ved det, og mange syndere bli omvendt,

       For sannelig, den kristne kirke på jorden har ingen større makt eller gjerning enn slik felles bønn mot alt som kan tilstøte den. Det vet den onde ånd godt. Derfor gjør han også alt det han kan for å forhindre denne bønn. Der lar han oss pent bygge kirker, gi mange kirkegaver, spille, lese og synge, holde mange messer og drive på med prakt uten mål og grenser. Dette gjør ham ikke ondt. Ja, han hjelper endog til med det, for at vi skal anse dette vesen for det beste, og mene at vi med det har utrettet alt godt og vel. Men at denne felles, sterke og fruktbare bønn går til grunne ved siden av alt dette, og ved slikt hykleri umerkelig går tilbake, det er nettopp hva han søker. For når bønnen ligger nede, så vil ingen ta noe fra ham og ingen stå ham imot.

       Men hvis den onde ånd fikk se at vi ville øve denne bønn, selv om det var under et stråtak eller i et grisehus, så ville han sannelig ikke la det passere; men han ville frykte meget mer for et slikt grisehus enn for alle høye, store og skjønne kirker, tårn og klokker som overhodet finnes men hvor det ikke var noen slik bønn. Det ligger sannelig ikke i steder og bygninger hvor vi kommer sammen, men alene i denne uovervinnelige bønn at vi sammen ber den riktig og lar den komme frem for Gud.

       For det trettende: Kraften i denne bønn merker vi av det at Abraham i gamle dager ba for de fem byer, Sodoma og Gomorra, 1. Mosebok 18. Han bragte det så langt at hvis det fantes ti fromme mennesker i dem, to i hver by, ville Gud ikke ødelegge dem. Hva skulle man så ikke kunne utrette om mange i en flokk ropte til Gud av hjertet og med oppriktig tillit?

       Så sier også Jakob (5, 16 ff.): «Kjære brødre, be for hverandre, for at dere kan bli lægt. For en rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning, når han holder ved og ikke hører opp» (det vil si når han ikke hører opp med å be mer og mer, selv om han ikke straks får det han ber om, slik som noen veiksinnede gjør). Og som et eksempel på dette nevner han profeten Elias. «Han var et menneske,» sier han, «som vi er, og han ba at det ikke skulle regne, og det regnet ikke på jorden i tre år og seks måneder. Og han ba atter, og det regnet, og jorden bar sin grøde.»

       Av ord og eksempler som driver oss til å be, finnes det mange i Skriften, men slik at bønnen skal skje med alvor og tro. Som David sier (Salm. 33, 18): «Guds øyne ser til dem som frykter ham, og hans ører hører på deres bønn.» Likeså (Salm. 145, 18): «Gud er nær hos alle dem som kaller på ham, hos alle som kaller på ham i sannhet.» Hvorfor tilføyer han: «kaller på ham i sannhet»? Det gjør han fordi det ikke er noen bønn eller påkallelse når munnen alene mumler.

       Hva skal vel Gud gjøre, når du kommer med din munn, din bok eller ditt Fadervår,1 og du ikke tenker på noe annet enn hvordan du skal bli ferdig med ordene og fylle bønnenes antall, så at hvis noen spør deg hvilken sak det gjelder, eller hva du har satt deg fore å be om, så vet du det ikke selv, for du har slett ikke tenkt på å legge dette eller hint frem for Gud, eller å begjære det av ham. Din eneste grunn til å be er den at det er pålagt deg å be dette og flere andre ting, og det vil du holde og fullføre.

       Er det da noe å undres på at lyn og torden ofte antenner kirker, fordi vi slik gjør et spottehus av bedehuset og kaller det bønn, hvor vi ikke forebringer eller begjærer noe som helst. Men vi skulle gjøre likedan som de som vil be om noe hos store fyrster. De foresetter seg ikke bare å plapre et antall av ord, i så fall ville fyrsten tenke at de ville spotte ham, eller at de var gått fra forstanden. Men de sammenfatter det helt enkelt og fremlegger sin nød med flid, og overlater det med fullt tillit til hans nåde å bønnhøre dem. Slik skal vi tale med Gud om bestemte ting, nemlig trekke frem en eller annen nød, som nettopp da er til stede, overgi den til hans nåde og gode vilje, og ikke tvile på bønnhørelsen. For slik bønn har han lovet bønnhørelse. Men det har en jordisk herre ikke gjort.

       For det fjortender Å be på denne måten kan vi mesterlig, når vi lider legemlig nød. Når vi er syke, da roper man snart på den hellige Kristoffer, snart på den hellige Barbara; da lover man å gjøre en valfart til den hellige Jakob, eller hit og dit; da er det alvorlig bønn, full tillit og beam på alle måter. Men når vi er i kirken under gudstjenesten, da står vi der som klosser, og vet ikke noe å forebringe eller å si. Der klaprer stenene i rosenkransen, der rasler bladene i bønneboken, og munnen plaprer. Noe mer blir det ikke av det hele.

       Men hvis du nå spør hva du skal forebringe og klage over i bønnen, så er du vel blitt undervist i de ti bud og Fadervår! Lukk øynene og se inn i ditt og hele kristenhetens liv, især livet innen den geistlige stand. Så vil du finne hvordan tro, håp, kjærlighet, lydighet, kyskhet og all dyd ligger nede, og all slags gruelige laster regjerer. Hvilken mangel det er på gode prester og kirkemenn. Hvordan det bare er slyngler, barn, narrer og kvinner som regjerer. Da vil du finne at det var nødvendig uopphørlig hver time her i verden med bare blodstårer å avbe denne Guds grusomme vrede.

       Og det er sant at det ennå aldri har vært mer nødvendig å be enn i denne tid og enda mer for fremtiden inntil verdens ende. Beveges du ikke av denne grusomme elendighet til jammer og klage, så la deg ikke forføre av din stand eller orden, dine gode gjerninger eller bønner, det finnes da ikke en kristelig åre eller noen kristelig art i deg, du være ellers så from du være vil. Men det er alt sammen forkynt at på den tid da Guds vrede er på det høyeste og kristenheten lider den største nød, da skal det ikke finnes forbedere hos Gud. Som Esaias gråtende sier i 64, 6: «Du vredes over oss, og det er ingen som reiser seg for å gripe deg.» Likedan Esekiel 22, 30: «Jeg søkte blant dem en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, for at jeg ikke skulle ødelegge det; men jeg fant ingen. Så utøser jeg da min vrede over dem; ved min harmes ild gjør jeg ende på dem.»

       Med disse ord viser Gud hvordan han vil at vi skal motstå ham og avverge hans vrede for hverandre, slik som det ofte står skrevet om profeten Moses, at han holdt Gud tilbake, så hans vrede ikke ble utøst over Israels folk.

       For det femtende: Men hvor skal det bli av dem som ikke alene ikke akter på en slik ulykke i kristenheten, og ikke ber imot den, men endog ler til den, har velbehag i den, dømmer, baktaler, synger og taler om sin nestes synder, og allikevel uten frykt og uforskammet får gå i kirken, hører messen, fremsier bønner, anser seg for å være fromme kristne og lar andre anse dem for det samme. De trenger vel til at man ber to ganger for dem, mens man ber en gang for dem som de dømmer, baktaler og ler av. De er også blitt forutsagt som værende til stede i fremtiden, nemlig ved den venstre røver på korset, han som bespotter Kristus i hans lidelse, mangel og nød. Likeså ved alle dem som forhånet Kristus på korset, mens de da skulle ha hjulpet ham.

       Å Gud, hvor blinde, ja vanvittige vi kristne er blitt! Når skal det være slutt på denne din vrede, himmelske Far! At vi spotter, forhåner og dømmer kristenhetens ulykke, som vi samles for å be for i kirke og gudstjeneste, det er en følge av vår gale sanselighet.

       Når tyrken ødelegger byer, land og folk, og legger kirker i grus, så synes vi kristenheten lider stor skade. Da klager vi og beveger konger og fyrster til strid. Men når troen går under, kjærligheten blir kald, Guds ord forsømmes, all slags synd tar overhånd, da tenker ingen på å stride. Ja, pave, biskoper, prester og geistlige er i denne åndelige strid som vi har mot disse geistlige mange ganger verre fiender enn tyrkerne. De skulle være hærførere, høvedsmenn og fanebærere, men de er nettopp selv fyrster og førere for denne tyrker- og djevlehær, akkurat som Judas var jødenes fører da de fanget Kristus.

       Det måtte være en apostel, en biskop, en prest, en av de beste, som gikk i vei med å ombringe Kristus. Slik må det også være med kristenheten. Den kan heller ikke bli ødelagt på annen måte enn nettopp av dem som skulle verne om den. Disse er og blir dog så vanvittige, at de nok vil ete opp tyrken, men selv setter ild på hus og fjøs hjemme, og lar dem brenne opp med kreaturene og alt som er i dem. Allikevel lurer de i krattet på ulven. Slik er vår tid. Og det er lønnen vi har fortjent ved vår utakknemlighet mot den uendelige nåde som Kristus uforskyldt har ervervet oss med sitt dyrebare blod, sitt tunge arbeid og sin bitre død.

       For det sekstende: Se nå, hvor blir det av de uvirksomme, som ikke vet hvordan de skal gjøre gode gjerninger? Hvor blir det av dem som løper til Rom, til den hellige Jacob, eller hit og dit? Ta for deg denne eneste gjerning i gudstjenesten, se din nestes synd og fall, forbarm deg over ham, la det gjøre deg ondt, klag over det til Gud, og be om hjelp mot det. Gjør det samme for all annen nød i kristenheten, især for nøden hos øvrigheten, som Gud lar falle og bli så gruelig forført, til uutholdelig straff og plage for oss alle.

       Gjør du dette med flid, så vær sikker på at du er en av de beste stridsmenn og hærførere, ikke bare mot tyrken, men også mot djevelen og helvetes makt. Men gjør du det ikke, hva vil det da hjelpe deg om du gjør alle helgeners undere og tegn og dreper alle tyrkere, og likevel blir funnet skyldig, fordi du ikke har gitt akt på din nestes nød, og dermed har syndet mot kjærligheten? For Kristus vil på den ytterste dag ikke spørre om hvor meget du har bedt for deg selv, fastet og valfartet, gjort dette eller hint. Men han vil spørre om hvor meget godt du har gjort mot de andre, de aller ringeste.

       Nå hører til de ringeste uten tvil også de som er i synd og åndelig fattigdom, åndelig fengsel og nød. Det er nå mange flere av disse enn av dem som lider legemlig nød. Derfor se deg for: Våre egne gode gjerninger som vi selv har påtatt oss, fører oss hen til og inn i oss selv, så at vi dermed bare søker vår egen nytte og salighet. Men Guds bud driver oss hen til vår neste, for at vi derved bare skal være til nytte for andre, til deres salighet. Likesom Kristus på korset ikke ba for seg selv alene, men enda mer for oss, da han sa: «Fader, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» Slik må også vi be for hverandre.

       Av dette tan enhver skjønne hvilke forkjærte, onde mennesker de er disse baktalere, forbryterske dommere og foraktere av andre mennesker, disse som ikke gjør annet enn bare å forhåne dem som de skulle be for. I denne last stikker ingen så dypt som nettopp de som gjør mange egne gode gjerninger, glimrer for menneskene og blir ansett som noe riktig framifrå, på grunn av sitt skjønne, skinnende vesen ved mange slags gode gjerninger.

       For det syttende: I åndelig forstand har dette bud enda en og meget høyere gjerning, som omfatter hele menneskets natur. Her må man vite at sabbat på hebraisk betyr fritid eller hvile «fordi Gud hvilte på den syvende dag og holdt opp med alle sine gjerninger i skapelsen.» 1. Mos, 2. Derfor bød han også at man skulle helligholde den syvende dag, og at vi skulle holde opp med våre gjerninger, som vi utfører på de seks dager. Denne sabbat er for oss blitt forandret til søndagen, og de andre dager kalles hverdager. Søndagen kalles hviledag eller fridag eller helligdag.

       Og Gud gi at det i kristenheten ikke fantes noen annen helligdag enn søndagen, så at man henla alle fester for jomfru Maria og de andre helgener til søndagen. Da ville mange slemme synder bli forebygget ved hverdagens arbeid. Da ville heller ikke landene bli så fattige og uttæret. Men nå blir vi plaget med mange helligdager, til fordervelse for sjel, legeme og gods. Dette kunne det sies meget om.

       Denne hvilen fra gjerningene og dette opphør med dem er to slags, åndelig og legemlig. Derfor skal også dette bud forstås på dobbelt måte. Den legemlige hvile eller ro er som ovenfor sagt den at vi lar vårt håndverk og arbeid bero, for at vi kan samle oss til kirken, overvære gudstjenesten, høre Guds ord og be sammen i endrektighet. Denne hvile er vel legemlig, ikke påbudt i kristenheten av Gud, som apostelen sier i Koloss. 2, 16; «La ikke noen dømme dere i spørsmål om høytid eller nymåne eller sabbat, disse ting var en skygge av det som skulle komme.» Men nå er den sannhet gått i oppfyllelse, at også alle dager er helligdager, som Jesaias sier 66, 23: «Sabbat etter sabbat»; og på den annen side blir alle dager hverdager.

       Allikevel trenges det, og er forordnet av kristenheten, for de ufullkomne alminnelige menneskers og de arbeidendes skyld, at de også skal få komme til Guds ord. For som vi ser, holder prestene og de geistlige hver dag messe, ber hver time og øver seg i Guds ord med å studere, lese og høre. Derfor er de også fremfor andre befridd fra arbeid, forsørget med renter, har hver dag helligdag, gjør også hver dag helligdagens gjerninger, for dem er det ingen hverdag, men den ene dag er som den annen. Og hvis vi alle var fullkomne og kunne evangeliet, så kunne vi virke hver dag, om vi ville, eller holde helligdag hver dag om vi kunne. For helligholdelse av dager er nå hverken nødvendig eller påbudt, uten hare for å lære Guds ord og be.

       Den åndelige hvile, som Gud særlig mener i dette bud, består ikke bare i det at vi holder opp med arbeidet og håndverket, men meget mer i dette at vi lar Gud alene virke i oss, og ikke virker noe av vårt eget med alle våre egne krefter. Men hvordan går dette til? Det går til på denne måte: Mennesket, fordervet ved synden, har mye ond kjærlighet og tilbøyelighet til alle synder, som Skriften sier, i. Mos. 8, 21; «Menneskets hjertes tanke er ond fra hans ungdom av.» Det vil si, mennesket er tilbøyelig til hovmod, vrede, hat, gjerrighet, ukyskhet osv. Summa summarum, i alt hva mennesket gjør og later, søker det mer sin egen nytte, vilje og ære enn Guds og sin nestes. Derfor er alle dets gjerninger, alle dets ord, alle dets tanker, hele dets liv ondt og ikke gudelig.

       Hvis nå Gud skal virke og leve i mennesket, så må all denne last og ondskap bli kvalt og utryddet, for at det her kan bli ro, og alle gjerninger, ord, tanker og hele livet må høre opp, og fra nå av (som Paulus sier i Gal. 2, 20) skal ikke vi selv leve, men Kristus skal leve, virke og tale i oss.

       Dette skjer nå ikke ved søte, gode dager, men her må man gjøre vold på naturen og la det bli gjort vold på den. Her begynner kampen mellom ånden og kjødet. Her vil ånden holde styr på vreden, vellysten og hovmotet, mens kjødet vil være i lyst, ære og makelighet. Om dette sier Paulus i Gal. 5, 24: «De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.» Her følger så de gode gjerninger, å faste, våke, arbeide, som noen sier og skriver så meget om, uten å vite hverken begynnelse eller ende på disse ting. Derfor vil nå også vi tale om dette.

       For det attende: Den hvile at vår gjerning opphører og Gud alene virker i oss, kan virkeliggjøres på to måter. For det første ved vår egen øvelse. For det annet ved andres og fremmed øvelse og tilskyndelse.

       Vår egen øvelse skal gjøres og ordnes slik at vi for det første, når vi ser at vårt kjød, våre sanser, vår vilje og våre tanker lokker oss, motstår disse og ikke følger dem. Som den vise mann sier: «Vandre ikke etter dine begjærligheter.» (Sir. 18, 34). Og 5. Mos. 12, 8: «Du skal ikke gjøre hva deg tykkes rett.»

      Her må mennesket daglig øve seg i de bønner som David (Salm. 119, 35. 37} ber: «Herre, led meg på dine buds sti, og la meg ikke gå mine egne veier.» Og mange av samme art, som alle er innesluttet i den bønn: «Til oss komme ditt rike.» For begjærlighetene er så mange og så mange slags, dertil undertiden ved den ondes innskytelse så behendige og fine, og antar en slik god skikkelse at det ikke er mulig for et menneske å styre seg selv på sin vei. Han må slippe både hender og føtter, overgi seg til Guds herredømme og ikke stole på sin fornuft i noe. Som Jeremias sier (10, 23): «Herre, jeg vet at menneskets vei ikke er i dets makt.»

       Dette er bevist ved israelittenes utgang av Egypten og vandring gjennom ørkenen, hvor det ikke var noen vei, noen mat eller drikke, noen hjelp. Derfor gikk Gud foran dem, om dagen med en lys sky, om natten med en ildsøyle, mettet dem fra himmelen med himmelbrød, holdt deres klær og sko ved like, så de ikke ble revet i stykker, slik som vi leser om det i Mosebøkene. Derfor ber vi: La ditt rike komme til oss, for at du kan styre oss, og ikke vi selv. For det er ikke noe farligere i oss enn vår fornuft og vilje. Og dette er Guds høyeste og første gjerning i oss og den beste øvelse i å holde opp med våre egne gjerninger, at vi går frigjort fra fornuften og viljen, for å holde helg og overgi oss til Gud i alle ting. Især når våre gjerninger er åndelige og har et riktig vakkert skinn.

       For det nittende: Etter dette følger øvelsen i kjødet, ved å drepe dets grove, onde lyst og bringe ro og hvile. Vi må drepe denne lyst og bringe den til ro ved å faste, våke og arbeide. Og av denne grunn lærer vi hvor meget og hvorfor vi skal faste, våke og arbeide.

       Det finnes dessverre mange blinde mennesker, som øver seg i å speke sitt kjød, enten det nå er ved å faste, våke eller arbeide, bare av den grunn at de tror dette er gode gjerninger, og at de ved disse erverver seg stor fortjeneste. Derfor farer de avsted, og gjør undertiden så meget at de derved ødelegger sitt legeme og gjør seg gale i hodet. Enda meget blindere er de som ikke alene måler fasten etter mengden og lengden, som de andre, men også etter maten. De mener at det har meget større verdi, når de ikke spiser kjøtt, egg eller smør. Dessuten er der også dem som retter fasten etter helgenene og velger den etter dagene, den ene på onsdag, den annen på lørdag; den ene på den hellige Barbaras dag, den annen på den hellige Sebastians dag og så videre. Alle disse søker ikke noe mer ved fasten enn gjerningen i seg selv. Når de har gjort dette, mener de det er vel gjort. Jeg vil her ikke tale om at noen faster på den måten, at de drikker seg fulle. Eller at noen faster så rikelig med fisk og annen mat, at de ville komme fasten nærmere med kjøtt, egg og smør, og dertil oppnå mye hedre frukter av fasten. For den slags faste er ikke faste, men er å spotte både fasten og Gud.

       Derfor lar jeg det skje at enhver velger seg dagen, maten og mengden til å faste, som han selv vil, såfremt han ikke vil la det bli med det, men vil gi akt på sitt kjød. I samme grad som kjødet er sanselig og lettsindig, må han pålegge det faste, våking og arbeid, men heller ikke mer, selv om pave, kirke, biskop, skriftefar eller hvem det nå er, har befalt det. For mål og regel for faste, våking og arbeid skal ingen ta etter matens mengde eller etter dagene, – men etter minking og vekst i kjødets lyst og lettsindighet. For bare disses skyld, for å drepe og dempe dem, er faste, våking og arbeid innsatt. Hvis ikke denne kjødets lyst var til, så ville det ha likeså stor verdi å spise som å faste, å sove som å våke, å være uvirksom som å arbeide, det ene ville være like godt som det annet, uten noen som helst forskjell.

       For det tyvende: Hvis nå noen skulle finne at det i hans kjød oppstår mer lettsindighet av fisk enn av egg og kjøtt, så skal han spise kjøtt, og ikke fisk. Og likedan, hvis han finner at han blir ør og gal i hodet, eller at kroppen og maven hans blir ødelagt av fasten, eller det ikke er nødvendig for å drepe hans lettsindighet i kjødet, så skal han helt la fasten være, og spise, sove og gå ledig, så meget som han trenger det for sin sunnhets skyld, uansett om det strir mot kirkens bud eller ordeners og stenders lover.

       For intet påbud av kirken, ingen lov av noen orden kan sette eller drive faste, våking og arbeid høyere enn i den grad det tjener til å dempe eller drepe kjødet og dets lyster. Hvis dette mål blir overskredet, og faste, mat, søvn og våking blir drevet høyere enn kjødet kan tåle, eller det er nødvendig for å drepe lysten, og naturen på denne måte blir ødelagt, og man blir forstyrret i hodet, da skal ingen påstå at han har gjort gode gjerninger, og ikke skal han unnskylde seg med kirkens bud eller noen ordens lov. Han skal ansees som en som forsømmer seg selv. Og for så vidt det står til ham, er han blitt sin egen morder.

       Legemet er nemlig ikke gitt oss for at dets naturlige liv og gjerning skal drepes. Men bare dets lettsindighet skal drepes. Det skulle da være at lettsindigheten var så sterk og stor at man ikke kunne gjøre tilstrekkelig motstand mot den, uten å forderve eller skade det naturlige liv. For, som sagt, når vi øver oss i faste, våking og arbeid, skal man ikke rette blikket på gjerningene i og for seg, og ikke på dagene, ikke på mengden, ikke på maten, men bare på den ville og lettsindige Adam, at syndekløen ved det kan bli drevet ut av ham.

      For det enogtyvende: Av dette kan vi nå forstå visse bleke og gustne kvinners opptreden, når de går med barn, og hvordan man skal være mot de syke. For disse tåpelige kvinner henger i den grad fast ved fasten at de før setter både sin livsfrukt og sitt eget liv på spill, før de vil la være å faste samstundes med de andre. De gjør seg en samvittighetssak hvor det ingen er, og hvor det er noen, der gjør de seg ingen. Dette er alt sammen prestenes skyld, fordi de slik plaprer i vei om fasten, men aldri gir veiledning om dens rette bruk, mål, frukt, grunn og oppgave.

       Etter dette skulle man også hver dag la de syke få spise og drikke hva de bare vil ha. Kort og godt, når kjødets lettsindighet opphører, så opphører også all grunn til faste, våking, arbeid og forskjell på mat. Og da finnes det ikke mer noe bud som forplikter oss her. På den annen side skal man se seg for, at det ikke av denne frihet vokser frem en forsømmelig dovenskap, når det gjelder å drepe kjødets kåthet. For den slyngelaktige Adam er overmåte listig i å søke tillatelse for seg selv og skylde på legemets og hodets ødeleggelse. Slik som noen plumper i vei og sier at det ikke er nødvendig eller påbudt å faste eller å speke sitt kjød, og uten å sjenere seg vil de spise både det ene og det annet, akkurat som om de i lang tid hadde øvet seg i å faste, mens de i virkeligheten aldri har forsøkt det.

       Ikke mindre skal vi vokte oss for å gi anstøt hos dem som ikke har forstand nok på dette, men holder det for en stor synd, hvis man ikke faster eller spiser på samme måte som de. Her skal man i vennlighet undervise dem, og ikke frekt forakte dem eller vise dem tross ved å spise dette eller hint, men man skal forklare dem grunnen til at det med rette skjer på denne vis, og slik skal man på en lempelig måte føre dem til den riktige forståelse. Men hvis de er halsstarrige og ikke lar seg si, da skal man la dem fare, og så skal man gjøre det som vi vet er det rette.

       For det toogtyvende: Den annen øvelse som påføres oss av andre, kommer når vi blir krenket av mennesker eller djevler, som når vårt gods blir tatt fra oss, legemet blir sykt eller vi mister vår ære, og alt dette vil drive oss til vrede, utålmodighet og uro. For Guds gjerning regjerer i oss etter hans visdom, ikke etter vår fornuft. Den regjerer etter hans renhet og hellighet, ikke etter vårt kjøds lettsindighet. Guds gjerning er visdom og renhet, vår gjerning er dårskap og urenhet, og disse siste skal hvile. Slik skal hans gjerning også regjere i oss etter hans fred, ikke etter vår vrede, utålmodighet og ufred. For også freden er Guds gjerning, utålmodighet er vårt kjøds gjerning, og den skal hvile og være død. Altså skal vi over alt holde en åndelig helligdag, la våre egne gjerninger være uvirksomme og la Gud få virke i oss.

       Derfor, for å drepe disse våre gjerninger og den gamle Adam i oss, sender Gud oss mange motganger på halsen, som beveger oss til vrede, mange lidelser, som oppirrer oss til utålmodighet, til sist også døden og verdens forhånelse. Med dette søker han ikke noe annet enn å drive ut vrede, utålmodighet og ufred, og komme til med sin gjerning, nemlig freden, i oss.

       Så sier Esaias i 28, 21: «For å gjøre sin gjerning, fremmed er hans gjerning.» Hva er det? Han sender lidelser og ufred over oss, for at han kan lære oss å ha tålmodighet og fred. Han byr oss å dø, for at han kan gjøre oss levende, inntil mennesket er blitt helt ut øvet i dette, og blir så fredfullt og rolig at det ikke beveges, enten det går det godt eller ille, enten det dør eller lever, blir æret eller forhånet. I det menneske bor da Gud selv alene. Hos det menneske er det ingen menneskelige gjerninger. Dette er å holde og helligholde hviledagen på rette måte. Da leder ikke mennesket seg selv, har ingen lyst til det, og bedrøves ikke av noe, men Gud selv fører det, og han har bare guddommelig lyst, glede og fred og alle andre gjerninger og dyder.

       For det treogtyvende: Disse gjerninger anser Gud for å være så store, at han ikke alene påbyr å holde hviledagen, men også å helligholde den og akte den som hellig. Derved viser han oss at det ikke finnes kosteligere ting enn lidelse, død og all slags ulykke. For disse ting er en helligdom, og helliger mennesket bort fra dets egne gjerninger og hen til Guds gjerninger. Akkurat som en kirke, den blir innvidd bort fra naturlige gjerninger og til gudstjeneste. Derfor skal mennesket også erkjenne disse tilskikkelser som en helligdom, bli glad og takke Gud når de kommer til ham.

       For når de kommer, helliggjør de ham, så det oppfyller dette bud og blir salig, frigjort fra sine syndige gjerninger. Så taler David (Salm. 116, 15): «Kostelig i Herrens øyne er hans frommes død.»

       For nå å styrke oss til dette, har han ikke bare påbudt oss en slik helligholdelse. For det er høyst ugjerne naturen dør og lider, og for den er det en bitter helligdag å avstå fra sine egne gjerninger og være død. Men han har også gitt oss trøst med mange ord i Skriften. I Salm. 91, 15 sier han til oss: «Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham.» Likedan i Salm, 34,19: «Herren er nær alle lidende og vil hjelpe dem.»

       Og ikke nok med dette, han har dessuten gitt oss et kraftig og sterkt eksempel, nemlig sin eneste Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. Han lå på sabbaten, hele hviledagen, i graven, fri fra alle sine gjerninger. Og som den første har han oppfylt dette bud, om enn uten nødvendighet for ham selv, hare til trøst for oss, for at også vi i all lidelse og død skal være stille og ha fred. For likesom Kristus etter sin ro og hvile ble oppvekket og fra den stund lever alene i Gud, og Gud i ham, slik skal også vi, ved å drepe vår Adam, hvilket fullkomment bare kan skje ved var naturs død og begravelse, bli opphøyet i Gud, for at Gud evig skal leve og virke i oss.

       Se, dette er menneskets tre deler: fornuften, lysten og ulysten. Etter disse skjer alle hans egne gjerninger. De må derfor bli kvalt ved disse tre øvelser: Guds regjering, vår egen selvtukt og krenkelsen fra andre. Og slik skal vi på åndelig vis holde helg for Gud, og innrømme ham plass for hans gjerninger.

       For det fireogtyvende: Men disse gjerninger og lidelser må skje i troen og med god fortrøstning til Guds nåde, for at, som sagt, alle gjerninger kan forbli i det første bud og i troen, og troen kan øve og styrke seg i disse gjerninger. For troens skyld er alle andre bud og gjerninger innsatt.

       Se derfor hvilken vakker, gyllen ring det danner seg av disse tre bud og deres gjerninger, og hvordan det annet og til og med det tredje bud springer frem av det første bud og av troen, og det tredje bud igjen driver tilbake til det annet, og gjennom dette like inn i det første. For den første gjerning er å tro og ha et godt hjerte og tillit til Gud. Av det flyter den annen gode gjerning, å prise Guds navn, bekjenne hans nåde og gi all ære til ham alene. Derpå følger den tredje gjerning: å holde gudstjeneste, hvor vi ber, hører prekenen, grunner på og tenker over Guds velgjerning, og dertil tukter oss selv og betvinger vårt kjød.

       Når nå den onde ånd oppdager slik tro, Guds tilbedelse og gudstjeneste, så raser han og begynner med forfølgelse, angriper legeme, gods, ære og liv, driver sykdom, fattigdom, skam og død inn over oss, slik som Gud tilskikker og forordner det. Se, her inntrer den annen gjerning eller den annen helligholdelse etter det tredje bud. Derved blir troen sterkt prøvet, som gullet i ilden. For det er en stor ting å opprettholde en fast tillit til Gud, selv om han tilføyer oss død, forhånelse, sykdom og fattigdom, og tross dette grusomme bilde av hans vrede holde ham for den aller nådigste Fader, slik som dette skal skje ved denne gjerning etter det tredje bud. Her driver da lidelsen troen til å påkalle Guds navn og prise det i slik lidelse. Og så kommer man ved det tredje bud igjen til det annet, og ved denne påkallelse og pris av Guds navn vokser troen, kommer til seg selv, og styrker på denne måten seg selv ved de to gjerninger etter det tredje og det annet bud.

       Slik går troen ut i gjerningene, og kommer igjen ved gjerningene tilbake til seg selv. Akkurat som solen, den går opp til den begynner å gå ned, og kommer igjen tilbake til sin oppgang. Derfor blir i Skriften (Salm. 19, 7) dagen tilegnet det fredelige liv i gjerningene, natten det lidende liv i trengsler. Men troen lever og virker i dem begge, går ut og inn, som Kristus sier i Joh. 9, 4.

       For det femogtyvende: Om denne ordning av de gode gjerninger ber vi i Fadervår. Det første er at vi sier: «Fader vår, du som er i himlene,» Dette er ord av troens første gjerning, som etter det første bud ikke tviler på å ha en nådig Gud og Fader i himmelen. Det annet er dette: «Helliget vorde ditt navn.» Her begjæres troen, og Guds navns herlighet og ære blir prist og blir påkalt i all nød, som det annet bud lyder. Det tredje er: «Til oss komme ditt rike.» Her ber vi om den rette sabbat, stillhet til helg og hvile fra våre egne gjerninger, for at Guds gjerninger alene må være i oss, og Gud regjere i oss, som i sitt eget rike. Som han selv sier (Luk. 17, 21): «Se, Guds rike er inneni dere.»

       Den fjerde bønn lyder: «Skje din vilje.» Her ber vi at vi må holde og ha i eie de 7 bud på den annen tavle, hvor troen også blir øvet mot vår neste, likesom den i de tre første bud blir øvet i gjerninger mot Gud alene. Og dette er de bønnene hvor ordene «du» og «ditt» står. Derfor søker disse bønner bare det som hører Gud til. I alle de andre bønner heter det: «vår», «oss», «våre» osv.; for her ber vi om våre goder og om salighet for oss.

       Dette være sagt om Mose første tavle i store og korte trekk, for å vise de enfoldige de høyeste gode gjerninger.

       Nå følger den annen tavle.

 

Det første bud av Mose annen tavle:

Du skal hedre din far og din mor.

Av dette bud lærer vi at nest etter de tre første buds høye gjerninger finnes det ikke noen høyere gjerning enn lydighet og tjeneste overfor alle dem som er satt til å være over oss. Derfor er også ulydighet en større synd enn mord, utukt, tyveri, bedrag og hva man for øvrig her kan regne opp. Forskjellen på syndene, hvilken synd som er større enn den annen, kan vi ikke riktig erkjenne uten etter ordningen i Guds bud, samstundes som det jo også er forskjell mellom gjerningene innenfor hvert enkelt bud. For hvem vet ikke at banning er større synd enn vrede, å slå verre enn banning, å slå far og mor verre enn å slå et annet menneske. Slik lærer da disse syv bud oss, hvordan vi skal øve oss i gode gjerninger mot menneskene, og først og fremst mot våre overordnede.

       Den første gjerning er denne at vi skal ære vår legemlige far og mor. Denne ære består ikke bare i å vise den med fakter, men at man er lydig mot dem, har deres ord og gjerninger for øye, akter dem høyt og legger stor vekt på det, lar dem ha rett i det de uttaler, tier stille og finner seg i den måte hvorpå de behandler oss, når det ikke strir mot de tre første bud. Dessuten skal man, når de trenger det, forsørge dem med mat, klær og hus. For Gud har ikke for intet sagt: Du skal ære dem. Ikke sier han: Du skal være glad i dem, skjønt også det skal man være. Men æren er større enn dårlig kjærlighet. Og den har med seg en frykt, som forener seg med kjærligheten og bringer mennesket til å frykte mer for å krenke dem enn for straffen.

       Likedan som når vi ærer en helligdom med frykt, og allikevel ikke flykter for den som for en straff, men heller trenger nærmere frem til den. En slik frykt, blandet med kjærlighet, er den rette måte å ære på. Den annen frykt, som er helt uten kjærlighet, nærer vi overfor de ting som vi forakter eller frykter for, slik som man frykter for bøddelen eller straffen. Det er ingen æresbevisning, for dette er frykt uten noen kjærlighet, ja frykt med hat og fiendskap, Om dette har vi et ordspråk av Hieronymus: «Det vi frykter, det hater vi også.» Med denne frykt vil Gud ikke fryktes eller æres, og heller ikke ha foreldrene æret, men derimot med den førstnevnte frykt, som er forenet med kjærlighet og tillit.

       For det annet: Denne gjerning synes lett. Men få gir riktig akt på den. For når foreldrene er riktig fromme og ikke elsker sine barn på kjødelig vis, men, som de skal, formaner og leder dem med ord og gjerninger til å tjene Gud etter de tre første bud, så blir uavlatelig barnets egenvilje brutt, og det må gjøre, la være og finne seg i hva dets natur gjerne ville gjøre annerledes. Derved får barnet anledning til å forakte sine foreldre, murre mot dem, eller gjøre enda verre ting. Og kjærligheten og frykten forsvinner, dersom ikke Guds nåde er attåt. På samme måte, når de straffer og tukter, som det seg hør og bør, av og til også med urette. Dette er dog ikke til skade for sjelenes salighet, men den onde natur tar imot dette med uvilje.

       Foruten alt dette er noen barn av så ond en art, at de skammer seg over sine foreldre på grunn av deres fattigdom, mangel på adel, dårlige utseende eller vanære. De lar seg mer bevege av disse ting enn av Guds høye bud, han som er over alle ting, og har gitt dem slike foreldre etter sitt eget råd og velbehag, for å øve dem og prøve dem i sitt bud.

       Men dette blir enda sværere, når barnet igjen får barn. Da vokser kjærligheten dem imellom; men kjærligheten til foreldrene og hedringen av dem avtar meget.

       Men det som blir påbudt og sagt om foreldrene, skal også, når foreldrene er døde eller ikke til stede, forståes om dem som står i deres sted, som f. eks. venner, faddere, gudforeldre, verdslige herrer og åndelige fedre. For ethvert menneske må styres og være andre mennesker undergitt. Derfor ser vi her hvor mange gode gjerninger det læres i dette bud, idet hele vårt liv i dette bud blir underkastet andre mennesker, Av dette kommer det at kjærligheten prises så høyt, og all dyd og alle gode gjerninger blir innesluttet i den.

       For det tredje: Det er også en annen vanære for foreldrene. Den er meget farligere og finere enn denne første, og smykker seg og lar seg anse som en rett ære. Den består i at når barnet har sin egen vilje, så gir foreldrene av kjødelig kjærlighet etter for den. Snart vil barnet sin egen ære og sin egen lyst, og det er storartet i alle måter, far og mor liker dette godt, og barnet liker det også godt.

       Denne plage er så alminnelig at man forholdsvis sjelden ser eksempel på den førstnevnte vanære. Dette kommer alt sammen av at foreldrene er forblindet og hverken kjenner eller ærer Gud etter de første tre bud. Derfor formår de heller ikke å se barnenes feil og hvordan de skal lære og oppdra dem. Og derfor oppdrar de dem til verdslig ære, lyst og velvære, for at de skal kunne behage menneskene og komme høyt på strå. Dette liker barna, og i dette er de gjerne lydige uten noen motsigelse.

       På denne måten går da Guds bud hemmelig og under et pent skinn fullstendig til grunne. Og det blir oppfylt, det som står skrevet hos profetene Esaias og Jeremias, at barna blir fortært av sine egne foreldre. Og de gjør som kong Manasse, som lot sitt barn brenne og ofre til guden Molok. Hva er dette annet enn å ofre sitt eget barn til avguden og brenne det, når foreldrene mer oppdrar sine barn for verden enn for Gud? Når de lar dem gå hen og brenne opp i verdslig lyst, kjærlighet, glede, gods og ære, og lar kjærligheten til Gud og den evige gode lyst slukkes ut hos dem?

       Å hvor farlig det er å være far og mor når bare kjød og blod regjerer. For sannelig, på dette bud beror det helt og holdent om de tre første og de seks siste bud blir erkjent og holdt, for det er befalt foreldrene å lære barna disse. Som det heter i Salm. 78, 51: «Han bød våre foreldre å kunngjøre hans lov for sine barn, for at den kommende slekt kunne kjenne dem, kunne stå frem og fortelle dem for sine barn.»

       Dette er også grunnen til at Gud befaler å ære foreldrene, det vil si å elske dem med frykt. For den kjærlighet vi nå har talt om er uten frykt. Derfor er den mer vanære enn ære. Se nå om ikke enhver har nok av gode gjerninger å gjøre, enten han er far eller barn. Men vi blinde lar dette stå hen, og søker ved siden av disse gode gjerninger mange andre slags gjerninger, som ikke er befalt.

       For det fjerde: Når nå foreldrene er så tåpelige at de oppdrar sine barn på verdslig vis, da skal barna på ingen måte lyde dem. For Gud skal etter de første tre bud aktes høyere enn foreldrene. Men å oppdra dem på verdslig vis, kaller jeg dette at de lærer dem ikke å søke noe annet enn lyst, ære og gods eller makt i denne verden.

       Å bære sømmelig pynt og søke redelig næring, det er nødvendig og ikke noen synd. Likevel må en ungdom være slik innstilt i sitt hjerte at han er bedrøvet over at dette elendige liv her på jord ikke godt kan begynnes eller leves uten å bruke mer av stas og gods enn det som er nødvendig til legemets beskyttelse mot kulden og til dets næring. Så må det unge menneske mot sin vilje, for å føye verden, være med på narraktigheten og tåle dette onde, av hensyn til noe bedre, nemlig for å unngå det som verre er. –

       Således bar dronning Ester sin kongelige krone og talte til Gud: «Du vet at jeg avskyr mitt stolthetstegn, som er på mitt hode de dager jeg må la meg se, jeg avskyr det som en uren klut, og bærer det ikke de dager jeg har ro.» Den som er slik sinnet i sitt hjerte, han kan uten fare bære stas og prakt, for han bærer dette og bærer det allikevel ikke, lever godt og likevel ikke godt. Dette er de hemmelige sjeler, de skjulte brudene til Kristus. Men de er sjeldne. For det er vanskelig ikke å ha lyst til å prange med stor stas. Således bar den hellige Cæcilia etter sine foreldres bud gylne klær, men innerst på kroppen bar hun et linnet av hår.

       Her sier noen: «Ja, jeg ville gjerne bringe mitt barn ut blant folk og få det godt gift. Følgelig er jeg nødt til å glimre.» Si meg, er ikke dette ord fra et hjerte som tviler på Gud og stoler mer på sin egen omsorg enn på Guds? Peter lærer oss og sier: «Kast all deres sorg på ham, for han har omsorg for dere.» Slikt er et tegn på at disse mennesker ennå aldri har takket Gud for sine barn, heller ikke har bedt riktig for dem, og ennå aldri har overgitt dem i hans varetekt. Ellers ville de vite og ha erfart at de skulle be Gud også om sine barns giftermål og vente det av ham. Derfor lar han dem også gå der i sin egenrådighet med bekymringer og engstelser, uten å utrette noe godt.

       For det femte: På denne måte er det sant som man sier at foreldrene, selv om de ellers ikke har noe å gjøre, kan oppnå saligheten ved sine egne barn. Når de oppdrar disse rett til tjeneste for Gud, har de sannelig begge hender fulle av gode gjerninger for seg, For hvor stor vekt ligger det vel her på de hungrige, tørstige, nakne, fangne, syke, fremmede, sammenlignet med dine egne barns sjeler? Med disse gjør Gud et hospital av ditt hus, og setter deg til leder over hospitalet, for at du skal pleie dem, gi dem mat og drikke med gode ord og gjerninger, så de kan lære å ha tillit til Gud, tro på ham og frykte ham, sette sitt håp til ham, ære hans navn, ikke sverge eller banne, speke sitt kjød med bønn, faste, våking og arbeid, overvære gudstjenesten og prekenen og helligholde hviledagen, lære å forakte timelige ting, bære ulykke med saktmodighet, ikke frykte døden og ikke være glad i dette liv.

       Se, for noen store lekser dette er, hvor mange gode gjerninger du har å gjøre i ditt eget hus, på ditt barn. Ditt barn trenger til alle disse ting, som en hungrig, tørstig, naken, fattig, fanget, syk sjel. Å, hvilket salig ekteskap og hus, hvor slike foreldre er! Det er i sannhet en riktig kirke, et utvalgt kloster, ja et paradis! Om dette sier Salm. 128, 1 ff.: «Lykksalig er hver den som frykter Herren, som vandrer på hans veier. Frukten av dine henders arbeid skal du nyte; lykksalig er du, og det går deg vel. Din hustru er som et fruktbart vintre i ditt hus, dine barn som oljekvister rundt om ditt bord. Se, slik blir den mann velsignet som frykter Herren.» Osv.

       Hvor finnes vel slike foreldre? Hvor er slike som spør etter gode gjerninger? Her vil ingen melde seg. Hvorfor? Gud har jo befalt det, men djevelen, kjød og blod trekker i motsatt retning. Det glimrer ikke. Derfor kommer det ikke i betraktning. Der løper den ene til den hellige Jacob, den annen gir seg med høytidelige løfter hen til jomfru Maria. Men ingen gir det løfte at han vil styre seg og sitt barn til Guds ære. Han lar sine barn bli sittende der, som Gud har befalt ham å bevare både til legeme og sjel, og han vil heller tjene Gud på et annet sted, som ikke er ham befalt. Dette ugudelige vesen hindrer ingen biskop, refser ingen prest, ja, på grann av sin gjerrighet stadfester de det, og tenker ut daglig bare enda fler valfarter, enda mer helgenopphøyelse, avlat og marked. Gud forbarme seg over en slik blindhet.

       For det sjette: På den annen side kan da foreldrene ikke lettere fortjene helvete enn ved sine egne barn, i sitt eget hus, når de forsømmer dem, og ikke lærer dem de ting som ovenfor er nevnt. Hva hjelper det, om de faster, ber og valfarter seg til døde, og gjør alle mulige gjerninger? Gud vil likevel ikke spørre dem om det i døden og på den ytterste dag. Men han vil fordre de barn som han har gitt dem. Dette ser vi av Kristi ord, Luk. 23, 28 f.: «I Jerusalems døtre, gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og over deres bara! De dager skal komme da man skal si: Salige er de ufruktbare og det liv som ikke fødte, og det bryst som ikke ga die.»

       Hvorfor skal de klage slik? Fordi all deres fordømmelse kommer fra deres egne barn. Hvis de ikke hadde hatt dem, var de kanskje blitt salige. Sannelig, disse ord skulle virkelig åpne foreldrenes øyne, så de kom til å se på sine barn på en åndelig måte, etter deres sjel. Da skulle de stakkars barn ikke bli bedratt ved deres falske, kjødelige kjærlighet, som om de hadde æret sine foreldre rett, fordi disse ikke skjente på dem, eller fordi de var lydige i verdslig glimmer, hvorved deres egenvilje blir styrket. Men budet setter foreldrene i ære, for at barnas egenvilje skal brytes og for at de skal bli ydmyke og saktmodige.

       Likesom det nå er sagt om de andre bud at de skal fullbyrdes i og med selve hovedgjerningen, så også her, Ingen må mene at hans opptuktelse og undervisning av barna i seg selv er nok, hvis den ikke skjer i tro og under Guds nåde, så at mennesket ikke tviler på at han tekkes Gud i disse gjerninger. Da lar han disse gjerninger ikke være noe annet for seg enn en formaning til tro og øvelse i den, så han stoler på Gud og venter seg alt godt av ham og hans nådige vilje. Uten denne tro er ingen gjerning levende, heller ikke er den god og velbehagelig for Gud. For mange hedninger har oppdratt sine barn pent, men det er alt sammen spilt på grunn av deres vantro.

       I den annen gjerning, å ære og lyde den åndelige mor, den hellige, kristelige kirke, går det nå nesten enda verre for seg enn i den første. Den geistlige øvrighet skulle jo straffe synden med bann og lover, og drive sine åndelige barn til å bli fromme, for at de kunne ha grunn til å gjøre dette og øve seg i lydighet og i å ære dem. Men nå ser man ingen flid, de opptrer mot sine undergivne akkurat som de mødre som løper fra sine barn til sine elskere, som Hoseas sier i 2, 5. De preker ikke, underviser ikke, holder ikke styr på noen, straffer ikke, her finnes slett ikke mer noen åndelig ledelse i kristenheten.

       Hva skal jeg så kunne si om denne gjerning? Vi har hittil beholdt en del fastedager og helligdager. Men disse var det visselig bedre å få avskaffet. Men alt dette blir ikke påaktet av noen. Heller ikke det som ennå er i bruk. Det gjelder også bannet som ilegger straff på grunn av skyld. Men det skulle heller ikke være mer.

       Men den geistlige makt burde ta sikte på at ekteskapsbrudd, utukt, åger, fråtseri, verdslig prakt, overflødig stas og lignende offentlig synd og skam på det strengeste ble straffet og overvunnet ved forbedring. Likeså skulle den holde stiftelser, klostre, prestekall og skoler i skikkelig orden, og med alvor opprettholde gudstjenesten i dem. Og de unge mennesker, gutter og piker, i skoler og klostre, skulle den geistlige øvrighet forsørge med lærde, fromme menn, for at alle de unge kunne få en god oppdragelse, de gamle gi et godt eksempel og kristenheten bli fylt og prydet med fine unge mennesker. Slik lærer Paulus sin disippel Titus at han skal undervise og styre riktig alle stender, ung og gammel, mann og kvinne. Men nå går hvem som vil hen og styrer og lærer seg selv. Ja, det er dessverre kommet dit hen at de steder hvor man skulle lære noe godt, de er blitt til slyngelskoler, og ingen bryr seg om den ville ungdommen.

       For det åttende: Hvis den nevnte ordning ble satt i verk, så kunne man si hvordan respekt og lydighet skulle opprettholdes. Men nå går det her som med de legemlige foreldre som lar sine barn få sin vilje. Den geistlige øvrighet anvender nå bann og straff, men gjør unntakstilfeller, tar imot penger, og ser igjennom fingrer med flere synder enn den har rett til. Jeg vil her tie og ikke si noe mer. Vi ser mer av dette enn godt er,

       Pengegriskheten sitter ved roret. Nettopp det som geistligheten skulle motarbeide, det lærer den andre. Det ligger klart for våre øyne at den geistlige stand i alle ting er verdsligere enn selve den verdslige stand. Av denne grunn blir kristenheten fordervet, og dette bud går til grunne.

       Hvis det nå fantes en slik biskop, som med flid ville dra omsorg for alle disse stender, ha tilsyn med dem, holde visitas, og holde på med dette, slik som han skylder å gjøre, sannelig, bare en eneste by ville bli for mye for ham. For også på apostlenes tid, da det sto best til med kristenheten, hadde hver by sin biskop, enda bare den minste del av byen besto av kristne. Hvordan skal det vel da gå når den ene biskopen vil ha så mye, den annen så mye, den tredje hele verden, den fjerde den halve verden?

       Det er på tide at vi ber Gud om nåde. Geistlig øvrighet har vi mye av, men av åndelig ledelse lite eller intet. Samstundes må nå enhver som kan, hjelpe til at stiftelser, klostre, sognekall og skoler blir bragt i orden og ledet på skikkelig vis. Det skulle vel også være en av den geistlige øvrighets gjerninger at de reduserte antallet av stiftelser, klostre og skoler der hvor man ikke kunne forsørge dem. Det er mye bedre ikke å ha noe kloster eller noen stiftelse enn å ha en ond ledelse i dem, som Gud bare enda mer vredes over.

       For det niende: Fordi nå øvrigheten på denne måte lar sin gjerning falle, og den er snudd om til sin motsetning, så følger av det nødvendigvis at den misbruker sin myndighet og foretar seg fremmede, onde gjerninger, akkurat som foreldrene når de påbyr noe som er Gud imot. Her må vi være vise. For apostelen har sagt at en slik tid vil bli farlig, da den slags øvrighet regjerer. For det får utseende av at man motsetter seg deres myndighet, når man unnlater eller strir imot alt det de forebringer. Så må nå vi ta frem de tre første bud og den høyre tavle, og være viss på at ikke noe menneske, hverken biskop, pave eller engel, kan befale eller fortsette noe som er imot eller til hinder for disse tre bud med deres gjerninger, eller som ikke er gagnlig for dem. Og om de enn foretar seg noe slikt, så har det ingen som helst verdi eller betydning. Men vi synder også med dette, hvis vi følger og lyder dem eller finner oss i noe slikt.

       Av dette kan man nå lett forstå at fasten, som er påbudt, ikke kan gjelde for de syke, de fruktsommelige kvinner, eller for dem som ellers ikke uten skade kan faste. Eller, for å kjerre høyere opp: Fra Rom kommer i vår tid ikke noe annet enn et marked av åndelige goder, som man offentlig og uforskammet kjøper og selger, avlat, sognekall, klostre, bispedømmer, prostier, stiftelser og alt som overhodet er blitt skjenket til Guds tjeneste vidt og bredt omkring.

       Derved blir ikke alene all verdens penger og gods trukket og inndrevet til Rom, dette er enda den minste skade, men prestekallene, bispedømmene og de høyeste geistlige embeter blir revet i stykker, forlatt og lagt øde. Og slik blir folket forsømt, Guds ord, Guds navn og ære går til grunne, troen blir ødelagt, og til slutt blir disse stiftelser og embeter ikke bare overgitt til ulærde og uduelige mennesker, men de faller for størstedelen i hendene på de romerske og største hovedskurker som finnes i verden. Alt det som er gitt til tjeneste for Gud, for å preke for folket, for å lede og forbedre det, det må nå være til tjeneste for disse stallkarene og muldyrdriverne, ja for ikke å si det enda grovere, de romerske skjøger og skurker. Men vi har ikke mer takk for dette enn at de attpå spotter oss som narrer.

       For det tiende: Da nå dette utålelige uvesen foregår i Guds og sankt Peters navn, akkurat som om Guds navn og den geistlige makt var innsatt for å bespotte Guds ære og forderve kristenheten på legeme og sjel, så er vi i sannhet forpliktet til å gjøre berettiget motstand, så mye vi bare formår. Vi må her gjøre som de fromme barn, hvis foreldre er blitt gale eller vanvittige, og vi må først og fremst se etter hvor den retten kommer fra at man skal la det være til tjeneste i Rom, det som er gitt til Guds tjeneste i våre land eller opprettet for å forsørge våre barn, og at man skal gi slipp på det her, hvor det skal være. Å hvor avsindige vi er!

       Fordi da biskoper og geistlige prelater her står stille, ikke avverger nøden og ikke har noen som helst frykt, og på den måten lar kristenheten bli ødelagt, så skal vi for det første ydmykt rope til Gud om hjelp, at han vil ta seg av saken. Og dernest skal vi med egen hånd gjøre vårt til å stenge veien for hoffsnogene og de romerske brevbærere. På fornuftig lempelig måte skal vi tilby dem å overta embetet, hvis de vil dra omsorg for det på redelig vis, for å forbedre folket med preken og godt eksempel. Men når de nå ikke gjør dette, men sitter i Rom eller andre steder og ødelegger og svekker kirkene, da skal man la paven i Rom mate dem. Det er jo ham de tjener. Det sømmer seg ikke at vi yter oppholdet til pavens tjenere, hans folk, ja hans slyngler og skjøger, til fordervelse og skade for våre sjeler.

       Se, dette er de virkelige tyrkere, som kongene, fyrstene og adelen først og fremst skulle angripe, ikke for å søke sin egen nytte i det, men alene for å forbedre kristenheten, forhindre bespottelsen og forhånelsen av Guds navn, og for å omgås likedan med en slik geistlighet som med den far som har mistet forstand og vett. Hvis man ikke fanger en slik far og holder styr på ham, om enn med ydmykhet og all ærbødighet, så kommer han til å ødelegge både barn og arv og hvem som helst. Og fordi den romerske makt er blitt gal og vanvittig, skal vi ikke tillate den hva den foretar seg, for at ikke kristenheten derved skal bli ødelagt.

       For det ellevte: Noen mener at man skal utsette dette til et felles kirkemøte. – Til det sier jeg nei. For vi har hatt mange kirkemøter, hvor slikt har vært bragt på bane, nemlig i Cossnitz, Basel og det siste i Rom, men det er ikke blitt utrettet noe, og det er bare blitt verre og verre. – Slike kirkemøter er da heller ikke til noen nytte, fordi den romerske visdom har uttenkt den oppfinnelse at kongene og fyrstene først må sverge på at de vil la paven og hans folk forbli hva de er og la dem ha hva de har. På denne måte er en slå skjøvet for, for å hindre all reformasjon og for å opprettholde beskyttelse og frihet for all slags slyngelaktighet. Men denne ed blir krevet, fremtvunget og avlagt i strid med både Gud og retten. Og nettopp derved blir døren låst igjen for den Hellige Ånd, som skulle ha ledet kirkemøtet.

       Men det beste middel, og det eneste som ennå er tilbake, er dette at konge, fyrster, adel, byer og menigheter selv går i gang og gjør ende på saken, så at biskopene og de geistlige (som nå er engstelige) kunne få grunn til å lystre. For her skal og må man ikke se på noe annet enn Guds tre første bud. Mot disse kan hverken Rom eller himmel eller jord befale eller hindre noe. Bannlysning eller trusel har ingenting å si, om de mener å hindre vårt tiltak med slike ting, Likeså visst som det ikke har noen ting å si at en vanvittig far truer sin sønn, når denne holder styr på ham eller setter ham fast.

       For det tolvte: Den tredje gjerning etter dette bud er å være lydig mot den verdslige øvrighet, som Paulus lærer i Rom. 13, 1 ff. og Tit. 3, 1, samt Peter i 1. Petr. 2, 13: «Vær kongen undergitt som den øverste og fyrstene som hans sendemenn og alle ordninger av den verdslige makt.»

       Men den verdslige makts gjerning er å beskytte undersåttene, straffe tyveri, ran og ekteskapsbrudd, som Paulus sier i Rom. 13, 4: «Den bærer ikke sverdet for intet, den tjener Gud med det, til frykt for de onde, de fromme til gode.»

       Her synder man på to måter. For det første når man lyver på øvrigheten, bedrar den og er utro mot den, ikke følger og gjør hva den har befalt og påbudt, enten det gjelder legeme eller gods. For selv om øvrigheten gjør urett, som kongen av Babylon mot Israels folk, så vil Gud allikevel ha lydigheten mot den opprettholdt, uten noen list eller fare. For det annet synder man, når man taler ondt om øvrigheten, forbanner den, og, når man ikke kan hevne seg, skjeller den ut, offentlig eller privat, med mumling og onde ord.

       I alt dette skal vi ta i betraktning det som Peter byr oss å se på, nemlig at øvrighetens makt, enten den gjør rett eller urett, ikke kan skade sjelen, men bare legeme og gods. Det skulle da være at øvrigheten offentlig ville drive oss til å gjøre urett mot Gud eller mennesker, som før i tiden, da den ennå ikke var kristen, og slik som tyrken, som man sier han ennå gjør. For det å lide urett forderver ikke noen på sjelen, tvert om, det forbedrer sjelene, selv om det gjør en del avbrekk i legeme og gods. Men å gjøre urett, det forderver sjelen, selv om det innbragte all verdens gods.

       For det trettende: Dette er også grunnen til at det ikke er så stor fare i den verdslige makt som i den geistlige, når denne gjør urett. For verdslig makt kan ikke skade, fordi den ikke har noe å gjøre med prekenen og troen og de tre første bud. Men den geistlige makt skader ikke bare når den gjør urett, men også når den forsømmer sitt embete og heller holder på med noe annet, selv om dette var bedre enn de aller beste gjerninger av den verdslige makt.

       Derfor må man gjøre motstand mot den geistlige makt når den ikke gjør rett, men ikke mot den verdslige makt, selv om den gjør urett. For det stakkars folket, det tror og gjør etter det som det ser og hører av den geistlige makt. Ser og hører det ikke noe, så tror og gjør det heller ikke noe. For denne makt er ikke innsatt for noe annet enn for å føre folket til Gud i troen. Alt dette tilligger ikke den verdslige makt. For den kan gjøre og la være hva den vil, min tro på Gud går likevel sin egen vei og virker for seg, for jeg er ikke nødt til å tro det som den verdslige øvrighet tror.

       Derfor er også verdslig makt en rett liten ting for Gud. Og han akter den alt for ringe til at man, enten den gjør rett eller urett, for dens skyld skulle stritte imot eller bli ulydig og uenig.

       På den annen side er den geistlige myndighet et overvettes stort gode, og av Gud aktet alt for dyrebar til at selv det aller ringeste kristenmenneske skulle tåle og tie, når den viker en hårsbredd fra sitt eget embete. For ikke å tale om når den helt og holdent handler i strid med sitt embete, slik som vi nå ser det hver eneste dag.

       For det fjortende: Også i den verdslige makt foregår det mange slags misbruk. For det første, når den følger smigrerne. Dette er en alminnelig og særlig skadelig plage hos den verdslige makt. Ingen kan her tilstrekkelig se seg for og ta seg i akt. Her blir den verdslige makt tatt ved nesen, og det går ut over det stakkars folket. Man får da et styre hvor, som en hedning sier, spindelvevet nok fanger de små fluer, men møllestenene farer igjennom.

       Så blir det de ringe som opprettholder styrets lover, orden og ledelse. De store derimot er fri. Når den styrende ikke selv er såpass fornuftig at han kan unnvære sine folks råd, eller han ikke er så betydelig at de frykter ham, da vil og må det bli et barnaktig styre (hvis da ikke Gud ville gjøre et særlig tegn). Derfor har Gud blant andre plager ansett onde, uduelige styrere som de verste. Og med slike truer han i Es. 3, 4: «Jeg vil ta fra dem alle tapre menn, og vil gi dem barn og barnaktige herskere.»

       Fire plager har Gud nevnt i Skriften i Ez. 14, 13 ff. (2. Sam. 24, 13 f.). Den første og minste, som også David velger, er pesten. Den annen er dyrtiden, den tredje er krigen, den fjerde er alle slags onde dyr, som løver, ulver, slanger og drager. Dette er de onde styrere. For hvor disse er, der kommer landet i ødeleggelse. Ikke bare på legeme og gods, som ved de andre plager, men også på ære, tukt, dyd og sjelenes salighet. For pest og dyrtid skaper fromme og rette mennesker, men krig og ondt styre tilintetgjør alt som angår både timelige og evige goder.

       For det femtende: En styrer må også være så klok at han ikke alltid gir seg til å gå med hodet gjennom veggen, selv om han har den soleklare rett på sin side og kjemper for den aller beste sak av verden. For det er en mye mer edel dyd å tåle skade på sin rett enn å tåle den på gods eller legeme, når det kan være til nytte for undersåttene. Især da verdslig rett bare har å gjøre med timelige goder.

       Derfor er dette en meget tåpelig tale: «Jeg har rett til det, derfor vil jeg få tak i det med storm og holde fast på det, selv om den ene ulykke etter den annen skulle bli følgen.» Således leser vi om keiser Octavian at han ikke ville føre krig, hvor rettferdig det enn måtte være, med mindre man hadde et sikkert tegn på at krigens nytte ville bli større enn skaden og større enn selv en tålelig skade. Han sa: «Det å føre krig er noe lignende som hvis noen ville fiske med et garn av gull. Med dette ville han aldri fange så meget som det han risikerer å tape, For den som fører en vogn, han må handle annerledes enn om han gikk for seg selv alene. I siste tilfelle kan han gå, springe og gjøre hva han vil, men når han kjører, da må han styre og passe på seg selv, for at hest og vogn skal kunne følge ham, og han må legge større vekt på dette, enn på sin egen vilje.»

       Likedan også med en høvding som fører en stor flokk med seg. Han får ikke opptre og handle som han selv vil, men slik som hopen kan klare det. Og han må se mer på trang og nytte enn på sin egen vilje og lyst. For hvis en herre styrer etter sitt eget gale hode og følger sitt eget forgodtbefinnende, da er han som en gal kjørekar, som med hest og vogn løper rett på kratt, hekker, grøfter, vann, berg og dal, uten å bry seg om veier og broer. Han kjører ikke lenge før alt går i stump og stykker.

       Derfor ville det være det aller nyttigste for de styrende at de fra ungdommen av leste historien, eller lot den lese for seg, både hellige og hedenske bøker. Der ville de finne mer av eksempel og kunst, når det gjelder å styre, enn i alle rettsbøker. Slik som man leser i Esters bok 6, 1 f. at kongen av Persia gjorde. For eksempel og historie gir og lærer alltid mer enn lovene og retten. Der lærer den sikre erfaring, her lærer de uerfarne og usikre ord.

       For det sekstende: Tire særlig nødvendige gjerninger stulle alle styrende gjøre i vår tid, og det især i dette land. For det første stulle de avskaffe det grufulle uvesen med fråtseri og drukkenskap, ikke bare for overdådighetens skyld, men også fordi det er så kostbart. For ved urter, krydderier og lignende ting som man godt kan leve foruten, er det kommet og kommer daglig en ikke så liten nedgang i timelig velstand i dette land. Å forhindre denne store, dobbelte skade skulle sannelig gi den verdslige makt nok å gjøre, for den har trengt seg inn både vidt og bredt. Hvordan kunne vel de mektige gjøre Gud en bedre tjeneste og mer forbedre sitt eget land.

       For det annet skulle de innskrenke de voldsomt store utgifter til klær, hvorved man nå setter så megen eiendom overstyr og samstundes bare tjener verden og kjødet, så det er forferdelig å tenke på at man skal finne slikt misbruk hos et folk som er høytidelig lovet, døpt og overgitt til den korsfestede Kristus, og som skulle bære hans kors med ham og daglig ved døden berede seg til et annet liv. Hvis det nå bare var noen enkelte, som i uvitenhet forså seg i dette stykke, så kunne det jo enda tåles. Men at det blir drevet så fritt, ustraffet, uforskammet og uhindret, ja, at man endog søker ros og berømmelse ved det, er et ukristelig vesen.

       For det tredje skulle de gjøre ende på den ågeraktige renteberegning, som i hele verden forderver og fortærer alle land, folk og byer, og legger dem øde ved sitt falske skinn. For det ser ut som om det ikte var åger, mens det dog er verre enn åger, fordi man her ikke ser seg for, som man gjør med den åpenbare åger. Se, det er tre jøder (som man sier) som utsuger hele verden. Her skulle de styrende ikke sove eller være dovne, så sant de vil avlegge et godt regnskap for Gud for sitt embete.

       For det syttende: Her kunne man også vise frem de skurkestreker som blir drevet av kirkelige dommere og andre biskopelige og geistlige embetsmenn. De tvinger, overlesser, jager og driver det stakkars folk med store byrder, så lenge det ennå finnes en øre. Slikt skulle man forhindre med det verdslige sverd, fordi det ikke finnes noen annen hjelp eller noe annet middel.

       Gud i himmelen gi at vi en gang også fikk et slikt styre at det avskaffet de nå så alminnelige skjøgehus, slik som hos Israels folk. Det er en ukristelig innretning å holde et offentlig syndehus hos de kristne, noe som før i tiden var ganske uhørt. Man burde ha den ordning at man i rette tid lot de unge menn og kvinner gifte seg med hinannen og derved kom denne udyd i forkjøpet. En slik ordning og fremgangsmåte skulle både geistlig og verdslig øvrighet trakte etter. Kår den var mulig hos jødene, hvorfor skulle den så ikke også være mulig hos de kristne? Ja, når det er mulig i landsbyer, flekker og enkelte byer, som vi jo ser det med våre øyne, hvorfor skulle det så ikke være mulig over alt?

       Men dette kommer av at det ikke mer er noe styre i verden. Ingen vil arbeide. Derfor må håndverkerne la sine svenner ha ferie. De er da også frie, og ingen kan temme dem. Men hvis det var orden på tingene, så de måtte vise lydighet, og ingen tok dem til seg på andre steder, så ville man ha stoppet igjen et stort hull i dette onde. Gud hjelpe! Jeg er redd for at her er vårt ønske størst, men håpet lite. Likevel er vi ikke unnskyldt med det.

       Se, her har jeg nå fremstilt noen av øvrighetens gjerninger. Men disse er så gode og så mange at det er nok av gode gjerninger til å tjene Gud hver eneste time. Men også disse gjerninger skal, som de andre, gjøres i troen, ja øve troen, for at ikke noen skal foresette seg å behage Gud ved sine gjerninger. Men i tilliten til hans nåde skal en gjøre disse gjerninger bare til ære og pris for sin nådige, kjære Gud og til tjeneste og nytte for sin neste.

       For det attende: Den fjerde gjerning etter dette bud er tjenernes og arbeidernes lydighet mot sine herrer, fruer, mestere og herskerinner. Om dette sier Paulus i Tit. 2, 9 f. 8: «Tjenere skal du formane til å være lydige mot sine egne herrer, i alle ting å tekkes dem, ikke å si imot, ikke å være utro, men vise all god troskap, for at de i alt kan være en pryd for Guds, vår Frelsers lære, for at motstanderen ikke skal ha noe ondt å si om oss.» Også Peter sier i 1. Petr. 2, 18 f.: «Dere tjenere, vær lydige mot deres herrer i all frykt, ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange! For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud finner seg i sorger, når han lider urettferdig.»

       Nå lyder den største klage i verden over tjenerne og arbeidsfolkene, hvor ulydige, utro, uoppdragne og egenmektige de er. Dette er en plage fra Gud. Og sannelig, her har vi den eneste gjerning som tjenerne kan bli salige ved. De får visst ikke gjøre mange valfarter eller gjøre ditt og datt. De har nok å gjøre, når både deres hjerte er slik innstilt at de gjerne gjør eller unnlater det som passer deres husbond og husmor, og gjør det alt i en enfoldig tro, ikke for å innlegge seg stor fortjeneste ved sine gjerninger, men slik at de gjør alt dette til Guds velbehag og i tillit til ham (hvori all fortjeneste består), av rent hjerte og frivillig, av kjærlighet til Gud og hans gunst.

       For det nittende: På den annen side skal herrene og fruene ikke herske over sine svenner, tjenestepiker og arbeidsfolk på en rasende måte, ikke være så alt for nøye på alle ting, av og til gi litt etter og se gjennom fingrene, for fredens skyld. Det er jo ikke noen stand hvor alle ting bestandig kan gå etter en snor, for vi lever i ufullkommenhet her på jorden. Om dette sier Paulus i Kol. 4, 1: «Dere herrer, gjør mot deres tjenere hva rett og rimelig er, da dere vet at også dere har en Herre i himmelen.» Derfor, likesom herrene ønsker av Gud at han ikke skal handle med dem på skarpeste måten, men i nåde bære over med dem i mange ting, slik skal de også selv være desto mer saktmodige mot sine tjenere og bære over med dem i noe. Men samstundes skal de også gjøre seg flid for at tjenerne gjør rett og lærer å frykte Gud.

       Se nå, hvilke gode gjerninger en husbond og husmor kan gjøre. Hvor fint Gud legger alle gode gjerninger frem for oss, så umiddelbart, i så mange arter og så vedvarende, at vi ikke behøver å spørre etter gode gjerninger, men godt kan glemme de andre hykkelske, vidløftige, utspekulerte menneskegjerninger, som å gjøre valfarter, bygge kirker, søke avlat og lignende. Her skulle jeg vel også nevne hvordan en hustru skal være lydig mot sin mann som den som er satt over henne, gi etter for ham, tie og la ham få sin rett, når det ikke er Gud imot. På den annen side hvordan mannen skal elske sin hustru, slappe litt på tøylene og ikke være så nøyeregnende med henne. Dette har Peter og Paulus sagt meget om. Men det hører med til den videre utlegning av de ti bud, og er lett å erkjenne av disse stykker.

       For det tyvende: Men alt det som er sagt om disse gjerninger er innbefattet i de to ting: lydighet og omhu. Lydighet sømmer seg for de undergivne, omhu for de overordnede. Disse skal beflitte seg på å styre sine undersåtter godt, omgås dem i kjærlighet, og gjøre alt for å være dem til nytte og hjelp. Det er deres vei til himmelen og den beste gjerning de kan gjøre her på jorden. Med dette er de til større velbehag for Gud enn om de ellers gjorde bare undere. Så sier Paulus i Rom. 12, 8: «Den som er forstander, være det med iver.» Som om han ville si: «Han må ikke la seg føre vill av hva andre mennesker eller stender gjør, han skal ikke legge seg særlig etter denne eller hin gjerning, enten den stråler eller trer i skyggen, men han skal gi akt på sin stand, og bare tenke på hvordan han kan være til nytte for dem som er under ham. Dette skal han alltid fortsette med, og ikke la seg rive eller jage bort fra det, selv om himmelen åpnet seg for ham, eller helvete løp etter ham. Det er den riktige vei, som fører ham til himmelen.»

       Å, den som slik kunne gi akt på seg selv og sin stand, så han røktet den alene, hvor rik skulle ikke han på kort tid bli på gode gjerninger, så stille og skjult at ingen uten Gud alene ville legge merke til det! Men nå lar vi alt dette fare og løper inn i klostrene, den ene hit, den annen dit, akkurat som om de gode gjerninger og Guds bud var kastet hen og bortgjemt i krokene. Og likevel står det skrevet i Ordspr. 1, 20, at den guddommelige visdom roper høyt på gaten, og lar sin røst høre på torvene. Med disse ord blir det kunngjort at de gode gjerninger og Guds bud er til stede i overflod på alle steder, i alle stender og til alle tider. Men vi ser dem ikke, og forblindet som vi er, søker vi dem andre steder. Det har Kristus forkynt i Matt. 24, 23 ff.: «Når de sier til dere: Se her er Kristus, eller der, da skal dere ikke tro det. Når de sier: Se, han er ute i ørkenen, da gå ikke dit ut; se, han er inne i kammerne, da tro det ikke! Det er falske profeter og falske kristne.»

       For det enogtyvende: Likeså tilkommer det de underordnede å være lydige, så at de anvender all sin flid og oppmerksomhet på å gjøre og late det som deres overordnede begjærer av dem, og ikke lar seg rive eller drive bort fra dette. Om en annen gjør hva han vil, så må han ikke innbille seg at han fører noe godt liv og gjør gode gjerninger, enten han driver på med bønn eller faste eller hva det nå kalles, når han ikke øver seg alvorlig og flittig i dette.

       Men hvis det skulle forekomme, som det ofte gjør, at den verdslige makt og øvrighet, som den heter, ville tvinge eller hindre en undersått i strid med Guds bud, da opphører lydigheten, og da er plikten allerede opphevet. Her må man si som Peter til jødenes ledere: «Man må adlyde Gud mer enn mennesker.» Han sa ikke: Man må ikke være lydig mot menneskene, for det ville være galt, men: Gud mer enn menneskene. Hvis altså en fyrste vil føre krig, og han har en åpenbar urettferdig sak, så skal man ikke følge eller hjelpe ham. For Gud har befalt at vi ikke skal drepe vår neste eller gjøre ham urett. Likedan, hvis han befaler å avlegge falskt vitnesbyrd, røve, lyve eller bedra og lignende. Her skal man heller la fare gods, ære, legeme og liv, for at Guds bud må bli stående.

 

Om det femte bud.

De fire foran nevnte bud har sine gjerninger i fornuften, det vil si, de tar mennesket til fange, styrer ham og legger ham under seg, for at ikke han skal regjere over seg selv, ikke synes godt om seg selv, ikke holde seg selv for å være noe, men ha ydmyk selverkjennelse og la seg lede og unngå hovmot. De etterfølgende bud handler derimot om menneskets begjærlighet og sanselige lyster, at også de skal drepes.

       For det første vredens og hevngjerrighetens begjærlighet. Om denne sier det femte bud: «Du skal ikke slå ihjel.» Dette bud inneholder bare ett verk, som likevel omspenner mye og fordriver mange laster, Det er saktmodigheten. Denne er to slags. Den ene glimrer meget vakkert, men det finnes ikke noe bak skinnet. Denne saktmodighet viser vi overfor våre venner og dem som er nyttige for oss ved gods, ære og gunst, eller som ikke fornærmer oss, hverken med ord eller gjerninger. Den slags saktmodighet har også ufornuftige dyr, løver og slanger, hedninger, jøder, tyrkere, slyngler, mordere og onde kvinner. Alle disse er tilfredse og blide når man gjør hva de vil, eller lar dem være i fred. Ikke så få er bedratt av denne unyttige saktmodighet, og dekker og unnskylder sin vrede med slike ord: Jeg ville ikke være sint, hvis man lot meg være i fred. Ja, kjære menneske, da ville også den onde ånd være saktmodig, hvis alt gikk etter hans vilje. Ufreden og fornærmelsen kommer over deg, for å la deg få se deg selv, hvordan du er full av vrede og ondskap. Derved blir du formanet til å strebe etter saktmodighet og drive vreden ut.

       Den annen saktmodighet er god i bunn og grunn. Den viser seg mot motstandere og fiender, skader dem ikke, hevner seg ikke, forbanner ikke, bespotter ikke, baktaler ikke, tilsikter ikke noe ondt imot dem, selv om de tar fra en gods, ære, liv, venner og alt. Ja, hvor den kan, gjør den dem godt igjen for det onde, taler best mulig om dem, tenker velvillig på dem, ber for dem. Om dette sier Kristus i Matt. 5, 44: «Gjør vel mot dem som hater dere, be for dem som forfølger og spotter dere.» Og Paulus sier i Rom. 12, 14: «Velsign dem som forfølger dere, velsign og forbann ikke.»

       For det annet: Se nå hvordan dette kostelige, høye verk er gått under hos de kristne, så at det ikke er annet enn strid, krig, kjekl, vrede, hat, misunnelse, bakvaskelse, banning, bespottelse, skade, hevn og vredens gjerning og ord av alle slags, som nå over alt regjerer med all sin makt. Og samstundes med alt dette går vi der med en mengde helligdager, hører messer, plaprer bønner, gir kirkegaver og glimrer så praktfullt og overdådig med geistlig stas, som Gud ikke har påbudt, som om vi var de helligste kristne som noensinne har levd. Slik lar vi ved disse speil og masker Guds bud falle til jorden, så det heller ikke er noen som tenker over eller tar i betraktning hvor nær eller fjern han er saktmodigheten og oppfyllelsen av dette Guds bud. Og likevel har Gud sagt at ikke den som gjør slike gjerninger, men den som holder hans bud, skal gå inn til det evige liv.

       Ettersom det ikke lever noe menneske på jorden som Gud ikke gir en pekepinn om hans egen vrede og ondskap, nemlig hans fiende og motstander, som gjør ham ondt på gods, ære, liv eller venner, og dermed prøver om han ennå har vrede, om han kan være god mot sin fiende, tale vel om ham, gjøre ham godt og ikke har vondt i sinne mot ham, – så kan nå den komme hit som spør hva han skal gjøre for å gjøre gode gjerninger, være til Guds velbehag og bli salig. Han kan bare ta sin fiende for seg, stadig holde ham frem for sitt hjertes øye til en slik øvelse, så han knekker seg selv på dette, og venner sitt hjerte til å tenke på ham i vennlighet, unne ham det beste, dra omsorg og be for ham, og dernest, når anledningen er til det, tale vel om ham og gjøre ham godt.

       Enhver som vil kan forsøke seg i dette stykke. Hvis han ikke her får nok å gjøre for hele livet, så kan han stemple meg som løgner og si at min tale var falsk. Men når Gud vil ha denne gjerning, og ellers ikke vil ta imot noen betaling, hva hjelper det da at vi driver på med andre store gjerninger, som ikke er påbudt, og forsømmer denne ene? Derfor sier Gud i Matt. 5, 22: «Jeg sier dere, at hver den som blir vred på sin bror uten grunn, skal være skyldig for dommen; men den som sier til sin bror: Raka (det vil si at han setter et grufullt, vredaktig og heslig merke på ham), skal være skyldig for rådet; men den som sier: Du dåre (det vil si all slags skjellsord, banning, bespottelse og baktalelse), skal være skyldig til helvetes ild.» Hva skal man så si om den gjerning som gjøres med hånden, som å slå, såre, drepe, skade osv., når bare tankene og ordene, som kommer av vrede, blir så sterkt fordømt?

       For det tredje: Men hvor det er saktmodighet fra grunnen av, der ynkes hjertet over alt det onde som hender ens fiende. Det er de rette Guds barn og arvinger og Kristi brødre, han som har gjort dette for oss alle på det hellige kors. Derfor ser vi at det smerter en from dommer å felle en dom over den skyldige, og at han lider under at retten dømmer denne til døden. Her kan gjerningen få skinn av vrede og unåde. Så god i bunn og grunn er saktmodigheten at den forblir også under slike vredens gjerninger, ja volder hjertet den aller største plage, når den slik er nødt til å vredes og bruke alvor.

       Dog må vi her passe på at vi ikke med vår saktmodighet er i strid med Guds ære og bud. For det står skrevet om Moses at han var det aller saktmodigste menneske på jorden, men da jødene hadde tilbedt gullkalven og fortørnet Gud, så slo han mange av dem ihjel, og forsonet Gud igjen ved det. Så passer det seg ikke at øvrigheten vil drive dank og la synden regjere, og at vi tier stille til det. Mitt gods, min ære, min skade skal jeg ikke legge vekt på og ikke være vred for den saks skyld. Men Guds ære og bud må vi verge, og vår nestes skade eller urett må vi ta oss av, øvrigheten med sverdet, de andre med ord og refselse, men dog alle med medlidenhet med dem som har fortjent straffen.

       Denne høye, fine, yndige gjerning er lett å lære, når vi gjør den i troen og øver troen ved denne gjerning. For når troen ikke tviler på Guds nåde, og ikke tviler på at den har en nådig Gud, så blir det også ganske lett for den å være nådig og gunstig stemt mot sin neste, hvor slemt enn denne skulle ha forgått seg. For vi har forgått oss enda mye verre mot Gud. Se da, et kort bud er dette, men det lærer oss likevel en lang, stor øvelse i gode gjerninger og i troen.

 

Om det sjette bud.

Du skal ikke bryte ekteskapet.

Også i dette bud blir det befalt oss en god gjerning som omfatter mye og fordriver mange laster. Den heter renhet eller kyskhet. Om denne gjerning er det skrevet og preket mye, og den er vel kjent for de fleste. Man legger bare ikke så mye merke til den, og øver den ikke, slik som man gjør i de andre gjerninger, som ikke er befalt. Så lett har vi for å gjøre det som ikke er påbudt, og la være det som er påbudt.

       Vi ser at verden er full av ukyskhetens skammelige gjerninger, skamløse ord, historier og viser. Dertil vokser den daglige pirring ved fråtseri og drukkenskap, lediggang og overflødig stas. Allikevel går vi der og later som vi er kristne, når vi bare har vært i kirken og har holdt vår bønn, faste og helligdag. Dermed skal alt være i orden.

       Nå, selv om det ikke var påbudt flere gjerninger enn kyskheten alene, så ville vi alle ha nok å gjøre med den. Så farlig og rasende en last er ukyskheten. For denne last raser i alle lemmer, i hjertet med dets tanker, i øynene med deres syn, i ørene med deres hørsel, i munnen med dens ord, i hendene, føttene og hele legemet med dets gjerninger. Å betvinge alt dette krever arbeid og møye. Slik lærer Guds bud oss hvilken stor ting det er å gjøre rettskafne, gode gjerninger, ja, at det er umulig å tenke ut en god gjerning av våre egne krefter, enn si å begynne eller fullføre den. Augustin sier at blant alle de kristnes kamper er kyskhetskampen den hardeste, bare av den grunn at den daglig og uten opphør varer ved, og at kyskheten sjelden vinner fullkommen seier. Alle de hellige har klaget og grått over dette. Som Paulus i Rom. 7, 18: «Jeg finner at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.»

       For det armet: Skal denne kyskhetens gjerning bestå, så driver den til mange andre gode gjerninger, til faste og måtehold, for å motstå fråtseri og drukkenskap, til å våke og stå tidlig opp for å motstå dovenskapen og den overflødige søvn, til arbeid og møye for å motstå lediggangen. For fråtseri, drukkenskap, overdreven søvn, dovenskap og lediggang er våpen for ukyskheten; og ved disse blir kyskheten behendig beseiret. I motsetning til dette kaller den hellige apostel Paulus faste, våking og arbeid guddommelige våpen, hvormed ukyskheten blir overvunnet. Likevel slik, som ovenfor sagt, at disse øvelser ikke går videre enn til å dempe ukyskheten, ikke til å ødelegge helsen.

       Foruten alt dette er det sterkeste verge bønnen og Guds ord. Når derfor den onde lyst melder seg, så må mennesket ta sin tilflukt til bønnen, påkalle Guds nåde og hjelp, lese og betrakte evangeliet, og i dette betrakte Kristi lidelse. Således heter det i Salm. 137, 9: «Lykksalig er den som griper Babylons spede barn og knuser dem mot klippen.» Det vil si, salig, når hjertet løper til den Herre Kristus med sine onde tanker, så lenge de ennå er små og i sin begynnelse. Kristus er en klippe, på hvilken de blir revet i stykker og går til grunne.

       Se, her vil enhver bli overlesset med seg selv, finne nok å gjøre og få mange gode gjerninger å gjøre inne i seg selv. Men nå går det slik for seg at ingen bruker bønn, faste, våking og arbeid til dette, men lar dem være gjerninger i seg selv, skjønt de jo skulle ha den betydning at de skulle tjene til å oppfylle dette buds gjerning og daglig rense den mer og mer. Noen har også nevnt enda flere ting, slike som man burde unngå, som f. eks. et mykt leie og bløte klær, overflødig stas, selskap med kvinner eller mannspersoner, tale, beskuelse av andres ansikt og mer av lignende art, som det er gagnlig for kyskheten å unngå. I alle disse ting kan ingen sette noen bestemt regel og rettesnor. Enhver må her gi att på seg selv, og bli klar over hva som er gagnlig for ham for kyskheten, og hvor lenge dette gagn varer. Og hvis han ikke selv makter dette, bør han for en tid gi seg inn under en annens ledelse, som holder ham til kyskhet, inntil han er sterk nok til å styre seg selv. I gamle dager ble jo klostrene opprettet til dette, å lære unge mennesker tukt og renhet.

       For det tredje. I denne gjerning er det stor hjelp i en god, sterk tro. Mer enn ellers. Derfor sier også Esaias i 11, 5 at troen er et belte om hoftene, det vil si, den bevarer kyskheten. For den som lever slik at han setter sin lit til all Guds nåde, han liker godt den åndelige renhet. Og derfor kan han så mye lettere motstå den kjødelige urenhet. I denne tro sier Ånden ham visselig hvordan han skal unngå onde tanker og alt som bryter ned kyskheten. For troen på Guds nåde, som alltid lever og virker alle gjerninger, den holder heller ikke opp med å gi formaning om alle ting som er til Guds velbehag eller er ham imot. Som Johannes sier i sitt brev, 1. Joh. 2, 27: «Dere trenger ikke til at noen skal lære dere; for hans salvelse, det er Guds Ånd, lærer dere alle ting.»

       Vi må heller ikke gå trett, når vi ikke blir fristelsen kvitt med en gang. Ja, vi må ikke tro at vi får ro for den så lenge vi lever, og vi må ikke oppfatte den annerledes enn som en spore og formaning til bønn, faste, våking, arbeid og andre øvelser for å dempe kjødet; og da især til å drive på med troen på Gud og øve oss i den. For det er ikke noen verdifull kyskhet, som befinner seg i uforstyrret ro, men derimot den som ligger i felten og strir mot ukyskheten, og uavlatelig driver ut all den giften som kjødet og den onde ånd bringer inn i oss.

       Så sier Peter i 1. Petr. 2, 11: «Jeg formaner dere at dere avholder dere fra de kjødelige lyster, som strir mot sjelen.» Og Paulus sier i Rom. 6, 12: «La ikke synden herske i deres legeme, så dere lyder dets lyster,» osv. I disse og lignende skriftord blir det lagt frem for oss at ingen er uten ond lyst, men enhver skal og må daglig kjempe mot den. Selv om dette bringer oss uro og ubehag, så er det likevel en gjerning som er velbehagelig for Gud. Det skal vi trøste og nøye oss med. For de som mener at de senere nok skal vinne over fristelsen, de antenner seg selv enda mer. Og selv om fristelsen hører opp for en stund, så kommer den enda sterkere opp igjen på en annen tid, og finner naturen enda mer svekket enn før.

 

Det syvende bud.

Du skal ikke stjele.

Dette bud har også en gjerning som omfatter rett mange gode gjerninger og går mange laster imot. Denne gjerning heter gavmildhet. Og den består i at enhver er villig til å hjelpe og tjene med sitt gods. Dette motvirker ikke bare tyveri og rov, men også all den avkortning som den ene kan gjøre seg skyldig i overfor den annen når det gjelder de timelige goder. Som f. eks. gjerrighet, åger, opptrekkeri, underslag, falske varer, falskt mål og vekt. Hvem kan regne opp alt, alle de behendige, nye, listige påfunn som daglig tar til i alle håndteringer, med hvilke enhver søker sin egen fordel ved den annens skade, og glemmer den lov som sier: «Hva du vil at andre skal gjøre mot deg, det gjøre også du mot dem.»

       Hvis enhver i sitt håndverk, sin forretning og handel holdt seg til denne regel overfor sin neste, så ville han sikkert finne hvordan han skulle kjøpe og selge, ta og gi, låne bort og gi for intet, love og holde, og så videre. Og når vi ser på verden og dens vesen, hvordan gjerrigheten regjerer i all handel, så vil vi ikke alene få nok å gjøre, såfremt vi vil ernære oss med Gud og æren; men vi vil også få gru og skrekk for dette farlige, elendige liv, som i den grad er overlesset, lenkebundet og fanget med sorg for timelig næring og begjær etter den.

       For det annet: Derfor sier den vise mann (Sir. 31, 8 f.) ikke for intet: «Salig er den rike mann som blir funnet ulastelig, og som ikke løper etter gullet, og ikke har satt sin tillit til pengenes skatter. Hvem er han? Vi vil prise ham lykkelig; for han har gjort det som er vidunderlig blant sitt folk.» Som om han ville si: «Man finner ingen eller meget få.» Ja, det er virkelig få av dem som merker og erkjenner slikt pengebegjær hos seg selv. For gjerrigheten har her et meget vakkert og fint skjul, det heter legemets næring og naturlige nødtørft. Under dette dekke handler gjerrigheten uten mål og umettelig. Derfor, den som her skal holde seg ren, sannelig, han må, som sagt, gjøre tegn og undergjerninger i sitt liv.

       Og se, den som ikke bare vil gjøre gode gjerninger, men også undere, som Gud kan rose og finne velbehag i, hva bruk har han for å tenke meget i andre retninger? Han bør gi akt på seg selv, og se til at han ikke løper etter gullet og ikke setter sin lit til pengene, men tvert om lar gullet løpe etter seg, og pengene vente på hans nåde, og ikke tillater seg å elske noe av dette eller lar sitt hjerte henge fast ved det. Da er han den rette, milde, undergjørende, salige mann som Job sier i 31, 24: «Jeg har ennå aldri forlatt meg på gullet og ennå aldri latt pengene være min trøst og tillit.» Og Salm. 62, 11: «Hvis rikdom tilflyter dere, skal dere ikke feste deres hjerte ved den.» Så lærer også Kristus oss i Matt. 6, 31: «Vi skal ikke være bekymret for hva vi skal ete og drikke og kle oss med, ettersom Gud sørger for dette og vet at vi trenger til disse ting.»

       Men noen sier: «Ja, forlat deg på dette, sørg ikke, og se så om det kommer en stekt høne flyvende i munnen på deg,» Jeg sier ikke at noen ikke skal arbeide og søke næring. Men han skal ikke sørge, ikke være gjerrig, ikke være forsagt for at han ikke får nok. For i Adam er vi alle dømt til arbeid. Gud sier jo i 1. Mos, 3, 19: «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød!» Og Job 5, 7: «Som fuglen er skapt til å fly, så er mennesket født til å arbeide.» Nå flyr fuglene uten bekymring og gjerrighet. Så skal også vi arbeide uten bekymring og gjerrighet. Men om du nå sørger og er gjerrig, for at den stekte høne skal fly i munnen på deg, så sørg bare du og vær gjerrig, og se så til om du oppfyller Guds bud og blir salig.

       For det tredje: Denne gjerning lærer troen av seg selv. For når hjertet setter sin lit til Guds nåde og forlater seg på den, hvordan skulle det da være mulig at det hjerte skulle være gjerrig og fullt av bekymring? Det må uten å tvile være viss på at Gud tar seg av det. Derfor henger det ikke fast ved penger, det bruker dem også med glad gavmildhet, til nytte for sin neste. Dette hjerte vet også godt at det vil få nok, om det enn gir bort aldri så mye. For Gud, som det stoler på, vil ikke lyve for det eller forlate det. Som det står i Salm. 37, 25: «Jeg har vært ung og er blitt gammel; men ikke har jeg sett den rettferdige forlatt eller hans avkom søke etter brød.»

       Derfor er det ingen annen synd apostelen kaller avgudsdyrkelse enn gjerrigheten. Den lar seg på det aller groveste merke ved dette at den ikke stoler på Gud i noe, men venter seg mer godt av sine penger enn av Gud. Ved det som hjertet setter sin lit til, blir Gud i sannhet enten æret eller vanæret, som sagt er.

       Sannelig, i dette bud kan man klart merke hvordan alle gjerninger må gå for seg i troen. For her føler enhver med visshet at gjerrighetens opphav er vantroen, mens gavmildhetens opphav er troen. Fordi mennesket har tillit til Gud, er det gavmildt, og tviler ikke på at det alltid skal ha nok. Likeså visst er det gjerrig og fullt av bekymringer, fordi det ikke har tillit til Gud. Som nå troen i dette bud er verksmesteren og drivkraften til gavmildhetens gode gjerning, så er den det også i alle andre bud. Uten slik tro er gavmildheten til ingen nytte, men barer et uaktsomt sløseri med pengene.

       For det fjerde: I denne forbindelse må man også vite at denne mildhet skal strekke seg til fiendene og motstanderne. For hva slags velgjerning er vel det, når vi bare er gavmilde mot våre venner, som Kristus taler om i Luk. 6, 32 ff. Også et ondt menneske gjør det samme mot en annen, når det er hans venn. Ja, også de ufornuftige dyr er godgjørende og gavmilde mot sine like. Derfor må et kristent menneske nå høyere opp og la sin gavmildhet også tjene dem som ikke fortjener det, dem som gjør ondt, fiendene og de utakknemlige, og, likesom sin himmelske Far, også la sin sol gå opp over gode og onde, og la det regne på takknemlige og utakknemlige.

       Men her finner man hvor vanskelig det er å gjøre gode gjerninger etter Guds bud, hvordan naturen stritter imot, krymper og vrir seg, mens den lett og gjerne utfører sine egne gode gjerninger, som den selv har valgt.

       Ta altså for deg dine fiender og de utakknemlige. Gjør godt mot dem. Så vil du finne hvor nær eller fjern du er dette bud, og hvordan du hele ditt liv alltid får nok å gjøre med å øve deg i denne gjerning. – For hvis din fiende trenger til deg, og du ikke hjelper ham når du kan, så er dette like galt som om du hadde stjålet fra ham hva hans var.

       For du var skyldig til å hjelpe ham. Så sier Ambrosius: «Gi den hungrige å ete. Gjør du ikke det, så har du drept ham, så vidt det står til deg.» I dette bud har vi de barmhjertighetens gjerninger som Kristus skal kreve på den ytterste dag.

       De styrende og byene skulle sørge for at landstrykerne, Jakobsbrødrene og alle fremmede tiggere ble forbudt, eller bare ble tillatt innenfor en bestemt grense og ordning, så at ikke slynglene under betleriets navn skulle få lov til å løpe omkring med sine skurkestreker. Av dem er det nå mange. Om gjerningene etter dette bud har jeg talt mer i traktaten om åger.

 

Det åttende bud.

Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mat din neste.

Dette bud synes lite, og er dog så stort at den som skal holde det riktig, må våge og sette inn på det legeme og liv, gods og ære, venner og alt det han har. Men budet omfatter likevel ikke mer enn den gjerning som gjøres av det lille lem – tungen. Og denne gjerning består i å si sannheten og motsi løgnen, når det er nødvendig. Derfor blir det her forbudt mange onde gjerninger av tungen.

       For det første de gjerninger som skjer ved å tale; for det annet de som skjer ved å tie. Ved å tale: Når en har en dårlig sak for retten, og vil bevise og drive den ved falske grunner, vil fange sin neste med snedighet, benytte seg av alt som smykker og fremmer hans sak, fortie og forringe alt som er heldig for nestens gode sak, og i dette ikke gjør mot sin neste som han vil det skal gjøres mot ham selv. Dette gjør noen for nytelsens skyld, noen for å unngå skade eller skam. Med dette søker de sitt eget mer eim Guds bud, og unnskylder seg altså slik: «Vigilanti iura subveniunt, den som bare er våken blir hjulpet av retten.» Akkurat som om de ikke var like meget skyldige til å være våkne for sin nestes sak som for sin egen. Slik lar de på en lettsindig måte nestens sak gå til grunne, enda de vet at den er rett.

       Dette onde er nå så alminnelig at jeg er redd for det forekommer ingen dom eller handel uten at den ene part synder mot dette bud. Og selv om de ikke er i stand til å fullføre det, har de likevel uriktig mot og vilje til det, så at de gjerne ville at nestens gode sak skulle tape, og deres egen dårlige sak skulle vinne.

       Særlig skjer denne synd når den ene part er en storkar eller fiende. For fienden vil man saktens hevne seg på, og storkaren tør ingen få på nakken. Her begynner man da å smigre og smiske eller å fortie sannheten. Her vil ingen utsette seg for unåde og ugunst, skade og fare for sannhetens skyld. Følgelig må Guds bud gå til grunne. Slik er verdens regimente. Den som her ville holde dette bud, ville sikkert få begge hendene fulle av gode gjerninger, bare ved å fullføre disse med tungen.

       Hvor mange finnes det dessuten ikke, som ved foræringer og gaver lar seg bringe til taushet og lar seg drive bort fra sannheten. Ja, det er sannelig på alle områder en sjelden foreteelse at noen ikke er et falskt vitne mot sin neste.

       For det annet: Foruten dette er det et annet sannhetens vitnesbyrd, som er enda større, og ved hvilket vi må kjempe mot de onde ånder. Dette vitnesbyrd fremtrer ikke for timelige tings skyld, men for evangeliets og troens sannhets skyld. Evangeliet og troen har den onde ånd ennå aldri kunnet like, og alltid har han stelt det slik at de største i folket er imot dem og forfølger dem. Disse store er det vanskelig å stå imot. Om dette står der i Salm. 82, 4. 3: «Redd den ringe og trengende, frels ham fra de ugudeliges hånd. La den elendige og fattige få sin rett.»

       Selv om denne forfølgelse visstnok er blitt sjelden, så er det de geistlige prelater som her har skylden, fordi de ikke løfter evangeliet, men lar det gå under. De har nedlagt den sak for hvis skyld dette vitnesbyrd og denne forfølgelse skulle komme i gang. Isteden lærer de oss sine egne lover og hva de selv synes om. Derfor kan også djevelen sitte i ro, fordi han ved evangeliets skrinleggelse også har fått skrinlagt troen på Kristus, og alt sammen så går som han vil.

       Men hvis evangeliet blir hentet frem igjen og atter lar høre fra seg, så vil uten tvil hele verden på sin side røre på selv og komme i bevegelse, så at den største del av kongene, fyrstene, biskopene, doktorene, de geistlige og alt som stort er, vil sette seg imot evangeliet og bli rasende. Slik som det jo alltid har vært tilfellet når Guds ord er kommet for dagen. For verden kan ikke tåle det som kommer fra Gud. Det har vi jo bevis på i Kristus, han som var og er den aller største, kjæreste og beste som Gud har. Hittil har verden ikke alene ikke tatt imot ham, men har endog forfulgt ham enda mer grusomt enn alle de andre, som noensinne er kommet fra Gud.

       Derfor, likesom på Kristi tid er det til alle tider få som står den guddommelige sannhet bi og setter inn på den og våger for den legeme og liv, gods og ære og alt det de har. Slik som Kristus har forkynt (Matt. 24, 9): «Dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld.» Likeså (Matt. 24, 10): «Mange skal ta anstøt av meg.» Ja, hvis denne sannhet ble angrepet av bønder, gjetere, stallkarer og alminnelige mennesker, hvem ville og kunne ikke da bekjenne og bevitne den? Men når paven, biskopene samt fyrstene og kongene angriper den, da flykter og hykler alle, for ikke å miste gods, ære, gunst og liv.

       For det tredje: Hvorfor gjør de dette? Av denne grunn: De har ingen tro på Gud, og venter seg ikke noe godt av ham. For hvor denne tillit og tro er til stede, der er et modig, trassig, uforferdet hjerte, som våger spranget og står sannheten bi, selv om man risikerer hode eller kappe, og enten det er imot pave eller konge. Slik som vi ser de kjære martyrer gjorde. For et slikt hjerte lar seg nøye og er tilfreds med at det har en nådig og kjærlig Gud. Derfor forakter det gunst, nåde, gods og ære av alle mennesker, og lar gå og komme det som ikke har blivende verd. Som skrevet står i Salm. 15, 4: «Det forakter dem som forakter Gud, og ærer de gudfryktige.» Det vil si: Tyrannene og de mektige, som forfølger sannheten og forakter Gud, dem frykter dette hjerte ikke; det bryr seg ikke om dem, men forakter dem. På den annen side, de som blir forfulgt for sannhetens skyld, og frykter Gud mer enn menneskene, dem er det hengivent, står dem bi, holder på dem og ærer dem, uansett hvem som måtte ergre seg over det. Som det står om Moses i Hebr. 11, 24 ff., at han bisto sine brødre, til tross for den mektige konge av Egypten.

       Se nå, i dette bud ser du i korthet at troen må være verksmesteren for dette verk, og at uten den er ingen modig nok til å gjøre denne gjerning. Således ligger alle gjerninger i troen, som det nå ofte er blitt sagt. Derfor er alle gjerninger døde uten troen, de kan skinne og kaldes så gode de bare vil. For likesom ingen gjør dette buds gjerning uten å være fast og uforferdet i Guds nåde og tilliten til den, så gjør han heller ikke noen gjerning etter alle de andre bud uten den samme tro. Derfor kan enhver med letthet ta en prøve og vekt av dette bud, og se om han er en kristen og tror rett på Kristus, og således gjør gode gjerninger eller ikke.

       Nå ser vi hvordan den allmektige Gud ikke bare har gitt oss vår Herre Jesus Kristus, for at vi skal tro på ham med denne tillit, men også i ham har gitt oss et eksempel på slik tillit og slike gode gjerninger, for at vi skal tro på ham, følge ham, og for evig bli i ham. Som han sier i Joh. 14, 6: «Jeg er veien, sannheten og livet.» Veien, som vi skal følge ham på; sannheten, for at vi skal tro på ham, livet, for at vi evig skal leve i ham.

       Av alt dette er det nå ganske klart at alle andre gjerninger, som ikke er befalt, er farlige og lette å kjenne. For eksempel å bygge kirker og utsmykke dem, gjøre valfarter og alt det som der er skrevet så uendelig mye om i kirkelovene, og som har forført verden, besværet og fordervet den, skapt urolige samvittigheter og fortiet og svekket troen. Og likeså er det klart at mennesket med alle sine krefter har nok å gjøre med Guds bud, selv om han lot alt annet være, og at han aldri makter å gjøre alle de gode gjerninger som er ham befalt å gjøre. Hvorfor søker han da andre gjerninger, som hverken er ham nødvendige eller påbudt, og forsømmer dem som er nødvendige og påbudt?

 

De to siste bud,

som forbyr de onde begjærligheter, legemets lyst og trang til timelige goder, er klare i seg selv. Også disse to bud varer inntil graven, og striden mot dem inne i oss blir stående like til døden. Derfor er disse to bud av Paulus trukket sammen til ett i Rom. 7 og satt som et mål som vi ikke når, men bare streber hen imot like til døden. For ingen har noensinne vært så hellig at han ikke har følt ond tilbøyelighet i seg selv, især når grunnen og tillokkelsen er nær for hånden. For arvesynden er oss medfødt av naturen, og den lar seg vel dempe, men ikke helt utrydde før ved den legemlige død, som også av denne grunn er nyttig og ønskverdig. Det hjelpe Gud oss til. Amen.