INNLEDNING

I begynnelsen av mai 15191 fikk Luther gjennom kurfyrstens hoffprest og sekretær Georg Spalatin anmodning fra en mann ved navn Marx Schart om å skrive en veiledning i spørsmålet om beredelsen til døden.

       På grunn av reformatorens store travelhet var det ikke mulig for ham for øyeblikket å etterkomme denne anmodning. Han måtte for tiden nøye seg med å henvise til et skrift av augustinerordenens generalvikar Johann von Staupitz «om etterfølgelsen av Kristi villige død».

       Imidlertid lovet Luther kort etter å utgi et skrift som det Schart ønsket. Men de svære kamper som han nå sto midt oppe i, bl. a. Leipzigerdisputasjonen og de brytninger som fulgte, førte til enda en utsettelse av dette arbeid. Påminnet av sin venn Spalatin skriver han i september til denne at avfattelsen av det påtenkte skrift må stå hen til senere, når han får anledning til å «puste ut».

       Lengre ut på høsten fikk Luther endelig den nødvendige ro; og i løpet av kort tid var skriftet ferdig. Den 1. november 1519 kom det i trykken. Ett eksemplar sendte Luther straks, forsynt med egenhendig tilskrift, til Marx Schart. Denne mann, som døde ti år senere i Hessen, viste gjentatte ganger sin takknemlighet mot Luther.

       Luthers skrift om beredelsen til døden er med rette blitt betegnet som ett av hans herligste trøsteskrifter. Det kom da også i samtiden ut i en mengde opplag. Med stor religiøs kraft og trosfreidighet viser Luther her den rette vei til å overvinne de tre onde «bilder» av døden, synden og helvete. Seieren vinnes ved å fastholde tre motsatte og sterkere «bilder». Det gjelder å «betrakte døden i livet, synden i nåden, helvete i himmelen». Men livets, nådens og himmelens bilde er alle til stede i Kristus. Så vinnes seieren ved ham alene og gis den troende i og med troen.

       I denne sammenheng betoner da Luther også her den trøst og kraft som skjenkes oss i sakramentene – Luther tenker i denne forbindelse særlig på nattverden – og i vissheten om de helliges samfunn. Begge deler, både nattverden og de helliges samfunn, får en egen sterk aktualitet foran døden.

       Troshelten, som selv så mandig satte livet inn, og ikke lot seg skremme av synd, død eller djevel, han taler gjennom dette skrift på en trøsterik måte til alle tiders kristne om den seier over døden og dødens angst som alene kan vinnes ved en levende tro på Kristus.

       Skriftet oversettes her fra den opprinnelige tyske tekst i WA 2, 685-697.

Sigurd Normann

 

OM Å BEREDE SEG TIL DØDEN

FOR det første: Ettersom døden er en avskjed fra denne verden og all dens strid, er det nødvendig at mennesket i tide treffer bestemmelse om sitt timelige gods, hvordan han tenker å ordne det, for at det ikke etter hans død skal forårsake noen trette, strid eller annet misgrep blant hans etterlatte venner. Men dette er nå en legemlig eller utvortes avskjed fra denne verden, og hermed sier man farvel til jordisk gods.

       For det annet: Men også åndelig må vi ta avskjed. Da må vi vennlig og oppriktig for Guds skyld tilgi alle mennesker som har krenket oss. Likedan skal vi oppriktig for Guds skyld begjære tilgivelse av alle de mennesker som vi uten tvil har krenket, i all fall ved dårlig eksempel eller ved for lite av velgjerninger, som vi var skyldige til å vise dem etter budet om broderlig og kristelig kjærlighet. Denne tilgivelse må vi søke, for at sjelen ikke skal være bebyrdet med noen som helst strid her på jorden.

       For det tredje: Når man slik har fått avskjed fra denne verden, så skal man vende seg til Gud alene. For dødens vei går også til Gud, og fører oss hen til ham. Og her begynner den trange port, den smale vei til livet. Men denne vei skal enhver våge seg inn på med glede. For vel er veien meget trang; men den er ikke lang. (Matt. 7, 14.)

       Og det går her for seg på liknende måte som når et barn med fare og angst fødes ut av den lille bolig i sin mors liv og inn til denne vide himmel og jord, altså til denne verden. Slik går mennesket gjennom dødens trange port tit av dette liv. Og om enn den himmel og verden vi nå lever i blir ansett for å være stor og rommelig, så er dog alt her meget trangere og mindre i forhold til den kommende himmel enn mors liv i forhold til denne himmel.

       Derfor kalles de kjære helliges død en ny fødsel, og festene til minne om deres død kaller man på latin natale, det betyr deres fødselsdag. Men dødens trange gang gjør at vi synes dette liv er rommelig og det hinsidige trangt. Derfor må man tro det kommende liv, og lære av et barns legemlige fødsel. Som Kristus sier (Joh. 16, 21): «Når en kvinne føder, har hun sorg fordi hennes tid er kommet; men når hun har født sitt barn, kommer hun ikke lenger sin trengsel i hu, av glede over at et menneske er født til verden.» Slik må man også i døden frimodig gå inn i angsten, og vite at deretter følger et stort rom og stor glede.

       For det fjerde: Å gjøre seg i stand og berede seg til denne reise består i dette: For det første at man sørger for et oppriktig skriftemål, særlig med skrifte av de største synder, som man for tiden med all mulig flid kan finne i sin hukommelse, og åndelig begjærer og med full tillit tar imot den hellige nattverd, såfremt den er å få. Men hvis ikke, skal dog ens ønske og begjær etter den være til trøst, og man skal ikke forferdes for meget. Kristus sier (Mark. 9, 23): «Alt er mulig for den som tror.»

       For det femte skal man med alt alvor og all flid se til at man akter de hellige sakramenter høyt, holder dem i ære, frimodig og glad forlater seg på dem, fortrøster seg til dem imot synd, død og helvete, så de får rage høyt over disse. Og man skal tenke meget mer på sakramentene og deres kraft enn på syndene. Man bør jo også vite hvordan man skal vise sakramentene den rette ære, og hvilken velsignelse de bringer.

       A ære sakramentene vil si at jeg tror det er sant og skjer med meg, det som sakramentene betyr, og alt det som Gud sier og viser meg i dem; så at man med Maria i en fast tro kan si (Luk. 1, 38): «Meg skje etter ditt ord.» For til tross for at Gud bare taler og gjør sitt tegn gjennom presten, så kan man likevel ikke føre større vanære over Gud i hans ord og gjerning enn å tvile på at det er sant, og heller ikke kan man gjøre ham større ære enn å tro at det er sant, og forlate seg helt på det.

       For det sjette: For å erkjenne sakramentets velsignelse, må man først kjenne de onde makter som det kjemper imot, og mot hvilke det er oss gitt. Disse er tre. Den første er dødens redselsbilde. Den annen er syndens gruelige og mangfoldige bilde. Den tredje er det uutholdelige og uunngåelige bilde av helvete og den evige fordømmelse. Nå vokser hva som helst ut fra disse tre og blir stort og sterkt av det som for øvrig kommer til.

       Døden blir stor og forferdelig, fordi den svake og forsakte natur preger dens bilde for dypt inne i seg selv, og for meget har det for øynene.

       Til dette medvirker også djevelen, for at mennesket skal grave seg ned i betraktningen av dødens redselsfulle mine og bilde, og derved bli bekymret, svakt og forsagt. For her holder han gjerne frem for oss alle de skrekkelige, plutselige og vonde måter å dø på, som et menneske noensinne har sett, hørt eller lest om. I dette blander han også inn Guds vrede, slik som den i tidligere tider her og der har plaget og fordervet syndere.

       Dette gjør djevelen, for å kunne drive menneskets svake natur til frykt for døden og kjærlighet til dette liv og omsorg for det. Når da mennesket blir for sterkt tynget av slike tanker, så glemmer det Gud, flyr og hater døden, og blir i sin siste stund funnet å være ulydig mot Gud. For jo dypere man betrakter døden og grubler over den, desto tyngre og farligere blir det å dø. Her i livet skal man øve seg i å tenke på døden, og tenke seg den nær, mens den ennå er langt borte og ikke trykker oss. Men når -vi skal til å dø, og døden allerede er der, i seg selv så altfor sterk, da er det farlig og til ingen nytte. Da må man slå dens bilde fra seg, og ikke ville se det, slik som vi snart skal høre. På den måten har døden sin kraft og styrke i vår naturs svakhet, og i dette at vi i utidighet grubler for meget over den.

       For det syvende: Også synden vokser og blir stor ved at vi tenker og grubler for meget over den. Hertil bidrar vår samvittighets svakhet, idet samvittigheten skammer seg for Gud og gruelig straffer seg selv. Her har da djevelen funnet et bad, som han har søkt. Her driver han på og gjør synden så mangfoldig stor. Her holder han frem for oss alle dem som har syndet, og hvordan mange er blitt fordømt med mange færre synder, for at mennesket også på denne måten skal bli forsagt og bli uvillig til å dø, og på den måten glemme Gud og bli funnet ulydig like inn i døden. Dette skjer altså særlig fordi mennesket tror at det må gruble over synden på denne måten, og at det gjør noe riktig og nyttig ved å holde på med dette. Av dette må så følge uvilje mot å dø, ulydighet mot Guds vilje og evig fordømmelse. A betrakte synden har man ikke da den rette anledning eller tid til; det skal man gjøre i sin levetid.

       Slik f or dreier den onde ånd alle ting for oss: I livet, da vi alltid skulle ha bildet av døden, synden og helvete for øynene (som det står i Salm. 51, 5: «Min synd er alltid for meg.»); da lukker han øynene våre og skjuler disse hilder for oss. I døden, hvor vi bare skulle tenke på livet, nåden og saligheten, der åpner han først riktig våre øyne, og engster oss med de utidige bilder, for at vi ikke skal se de rette bilder.

       For det åttende: Også helvete blir stort og vokser ved at man i utide tenker for meget på det og grubler for sterkt over det. Til det bidrar overmåte meget at man ikke kjenner Guds dom. Den onde ånd driver da sjelen hen til den, for at den skal bli belastet med overflødig, unyttig nysgjerrighet, ja, med det aller farligste foretagende, nemlig å ville utforske det guddommelige råds hemmelighet, om man er utvalgt eller ikke.

       Her øver djevelen sin siste, største og listigste kunst og evne. For med dette fører han mennesket, såfremt det ikke tar seg i akt, høyere enn Gud vil, for at det skal søke tegn på den guddommelige vilje, og bli utålmodig over at det ikke får vite om det er blitt utvalgt. Slik gjør djevelen Gud mistenkelig for mennesket, så det nærer sterk lengsel etter en annen Gud. Kort og godt, her tenker lian med en stormvind å slukke menneskets kjærlighet til Gud og vekke dets hat til ham.

       Jo mer mennesket følger djevelen og tåler disse tanker, desto farligere er det stillet, og til sist greier det ikke lengre å holde seg oppe, men faller i hat til Gud og i gudsbespottelse. For det at jeg vil vite om jeg er forutbestemt til salighet, hva er det annet enn at jeg vil vite alt det som Gud vet og være ham lik, så at han ikke skal vite mer enn jeg, og at Gud altså ikke skal være Gud, ettersom han ikke skal vite noe mer enn jeg?

       Her foreholder djevelen oss hvor mange hedninger, jøder og kristne som går fortapt, og så meget driver han på med slike farlige og unyttige tanker, at mennesket, selv om det ellers gjerne ville dø, likevel på denne måten blir uvillig til det. Dette vil si å bli anfektet av helvete, når mennesket blir anfektet med tanker om sin egen forutbestemmelse, som det jo klages så meget over i Salmenes bok. Den som her vinner seier, han har seiret over helvete, synden og døden, alt sammen på en gang.

       For det niende: Nå må man i denne strid bruke all sin flid, så at man ikke innbyr noen av disse tre bilder til sitt hus, og heller ikke maler djevelen på veggen. De vil nok av seg selv alt for sterkt bryte inn og vil gjerne helt og holdent ta makten over hjertet med alt hva det grubler over og disputerer om. Og hvis dette hender, så er mennesket fortapt og Gud helt glemt. For med disse bilder skal man her i tiden ikke gjøre noe annet enn å kjempe med dem og helt og holdent drive dem ut. Ja, hvis de er der alene, uten at man ser tvers igjennom dem og hen til andre bilder, så hører de ikke noe annet sted hjemme enn i helvete blant djevlene.

       Men den som nå vil kjempe mot dem og drive dem ut, for ham vil det ikke være nok at han nappes, slåss eller brytes med dem. For de er nok for sterke for ham, og det blir bare verre og verre. Kunsten er nettopp at man helt og holdent lar dem falle og ikke har noen forhandling med dem.

       Men hvordan går dette til? Jo, slik: Du må betrakte døden i livet, synden i nåden, helvete i himmelen. Og du må ikke la deg drive bort fra betraktningen eller synet av disse bilder, selv om alle engler, alle skapninger, ja om det så synes deg Gud selv holder noe annet frem for deg. Dette gjør disse likevel ikke, men det er den onde ånd som lar det se slik ut for deg. Hva skal man så gjøre med dette?

       For det tiende: Du må ikke betrakte døden alene i og for seg, eller i deg selv eller i din natur, heller ikke i dem som er drept ved Guds vrede og som døden har overvunnet. For ellers er du fortapt, og du blir med dem overvunnet av døden. Men av all makt må du vende dine øyne, ditt hjertes tanker og alle dine sanser bort fra dette bilde, og med styrke og flid se på døden bare i dem som er døde i Guds nåde, og som har overvunnet døden. Altså må du først og fremst se på døden i Kristus, og dernest i alle hans hellige.

       Se, i disse bilder blir døden ikke forferdelig eller grufull for deg. Den blir tvert om foraktet, drept og overvunnet av livet. For Kristus er bare liv, likeså hans hellige med ham. Jo dypere og fastere du preger dette bilde inn i deg og betrakter det, desto mer faller dødens bilde bort og forsvinner av seg selv, uten all kamp og strid. Da har ditt hjerte fred, og med Kristus og i ham kan du rolig dø. Som det står i Åpenbaringen (14, 3): «Salige er de døde som dør i Herren.» Dette er også antydet i 4. Mos. 21, 6 ff. Da Israels barn ble bitt av de giftige slanger, og ikke skulle kjempe med disse slangene, men måtte se på den døde kobberslange, da falt de levende slanger bort av seg selv og gikk til grunne.

       Slik må du bare beskjeftige deg med Kristi død, så skal du finne livet. Men hvis du betrakter døden på noen annen måte enn i Kristus, så dreper den deg med stor uro og pine. Derfor sier Kristus (Joh. 16, 33): «I verden (det er, også i oss selv) skal dere ha trengsel, men i meg skal dere ha fred.»

       For det ellevte: Altså må du ikke se på synden i synderne, eller i din samvittighet, eller i dem som blir i synden og blir fordømt. Da vil du sikkert fare etter dem og bli overvunnet. Men du må vende dine tanker bort fra dette og bare betrakte synden i nådens bilde. Og dette bilde må du av all makt prege inn i deg og ha for dine øyne.

       Nådens bilde er intet annet enn Kristus på korset. Hvordan er det å forstå? Det er nåde og barmhjertighet at Kristus på korset tar din synd for deg, bærer den for deg og dreper den. Og at du fast og sikkert tror dette, har det for øye og ikke tviler på det, det er å se på nådebildet og prege det inn i deg.

       Så sier Kristus i Matt. 11, 28: «Kom til meg, alle dere som strever og har det tungt, og jeg vil gi dere hvile.» Se, slik kan du rolig se på din synd med troens øye, og ikke med samvittighetens. Se, der er syndene ikke mer synder, der er de overvunnet og tilintetgjort i Kristus.

       For likesom han tar din død på seg og dreper den, så den ikke kan skade deg, så sant du tror at han gjør dette for deg, og ser på din død i ham og ikke i deg selv, slik tar han også din synd på seg, og overvinner den for deg med sin rettferdighet og av bare nåde. Når du tror dette, så kan synden ikke skade deg. Altså er Kristus, livets og nådens bilde, vår trøst mot dødens og syndens bilde. Det sier Paulus i 1. Kor. 15, 57: «Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!»

       For det tolvte: Du må ikke se på helvete, den evige pine og utvelgelsen, hverken i deg selv eller i disse i og for seg eller i dem som er blitt fordømt. Og heller ikke må du gjøre deg noen tanke om at så mange mennesker i verden ikke skulle være utvalgt. For hvis du ikke her ser deg for, så vil dette bilde hurtig styrte deg ned og kaste deg til jorden. Derfor må du her bruke makt, og holde øynene fast igjen for slikt et syn. For det nyttet slett ikke noe, selv om du holdt på med dette i tusen år, det ville bare så meget mer ødelegge deg. Du må la Gud være Gud, og la ham vite mer om deg enn du selv.

       Derfor, se heller på det himmelske bilde, Kristus, han som for din skyld f6r til helvete, og var forlatt av Gud, som en som var evig fordømt, da han sa på korset: «Eli, Eli, lama sabaktani! – Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Se, i dette bilde er ditt helvete overvunnet, og uvissheten om din utvelgelse gjort til visshet. For hvis du kun beskjeftiger deg med dette, og tror at det er skjedd for deg, så blir du visselig oppholdt i denne tro. La derfor bare ikke dette gå deg av syne, men søk deg selv kun i Kristus, og ikke i deg selv, så vil du for evig finne deg selv i ham.

       Altså, når du ser på Kristus og alle hans hellige, gleder deg i Guds nåde, som slik har utvalgt dem, og blir fast i denne glede, da er også du alt utvalgt. Som han sier i 1. Mos. 12, 3: «Jeg vil velsigne dem som velsigner deg.» Men hvis du ikke holder fast på dette alene, men faller tilbake i dine egne tanker om deg selv, så våkner det i deg en ulyst mot Gud og hans hellige, og du vil ikke finne noe godt i deg selv. Vokt deg for dette; for den onde ånd vil drive deg til slikt med mange listige påfunn.

       For det trettende; Disse tre bilder, eller denne tredobbelte strid, er antydet i Dommernes bok 7,16 ff. Da Gideon om natten angrep midianittene med tre hundre mann på tre steder, gjorde han dog ikke noe mer enn å la dem blåse i trompeter og slå tomme krukker med fakler i stykker, så at fiendene flyktet og innbyrdes drepte hverandre. Slik flykter død, synd og helvete med alle sine krefter, når vi bare preger de lysende bilder av Kristus og hans hellige inn i oss – om natten, det vil si i troen; for troen ser ikke og vil heller ikke se de onde bilder –, og så oppmuntrer og styrker oss ved Guds ord, som med basuner.

      Slik anfører også Esaias rett liflig den samme lignelse i kap. 9, 4 mot disse tre onde bilder, og sier om Kristus: «Dets tyngende åk og kjeppen til dets skulder, dets drivers stav, har du sønderbrutt som på Midjans dag.» Som om han ville si: «Ditt folks synd (som er en tung byrde i dets samvittighet) og døden (som er et ris eller en straff som trykker dets rygg) og helvete (som er en stav og en makt hos driveren, hvormed han fordrer evig betaling for synden) – alt dette har du overvunnet. Som det da også skjedde i midianittenes tid, det vil si, ved troen; for ved troen var det Gideon jaget fienden bort uten sverdslag.»

       Når har Kristus gjort dette? På korset. For der har han beredt seg selv for oss som et tredobbelt bilde til å holde frem for vår tro, imot de tre bilder som den onde ånd og vår natur anfekter oss med for å rive oss ut av troen.

       Kristus er det levende og udødelige bilde imot døden, som han har lidt, men med sitt liv har overvunnet ved sin oppstandelse fra de døde. Han er Guds nådes bilde imot synden, som han har tatt på seg og har overvunnet ved sin uovervinnelige lydighet. Han er det himmelske bilde, som ble forlatt av Gud som en fordømt, men ved sin allmektige kjærlighet har overvunnet helvete, og derved har bevist at han er Guds aller kjæreste Sønn, og gir oss alle dette i eie, så sant vi tror.

       For det fjortende: Til overflod har han ikke bare i seg selv overvunnet synden, døden og helvete, og lagt oss på sinne å tro det, men til enda større trøst for oss har han også selv lidt den samme anfektelse som vi har i disse bilder, og overvunnet den. Han er likeså vel som vi blitt anfektet med dødens, syndens og helvetes bilde.

       Dødens bilde holdt jødene frem for ham, da de sa: «Nå kan han stige ned av korset; han har gjort andre friske, la ham nå hjelpe seg selv.» som om de ville si: «Der ser du døden, du må dø, det er ingen vei utenom.» Likedan som når djevelen rykker frem for et døende menneske med dødens bilde, og med dette forferdelige bilde skremmer den svake natur.

       Syndens bilde holdt de frem for ham, idet de sa: «Han har gjort andre friske; hvis han er Guds Sønn, så la ham stige ned» etc. (Matt. 27, 40, 42.) Som om de ville si: «Hans gjerninger har vært falske og bare bedragerier; han er djevelens sønn, og ikke Guds Sønn; han hører djevelen til med legeme og sjel, han har aldri gjort noe godt, men bare det som ondt er.»

       Og likesom jødene drev disse bilder frem for Kristus, blandet om hverandre, uten noen orden, slik blir mennesket bestormet av dem alle sammen, om hverandre, på samme tid, for at han skal bli forvirret og snart fortvile. Slik som Herren beskriver Jerusalems ødeleggelse i Luk. 19, 43, hvor han sier at deres fiender skal omgi dem med en voll, så at de ikke skal kunne komme ut (det betyr deres død), videre at fiendene fra alle kanter skal engste dem og drive dem inn i redsler, så de ikke skal kunne bli på noe sted (det er deres synder), og for det tredje at de skal slå dem til jorden, og ikke la sten bli tilbake på sten (det er helvete og fortvilelsen),

       Helvetes bilde drev de frem for ham, idet de sa: «Han har satt sin lit til Gud; Ia oss nå se om han frelser ham, han sier jo at han er Guds Sønn.» Som om de ville si: «Han hører hjemme i helvete, Gud har ikke utvalgt ham til salighet, han er evig fordømt, her hjelper hverken tillit eller håp om hjelp, alt er forgjeves.»

       Nå ser vi at Kristus tier stille til alle disse ord og gruelige bilder, kjemper ikke med dem, men later som han hverken hører eller ser dem, og forsvarer seg ikke i noe. Og hvis han nå hadde svart, så hadde han bare gitt anledning til at de hadde skrålt og drevet på enda mer og på en enda mer gruelig måte. Men han akter bare på sin Faders kjæreste vilje, og det så helt og holdent at han glemmer død, synd og helvete, som er drevet inn på ham, og ber for dem, imot deres død, synd og helvete (Luk. 23, 34).

       Slik skal også vi la disse bilder falle bort, som de best vil eller kan, og bare tenke på at vi er avhengige av Guds vilje. Og hans vilje er at vi skal holde fast ved Kristus og fast og sikkert tro at vår død, synd og helvete er overvunnet for oss i ham og ikke kan skade oss. Således skal Kristi bilde være i oss alle, og vi skal ha hans bilde alene i sinn og tanker.

       For det femtende: Nå kommer vi tilbake til de hellige sakramenter og deres kraft og nytte, for at vi kan lære hva gagn de bringer, og hvordan vi skal bruke dem, Den som nå har fått nåde og tid til skrifte, avløsning og nattverd, han har vel stor grunn til å elske Gud, prise og takke ham og dø med glede, så sant han i det hele fortrøstningsfullt forlater seg på sakramentene og tror på dem, som ovenfor sagt. For i sakramentene handler, taler og virker din Gud og Kristus selv med deg, og det er ikke menneskelige gjerninger eller ord som her skjer. Her er det Gud selv som tilsier deg alt det som er lovet deg av Kristus. Og han vil at sakramentene skal være et sannhetspant og et bevis på dette, at Kristi liv har tatt på seg og overvunnet din død, hans lydighet din synd, hans kjærlighet ditt helvete. Likeså blir du ved de samme sakramenter innforlivet i og forenet med alle hellige, og kommer inn i de helliges rette samfunn, slik at de dør, bærer synden og overvinner helvete sammen med deg i Kristus.

       Av dette følger at sakramentene som er Guds synlige ord, er en overmåte stor trøst, og likesom et synlig tegn på en guddommelig mening. Og man skal holde seg til dem med en fast tro, likedan som når man støtter seg til en god stav, som f. eks. den som patriarken Jakob gikk over Jordan med (1. Mos. 32, 10). Eller sakramentene er som en lykt, som man skal rette seg etter og med all flid feste blikket på, når man går gjennom dødens, syndens og helvetes mørke port. Som profeten sier (Salm. 119, 105): «Ditt ord, Herre, er et lys for min fot.» Og Peter sier (2. Petr. 1, 19): «Og dess fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på.» Det er ellers intet annet som hjelper i dødens nød. For med dette tegn blir alle de holdt oppe som blir bevart. Det viser hen til Kristus og hans bilde, så at du kan si imot dødens, syndens og helvetes bilde: «Gud har i sakramentene tilsagt meg og gitt meg et sikkert pant på sin nåde. Kristi liv har ved sin død overvunnet min død; hans lydighet har ved sin lidelse utslettet min synd; hans kjærlighet har ved sin gudforlatthet tilintetgjort mitt helvete. Dette pant, dette tilsagn om min salighet, lyver ikke og bedrar meg ikke. Gud har sagt det, og Gud lyver ikke, hverken i ord eller gjerning. Og den som slik pukker på sakramentene og støtter seg til dem, hans utvelgelse og bestemmelse til salighet lar seg finne av seg selv, uten hans bekymring eller møye.

       For det sekstende: Her ligger nå den største vekt på dette at man holder de hellige sakramenter høyt og i ære, og forlater seg på dem. For i dem skjer bare Guds ord, løfter og tegn. Så skal man hverken tvile på sakramentene eller på de ting som de er sikre pant på. For hvis man tviler på dem, så er alt tapt. For som vi tror, slik skjer det med oss, som Kristus sier (Matt. 15, 18). Hva hjelper det vel, om du tenker deg og tror at de andres død, synd og helvete er overvunnet i Kristus, hvis du ikke også tror at din synd, din død og ditt helvete er overvunnet og utslettet for deg, og at du således er frelst? Da ville jo sakramentet være helt forgjeves, når du ikke tror de ting som i dem blir vist deg, gitt deg og lovet deg. Men dette er den grusomste synd, som overhodet kan begås, for med denne synd blir Gud selv aktet som løgner i sitt ord, tegn og verk, som den som taler, vitner eller lover noe som han ikke mener eller ikke vil holde.

       Derfor skal man ikke drive spøk med sakramentene. Her må troen være til stede, som forlater seg på dem og våger å bygge på dette Guds pant og Lafte. Hva slags s a ligg) ører eller Gud skulle det være, som ikke ville frelse oss fra død, synd og helvete? Det må være noe stort, det som den rette Gud lover og virker.

       Men så kommer djevelen og hvisker inn i deg: «Ja, men sett nå at jeg har mottatt sakramentet uverdig, og ved min uverdighet berøvet meg denne nåde?» Her skal du gjøre korsets tegn for deg, og la så hverken verdighet eller uverdighet anfekte deg. Pass bare på at du tror at det er et sikkert pant og sanne ord fra Gud, så er og blir du visselig verdig. Tro gjør verdig, tvil gjør uverdig.

       Derfor vil den onde ånd komme til deg med utflukter om verdighet og uverdighet, for å få deg til å tvile, og derved gjøre sakramentene og deres gjerning til intet, og gjøre Gud i hans ord til en løgner. Gud gir deg ikke noe for din verdighets skyld. Han bygger heller ikke sitt ord og sakrament på din verdighet. Men av bare nåde bygger han deg uverdige opp på sitt ord og tegn. Hold bare fast på dette, og si: «Han som gir og har gitt meg sitt pant og ord på at Kristi liv, nåde og himmel har gjort min død, synd og helvete uskadelig for meg, han er Gud, og vil visselig holde alt dette for meg. Når presten har gitt meg avløsning, så forlater jeg meg på det som på Guds eget ord.» Og når det er Guds ord, så er det jo sant. Det holder jeg fast på både i liv og i død. For du skal stole likeså fast på avløsningen som om Gud sendte deg en særskilt engel eller apostel, ja, som om Kristus selv ga deg avløsning.

       For det syttende: Se, en slik fordel har den som får sakramentene, at han får et pant og et løfte fra Gud, og derved kan han øve og styrke sin tro på at han er kalt inn til Kristi bilde og til hans goder. Uten et sådant pant arbeider de andre derimot (som ikke kan få sakramentet) med troen alene; men de får disse goder ved sitt hjertes begjær, og blir da også holdt oppe, såfremt de blir stående i den samme tro.

       Slik skal du også si om alterens sakramente: «Jeg ville heller fornekte hele verden og meg selv, før jeg ville tvile på at min Gud er tilforlatelig og sannferdig mot meg i sitt pant og løfte. Enten jeg er verdig for ham eller ikke, så er jeg et lem av kristenheten, etter det som dette sakrament sier og viser meg. Det er bedre at jeg er uverdig enn at Gud ikke blir holdt for å være sannferdig. Vik fra meg, du djevel, hvis du sier meg noe annet.»

       Men se, nå finner man mange mennesker, som gjerne ville ha visshet eller få et tegn fra himmelen på hvordan de har det med Gud, og få beskjed om sin utvelgelse. Men hvis de nå fikk et slikt tegn, og allikevel ikke trodde, hva ville så det hjelpe dem? Hva hjalp vel alle tegn uten tro? Hva hjalp vel Kristi og apostlenes tegn jødene? Hva hjelper den dag i dag sakramentenes høyverdige tegn og Guds ord? Hvorfor holder de seg ikke til sakramentene, som er sikre tegn, innsatt av Gud, prøvet av alle hellige, og funnet å være sanne av alle dem som trodde på dem og har fått alt det sakramentene betegner?

       Slik skulle vi lære å kjenne sakramentene, hva de er, hva de tjener til, hvordan man skal bruke dem. Da finner vi at det ikke er større ting på jorden, som mere liflig kan trøste bedrøvede hjerter og vond samvittighet. For i sakramentene er Guds ord, de tjener til å vise oss Kristus, og love oss ham med alle hans goder, ja, ham selv som hjelp mot døden, synden og helvete.

       Nå er det ingen deiligere og mer attråverdig ting å høre enn at døden, synden og helvete blir utslettet. Det skjer ved Kristus i oss, når vi bruker sakramentet rett. Og den rette bruk er intet annet enn å tro at det er slik som sakramentet ved Guds ord tilsier oss og forplikter seg til. Derfor er det nødvendig at man ikke bare ser på de tre bilder i Kristus og med dem driver de motsatte bilder ut og lar dem falle, men man må også ha et sikkert pant, som forsikrer oss at alt dette er gitt til oss. Det er sakramentene.

       For det attende: Intet kristent menneske skal tvile på at han ikke er alene i sin død. Men han skal være viss på at etter sakramentets anvisning, ser rett mange øyne på ham, slik som sakramentet viser oss det. For det første Guds eget og Kristi øye, fordi den kristne tror hans ord, og holder seg til hans sakrament. Dernest de kjære engler, de hellige og alle kristne. For, som alterens sakrament viser oss, det er ingen tvil om at de alle sammen som et helt legeme iler det enkelte lem til hjelp, hjelper det enkelte menneske til å overvinne døden, synden og helvete, og alle bærer sammen med ham. Her virker kjærlighetens verk og de helliges samfunn for alvor og med veldig kraft.

       Og et kristent menneske skal også ta dette til seg, og ikke tvile på det. Derved får han frimodighet til å dø. For den som tviler på dette, han tror heller ikke på Kristi legemes høyverdige sakrament. For i dette vises oss og blir oss tilsagt og høytidelig forsikret alle helliges samfunn, hjelp, kjærlighet, trøst og bistand i all nød. Når du da tror på Guds pant og ord, så har Gud et øye på deg, som han sier i Salm. 32, 8: «Jeg vil gi deg råd med mitt øye.» Men når Gud ser på deg, så ser etter ham også alle engler, alle hellige og alle vesener på deg. Når du blir i troen, så holder de alle sine hender under deg. Når din sjel vandrer herfra, så er de der og tar imot den. Du kan ikke gå under.

       Dette er det vitnet om ved Elisa i 2. Kong. 6, 16 f., han som sa til sin tjener: «Frykt ikke, for de som er med oss er flere enn de som er med dem.» Og dette var jo nettopp da fiendene hadde omringet dem, og de ikke så andre enn dem. Men Gud åpnet tjenerens øyne, og da var det omkring dem en stor skare av gloende hester og vogner. Slik er det visselig også en stor skare omkring enhver som tror på Gud. Om dette taler jo også disse ord i Salm. 34, 8: «Herrens engel leirer seg rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem.» Salm. 125, 1: «De som setter sin lit til Herren, er som Sions berg, som ikke rokkes, men står evindelig. Høye fjell (det er englene) er omkring Jerusalem, og Herren selv omhenger sitt folk fra nå av og inntil evig tid.» Salm. 91, 11 ff.: «Han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene, foråt du ikke skal støte din fot på noen sten. På løve og huggorm skal du trede; du skal nedtrede unge løver og slanger (det vil si, all djevelens makt og list skal ikke gjøre deg noe.) For han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham; jeg vil føre ham i sikkerhet; for han kjenner mitt navn. Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham, jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære. Med et langt liv vil jeg mette ham, og la ham skue min frelse.» Slik sier også apostelen (Hebr. 1, 14) at englene, som er utallige, er tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse.

       Dette er alt sammen store ting. Hvem kan tro dette? Derfor skal man vite at dette er Guds gjerninger, og de er større enn noen kan tenke. Og dog utretter han disse gjerninger i sakramentenes ringe skikkelse, for å lære oss hvor stor en ting dette er, – ha en rett tro på Gud.

       For det nittende: Men ingen skal formaste seg til å øve opp slike ting av egne krefter. Men ydmykt må vi be til Gud at han vil skape og oppholde i oss en slik tro og forstand på hans hellige sakramenter, for at det hele kan foregå med frykt og ydmykhet, og vi ikke skal tilskrive oss selv slike gjerninger, men la Gud ha æren.

       Og Gud har befalt at når vi vil be, så skal vi fast og sikkert tro at det skjer som vi ber om, og at det er et sannferdig amen. Dette bud må vi da også holde frem for Gud og si: «Min Gud, du har befalt at vi skal be og tro at vår bønn blir bønnhørt, derfor ber jeg deg og stoler på at du ikke vil forlate meg, men gi meg en rett tro.»

       For øvrig skulle vi hele vårt liv igjennom be Gud om en rett tro i vår siste stund. Slik som det også så fint blir sunget på pinsedag:

Nå beder vi den Hellig Ånd

Fremfor alt om troen rett og sann.

At vi den bevarer,

Til vårt liv har ende,

Og vi glade farer

Hjem fra all elende, osv.

       Og når vår time er kommet, at vi skal dø, da skal vi minne Gud om denne bønn, sammen med hans befaling og tilsagn, uten noen tvil om bønnhørelse. For når han har befalt oss å be og ha tiltro til ham i vår bønn, og dertil har gitt oss nåde til å be, hvorfor skulle vi da tvile på at han har gjort alt dette, fordi han vil bønnhøre oss og oppfylle vår bønn?

       For det tyvende: Se da nå, hva mer skal vel din Gud gjøre for deg, for at du villig skal ta imot døden, ikke frykte den, men overvinne den? Han viser deg og gir deg i Kristus livets, nådens og salighetens bilde, for at du ikke skal forferdes av dødens, syndens og helvetes bilde. Dertil legger han din død, din synd og ditt helvete på sin aller kjæreste Sønn, overvinner dem for deg og gjør dem uskadelige for deg. Så lar han også dine anfektelser ved døden, synden og helvete gå over på sin Sønn, lærer deg å holde deg til ham, og gjør dem uskadelige og mulige å bære.

       På alt dette gir han deg et sikkert pant, for at du slett ikke stal tvile på det, nemlig de hellige sakramenter. Han befaler sine engler, alle hellige, alle vesener å se sammen med ham på deg, gi akt på din sjel og ta imot den. Han befaler at du skal be ham om ah dette og være viss på bønnhørelsen. Hva mer kan eller skal han vel gjøre?

       Derfor ser du at han er en sann Gud, og gjør rette, store, guddommelige gjerninger med deg. Hvorfor skulle han så ikke legge på deg noe så stort som det er å dø, når han dertil gir deg så stor en vinning, hjelp og kraft? Hermed vil han prøve hva hans nåde formår. Som skrevet står i Salm, 111, 2: «Store er Herrens gjerninger, søkt av alle dem som har lyst til dem.»

       Derfor må vi se til at vi med stor hjertens glede takker hans guddommelige vilje, fordi han gir oss en så underfull, rikelig og uendelig nåde og barmhjertighet, og derved hjelper oss mot døden, synden og helvete. Og så skal vi ikke frykte så meget for døden, men prise og elske hans nåde. For kjærligheten og lovprisningen gjør døden meget lettere. Som han sier hos Esaias 48, 9: «Jeg vil beherske din munn med lovprisning over meg, for at du ikke skal gå under.»

       Det hjelpe Gud oss til! Amen.