INNLEDNING

Dette Luthers skrift om nattverden utkom i begynnelsen av desember 1519. Det er det første skrift hvor Luther utførlig uttaler seg om nattverden.

       Også i dette skrift skjelner Luther mellom de tre stykker i sakramentet, «tegnet», «betydningen» og troen. Til nattverdens «tegn» regner han både brødet og vinen og Jesu legeme og blod. Når Kristus her gir oss sitt legeme og blod, så gir han oss dermed, erklærer Luther, «et fullkomment sakrament eller tegn». Og likesom reformatoren i skriftet om dåpen betonet syndsforlatelsens gave, så fremhever han også i skriftet om nattverden at vi i dette sakrament mottar Guds uendelige nåde og barmhjertighet, og får lagt all vår nød over på Kristus. Nattverden forvisser oss om at Kristi rettferdighet, liv og lidelse er for meg, den enkelte. Hans rettferdighet dekker oss og utsletter våre synder, idet vi forenes med Kristus i sakramentet.

       Imidlertid betoner Luther i dette skrift enda sterkere nettopp denne forening med Kristus, åndens samfunn med ham og – i og med Kristus-samfunnet – også samfunnet med alle de hellige. Dette samfunn danner for Luther innholdet av nattverdens annet stykke, dens «betydning». De hellige er da ikke de katolske helgener, men de salige i himmelen og de troende på jorden, i en sum alle kristne, her og hisset.

       I denne sammenheng hevder Luther med stor varme og inderlighet de helliges samfunn, som styrkes og opprettholdes ved den flittige og troende bruk av nattverden. De åndelige impulser Luther har fått fra mystikken, kommer her til sitt edleste og skjønneste uttrykk. I og med de helliges samfunn deler Kristus og alle hellige alt med oss, både det onde og det gode. Alt godt Kristus har i eie blir oss til del, all vår nød tar han på seg. Dernest styrkes vi ved vissheten om samfunn med alle troende. Hermed kalles også vi til på vår side å dele alt med andre, gi dem av våre goder og ta på oss deres nød og smerter. De helliges samfunn er et kjærlighetens samfunn, med gjensidige gaver og gjengaver. Og nattverden er et kjærlighetens måltid.

       Vi står her ved det indre utspring til Luthers kirkebegrep. Ikke pave- og prestevelde eller den utvortes jernharde disiplin og organisasjon skaper den rette og sanne kirke, denne er av et helt annet og åndelig vesen, den er de helliges samfunn.

       At Luther nettopp i denne tid kunne skrive så trosfreidig og skjønt om de helliges samfunn, viser oss hans dype fromhet og varme samfunnsånd. Nettopp nå, da han blir forfulgt og fordømt av romerkirken og allerede trues med å bli bannlyst fra kirkens samfunn – da styrker han seg selv og andre ved samlivet med alle kristne. Og mens hans motstandere nå stempler ham som opprøreren, som splitter kirken og ødelegger dens enhet, bekjenner Luther seg som et trofast lem av kristenheten, og hevder den enhet for Kristi kirke og menighet på jord, som er den eneste mulige og som alene formår å omslutte alle troende: de helliges samfunn.

      Luther har her fornyet apostelen Paulus' tanke om alle troende som Kristi legeme i verden. Reformatoren står hermed i en dobbelt stilling til datidens katolske kirke. Han bringer selve evangeliets opposisjon mot det utvortes kirkevesen, som alle dager har hørt til Romerkirkens grunnskade. Men samstundes gjør han ved sin forkynnelse av de helliges samfunn en innsats, som kunne ha ført til kirkens redning og fornyelse, om det katolske presteskap hadde latt dette evangeliske budskap gå seg til hjertet.

       I en lignende stilling overfor samtidens katolske kirke står Luther med det tredje stykke i nattverden: troen. I motsetning til den overfladiske sakramentnytelse og anvendelse av de mangfoldige messer, hevder Luther at altergangens velsignelse helt og holdent avhenger av troen, den personlige tillit til Gud, troen på de usynlige goder. Dermed forkaster Luther også den blinde tilliten til selve sakramenthandlingens utførelse (opus operatum). Denne har intet verd når troen mangler.

       I forbindelse med denne grunnstilling merker vi oss også Luthers taushet om det katolske messeoffer, hvorved presten på en ublodig måte gjentar Jesu offer for menneskene. Luther er nå kommet til det punkt i sin religiøse utvikling, at han overhodet ikke omtaler eller forsvarer messeofret – for så senere direkte og med stor styrke å bekjempe det, ut fra sin nyvunne troserkjennelse. For den evangeliske tro står det fast at Kristi offer er fullbragt en gang for alle og er fullgyldig for alle tider.

       Likeså betegner dette skrift overgangen til en evangelisk nattverdoppfatning på enda et annet område, nemlig i spørsmålet om alle nattverdgjesters delaktighet i kalken. I løpet av middelalderen var den praksis blitt alminnelig og anerkjent innen romerkirken, at legfolket bare fikk brødet i nattverden, derimot ikke kalken, som ble forbeholdt prestene (nattverden «under én skikkelse»). Vel hundre år før Luther hadde reformasjonens forløper, Johan Huss i Bøhmen, krevet den reform at legfolket også skulle få drikke av kalken (nattverden «under begge skikkelser»). Men dette krav ble sammen med andre evangeliske ideer fordømt av romerkirken.

       Luther inntar på dette tidspunkt ennå det standpunkt at nattverden under én skikkelse visstnok kan tåles; men samstundes hevder han i det her foreliggende skrift at nattverden under begge skikkelser er den riktige, fordi det er denne ordning som stemmer med Jesu egen innstiftelse. Luther gjentar her for første gang Huss' krav i nattverdspørsmålet. Og fra nå av blir dette krav etterhånden et av de felles kjennetegn for hele den lutherske reformasjon og for alle evangeliske kristne.

       Men så førte også dette Luthers skrift snart til nye stridigheter mellom ham og romerkirken.

       Julaften 1519 fikk Luthers ivrige katolske motstander hertug Georg av Sachsen fatt i skriftet. Han fant straks at skriftet inneholdt «bøhmisk gift», og alarmerte to katolske bisper i sakens anledning. Likeså rettet han en henvendelse til Luthers lensherre, kurfyrst Fredrik den vise, og anklaget Luther for «bøhmisk kjetteri».

       Luther forsvarte seg i et par skrifter. Men da pave Leo X et halvt år senere utstedte sin bekjente bulle mot Luther, ble bl.a. også denne Luthers lære – at alle nattverdgjester burde få drikke av kalken – uttrykkelig fordømt av paven.

       Endelig opptrer Luther med skriftet om nattverden i åpen kamp mot datidens katolske «brorskaper-». Disse brorskaper var religiøse foreninger, hvor medlemmene skulle komme sammen til fromme øvelser og gode gjerninger. Den åndelige fortjeneste som herved ble ervervet, skulle da utdeles til de enkelte medlemmer.

       På Luthers tid hadde brorskapene oppnådd en meget stor utbredelse. Bare i en småby som Wittenberg fantes det i de dager ikke mindre enn 21 brorskaper. Men etterhånden hadde disse foreninger i høy grad skeiet ut, både i religiøs og moralsk henseende. Derfor vakte de også Luthers harme. Han refser deres hovmot, gjerningsrettferdighet og skinnvesen, deres misbruk av helgennavn og helgendager til å holde løsslupne fester, deres fråtseri og drukkenskap og hele det svireliv som her gikk i svang.

       Som den rene og lysende motsetning til disse ugudelige foreninger og sammenkomster fremhever så Luther det ene store himmelske brorskap – de helliges samfunn.

       Luther har i dette skrift på en gang gitt oss en mektig preken om nattverden som det hellige samfunnsmåltid – og tillike en levende og åndsfylt forkynnelse av det ledd i vår trosbekjennelse: «Jeg tror de helliges samfunn.» Skriftet gir oss en verdifull samling av dype og sanne ord, som også nåtidens mennesker gjør vel i å legge seg på hjertet. Det vil være godt for oss å få mer av bevisstheten om de helliges samfunn inn i vårt kristenliv. Vi har bruk for flittig altergang, til næring for det kristne brodersamfunn, til styrkelse i felles tro og kjærlighet.

       Luthers skrift om nattverden oversettes her fra den opprinnelige tyske tekst i WA 2, 742-758.

Sigurd Normann

 

 

OM KRISTI HELLIGE, SANNE LEGEMES HØYVERDIGE SAKRAMENT OG OM BRORSKAPENE

FOR det første: Alterets og Kristi hellige, sanne legemes hellige sakrament har også tre stykker, som man må kjenne til. Det første er sakramentet eller tegnet. Det annet er dette sakraments betydning. Det tredje er troen på begge disse. Slik som jo i ethvert sakrament disse tre stykker må være til stede. Sakramentet må være der på en utvortes og synlig måte, i en legemlig form eller skikkelse. Betydningen må være av indre og åndelig art, i menneskets ånd. Troen må bringe begge disse sammen til den rette nytte og bruk av sakramentet.

 

Det ytre tegn består i brødets og vinens form og skikkelse

For det annet: Sakramentet eller det ytre tegn består i brødets og vinens form og skikkelse, likesom dåpen i vannets. Man nyter brødet og vinen ved å spise og drikke, likesom man nyter dåpens vann ved å senke ned i det eller øse over av det. For sakramentet eller tegnet må mottas eller bli begjært, hvis det skal være til noen nytte. Skjønt man ikke hver dag gir nattverden under begge skikkelser til folket, slik som før i tiden, så er det heller ikke nødvendig, og presteskapet nyter det jo hver dag for folket, og det er nok at folket daglig begjærer sakramentet, og for tiden tar imot det under én skikkelse, ettersom det blir forordnet og gitt av den kristne kirke.

       For det tredje: Jeg anser det for å være riktig at kirken i et alminnelig kirkemøte igjen ville forordne at man skulle gi alle mennesker nattverden under begge skikkelser, likesom prestene. Ikke av den grunn at den ene skikkelse ikke skulle være tilstrekkelig, da dog vel troens begjær alene er nok, som Augustin sier: «Hvortil bereder du buken og tennene? Tro bare, så har du allerede nydt sakramentet.» Men det ville være sømmelig og fint at sakramentets skikkelse og form eller tegn ikke ble gitt stykkevis og bare med den ene del, men helt og holdent, likesom jeg sa om dåpen at det ville være mer passende å dyppe ned i vannet enn å øse over med det, for tegnets fullstendighets og fullkommenhets skyld. Især da dette sakrament (nattverden) betyr en hel forening og et udelt samfunn med de hellige (som vi senere skal høre om). For dette samfunn blir bare dårlig og ufullstendig betegnet ved bare ett stykke eller én del av sakramentet. Det er heller ikke så stor fare ved kalken som man tror, da folket sjelden går til dette sakrament, og særlig fordi Kristus, som vel har visst om alle fremtidige farer, har villet innsette nattverden under begge skikkelser, til bruk for alle kristne.

 

Dette sakraments betydning eller verk er alle helliges samfunn

For det fjerde: Dette sakraments betydning eller verk er alle helliges samfunn. Derfor kaller man det også med dets vanlige navn for synaxis eller communio, det vil si samfunn; og communicare på latin betyr å motta dette samfunn. Dette kaller vi på tysk «å gå til alters»; og det kommer av at Kristus med alle hellige er ett åndelig legeme.

       Likesom en bys befolkning er ett samfunn og legeme, og enhver borger er et lem av den annen og av hele byen, er alle hellige Kristi og kirkens lemmer, og kirken er en åndelig, evig Guds-stad. Den som blir opptatt i denne stad, han kalles opptatt i de helliges samfunn, innforlivet i Kristi åndelige legeme og gjort til hans lem. På den annen side betyr excommunicare å utelukke fra samfunnet og skille et lem fra dette legeme, og det heter på tysk å sette i bann, men i forskjellig betydning, som jeg vil tale om i den følgende traktat om bannet.

       Det å motta dette sakrament i brød og vin er det samme som å motta et fast og sikkert tegn på dette samfunn og denne inderlige forening med Kristus og alle hellige. Likedan som om man ville gi en borger et tegn, en håndskrift eller et eller annet løsen, for at han skulle være viss på at han var en byens borger og et lem av dette samfunn. «Fordi det er ett brød, er vi ett legeme, endog vi er mange; for vi har alle del i det ene brød.» Paulus 1. Kor. 10, 17.

       For det femte: Dette samfunn består i at alle Kristi og hans helliges åndelige goder blir oss meddelt, og på den annen side blir også all lidelse og synd felles, og slik blir kjærlighet tent av kjærlighet og forener seg med kjærlighet. For å bli i den tydelige utvortes lignelse: Det er likedan som når en borger i en by får del i denne bys navn, ære, frihet, handel, skikk og bruk, seder, hjelp, bistand, beskyttelse og lignende, og på den annen side også i all byens fare, ild, vann, fiende, død, skade, skatt osv. For den som vil være delaktig i de gode ting, må også ta del i de onde, og gjengjelde kjærlighet med kjærlighet.

       Her ser man at den som gjør en borger fortred, han gjør hele byen og alle borgerne fortred. Den som gjør godt mot en, fortjener gunst og takk av alle de andre. Slik også i det alminnelige legeme. Som Paulus sier i 1. Kor. 12, 25 f-, hvor han gir dette sakrament en åndelig forklaring: «Lemmene har samme omsorg for hverandre. Og om ett lem lider, da lider alle lemmene med, og om ett lem hedres, da gleder alle lemmene seg med.» Slik ser vi at hvis noen har vondt i en fot, ja selv i den minste tå, så ser øyet etter, så griper fingrene til, så rynker ansiktet seg, og hele kroppen bøyer seg dit, alle har nok å gjøre med dette lille lem. Og likedan, pleier man ett lem godt, så gjør det alle lemmer godt. Disse lignelser må man vel merke seg, hvis man vil forstå dette sakrament. For Skriften bruker dem for de enfoldiges skyld.

       For det sjette: Slik får mennesket i dette sakrament av presten et sikkert tegn fra Gud selv på dette, at han slik skal være forenet og ha alt felles med Kristus og hans hellige. Kristi lidelse og liv skal være hans. Likeså alle de helliges liv og lidelser. Den som altså gjør dette menneske ondt, han gjør ondt mot Kristus og alle de hellige. Som han sier ved profeten (Sak. 2, 12): «Den som rører ved dere, rører ved hans øyesten.» Og den som gjør vel mot ham, han gjør vel mot Kristus og alle hans hellige. Som han sier hos Matt. 25, 40: «Hva dere har gjort mot en av disse mine minste brødre, det har dere gjort mot meg,» Likeså må mennesket også la Kristi og alle hans helliges byrde og ulykke være hans egen, og være delaktig med dem både i vondt og i godt. Begge deler vil vi nedenfor betrakte mer utførlig.

       For det syvende: Nå er det ikke bare en motstander som gjør oss ondt. For det første har vi den synd som er blitt tilbake i kjødet etter dåpen, tilbøyeligheten til vrede, hat, hovmod, ukyskhet osv., som anfekter oss så lenge vi lever. Her trenger vi ikke bare hjelp av samfunnet og Kristus, for at de skal kjempe imot sammen med oss, men det er også nødvendig at Kristus og hans hellige trer frem for Gud for oss, for at vår synd ikke skal bli tilregnet oss etter Guds strenge dom.

       For å styrke oss og manne oss opp mot disse synder, gir Gud oss dette sakrament, som om han ville si: «Se her, du blir anfektet av mange slags synder; ta dette tegn med hvilket jeg tilsier deg at synden ikke anfekter deg alene, men også min Sønn Kristus og alle hans hellige i himmelen og på jorden. Vær derfor freidig og ved godt mot, du strir ikke alene; stor hjelp og bistand er omkring deg.» Kong David taler (Salm. 104, 15) om brødet: «Brødet styrker menneskets hjerte.» Og Skriften tillegger også på flere steder sakramentet den betydning at det styrker osv. Som Paulus i Ap. gj. 9, 18. 19: «Han ble døpt, og han tok føde til seg og ble styrket.»

       For det andre anfekter den onde ånd oss uavlatelig med mange synder og gjenvordigheter.

       For det tredje verden, som er full av ondskap, som egger og forfølger, og ikke er god hverken i lykke eller ulykke.

       Endelig anfektes vi av vår egen vonde samvittighet, på grunn av synder vi har gjort, likeså av dødsfrykt og helvetes pine. Alt dette gjør oss trette og matte, dersom vi ikke søker og eier styrke i dette samfunn.

       For det åttende: Den som nå er forsagt, svekket av sin vonde samvittighet eller skremt av døden, eller for øvrig har en eller annen tyngsel i sitt hjerte, – hvis han vil bli alt dette kvitt, så skal han bare flittig gå til alters, legge sin smerte over på menigheten, og søke hjelp hos hele det åndelige legemes samfunn. Likedan som når en borger på landet har lidt skade eller ulykke av sine fiender, og klager til sine rådsherrer og medborgere og ber om hjelp.

       Derfor gis oss i dette sakrament Guds uendelige nåde og barmhjertighet, for at vi der skal legge av oss all vår jammer og anfektelse og legge det hele over på samfunnet, og fremfor alt på Kristus. Da kan mennesket med glede styrke og trøste seg og si: «Eir jeg en synder, har jeg falt, treffer denne eller hin ulykke meg, vel, så går jeg til alters og tar imot et tegn fra Gud på at Kristi rettferdighet, hans liv og lidelse er for meg, sammen med alle de hellige engler og salige i himmelen og fromme mennesker på jorden. Skal jeg dø, så er jeg ikke alene i døden, lider jeg, så lider de alle med meg. Kristus og alle de hellige har fått del i all min ulykke, for jeg har et sikkert tegn på deres kjærlighet til meg.» Se dette er frukten og bruken av dette sakrament. Derved må hjertet bli glad og sterkt.

       For det niende: Når du har nytt eller vil nyte dette sakrament, så må du på din side også bære menighetens ulykker, som sagt er.

       Hvilke er da disse ulykker? Kristus i himmelen, englene og de hellige har ingen annen ulykke enn denne, at det gjøres fortred mot sannheten og Guds ord, ja, de rammes (som sagt) av all sorg og glede som rammer alle hellige på jorden. Her må da ditt hjerte gi seg hen i kjærligheten, og lære hvordan dette sakrament er et kjærlighetens sakrament. Og likesom det er vederfaret deg kjærlighet og hjelp, så skal du igjen vise kjærlighet til Kristus og hans trengende. For her må du ha vondt av all den ringeakt som vises Kristus i hans hellige ord, all kristenhetens elendighet, all den urett de uskyldige må lide, alt dette som det er så overmåte meget av over alt i verden. Her må du kjempe imot, handle, be, og, hvis du ikke formår noe mer, ha hjertelig medlidenhet. Se, dette vil si, at du på din side hærer Kristi og hans helliges ulykke og gjenvordighet. Det er også meningen i Pauli ord (Gal. 6, 2): «Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måte Kristi lov,» Se, slik bærer du dem alle, som alle bærer deg igjen, og alle ting er felles, både de gode og de onde. Da blir alle ting lette, og da kan den onde ånd ikke stå seg mot menigheten.

       Derfor sa Kristus, da han innstiftet sakramentet (Luk. 22, 19 f,): «Dette er mitt legeme, som gives for eder; dette er mitt blod, som utgydes for eder; så ofte dere gjør dette, så gjør det til minne om meg.» Som om han ville si: «Jeg er hodet, jeg vil være den første, og jeg gir meg hen for dere, vil gjøre deres smerte og ulykke til min, og bære dem for dere, for at også dere skal gjøre likedan mot meg og mot hverandre, og la alt være felles i meg og med meg. Så etterlater jeg dere dette sakrament til et urokkelig tegn på alt dette, for at dere ikke skal glemme meg, men daglig øve og formane dere selv ved det jeg har gjort og fremdeles gjør for dere, for at dere kan styrke dere, og den ene også likedan bære den annen.

       For det tiende; Dette er også en grunn, og den første grunn til at dette sakrament blir brukt ofte, mens man bare én gang benytter dåpen. For dåpen er en begynnelse og inngang til et nytt liv, i hvilket det tilstøter oss gjenvordigheter over all måte, med synder og lidelser, andres og våre egne. Det er djevelen, verden, vårt eget kjød og samvittigheten, de hører ikke opp med uavlatelig å jage og drive oss. Derfor trenger vi styrke, bistand og hjelp av Kristus og hans hellige; og dette blir her tilsagt oss som i et sikkert tegn, i dette blir vi forenet og innforlivet med dem, og all vår smerte blir lagt på samfunnet.

       Derfor skjer også dette at de som ikke har noen ulykke, eller er uten angst, eller ikke føler sin ulykke, de har liten eller ingen nytte av dette hellige sakrament. For det er bare gitt til dem som trenger trøst og styrke, har engstelige hjerter, bærer på en forferdet samvittighet, lider anfektelse av synder eller også er falt i dem. Hva skulle vel sakramentet utrette hos de frie, sikre ånder, som ikke trenger det og heller ikke begjærer det? For Guds moder sier (Luk. 1, 53): «Hungrige mettet han med gode gaver.»

       For det ellevte: For at altså disiplene skulle bli verdige og skikket til dette sakrament, gjorde han dem først bedrøvet, foreholdt dem sin avskjed og død, som voldte dem sorg og ve. Dertil gjorde han dem meget forferdet, da han sa at en blant dem ville forråde ham (Matt. 26, 21 ff.).

       Da de var fulle av bedrøvelse og angst, bekymret ved lidelse og forræderiets synd, da var de verdige, og han gav dem sitt hellige legeme, og styrket dem igjen.

       Derved lærer han oss at dette sakrament er en styrke og trøst for dem som bedrøves og engstes ved synden og det onde. Derfor sier også Augustin: «Bare en hungrig sjel søker denne mat, og flykter ikke bort slik som en full, mett sjel, som ikke behøver den.»

       Slik måtte jødene spise påskelammet med bitre urter, ilende og stående (2. Mos. 12, 8. 11). Dermed er gitt en antydning om at dette sakrament søkes bare av lengtende, trengende og bedrøvede sjeler.

       Den som da vil og skal gjøre seg delaktig i Kristi og alle kristnes ulykke, bistå sannheten, kjempe mot uretten, være med og bære de uskyldiges nød og alle kristnes lidelser, han finner nok av ulykke og gjenvordigheter, foruten alt det som den onde natur, djevelen og synden daglig påfører ham. Og det er også Guds råd og vilje, at han jager og driver oss med så mange hunder, og alle vegne bereder oss bitre urter, for at vi skal lenges etter denne styrkelse, og giede oss over det hellige sakrament, så vi kan være verdige til sakramentet, det vil si, ha begjær etter det.

       For det tolvte: At sakramentet skal brukes ofte, vil han også av den grunn at vi skal minnes ham, og etter hans eksempel øve oss i dette samfunn. For hvis Kristi eksempel ikke mer ble fremholdt, ville også samfunnet snart bli glemt. Som vi nå dessverre ser at det blir holdt mange messer, men at det kristelige samfunn som skulle forkynnes, øves og fremholdes etter Kristi eksempel, helt går til grunne, ja så fullstendig forsvinner at vi nesten ikke lenger vet hva dette sakrament skal tjene til og hvordan man skal bruke det. Ja, det er dessverre så, at vi ved messene ofte ødelegger samfunnet og fordreier alt.

       Dette er prestenes skyld, som hverken preker evangeliet eller sakramentene, men bare forkynner sine menneskelige oppspinn om mange slags gjerninger og skikker, for å ha et behagelig liv Men i gamle dager øvet man seg så godt i bruken av dette sakrament, og lærte folket å forstå dette samfunn så vel, at de også bar utvortes mat og gods sammen til kirken, og der delte ut til dem som var trengende, som Paulus skriver i 1. Kor. 11, 12. Av det kommer det lille ord: «kollekt» i gudstjenesten, det vil si en felles innsamling, som når man samler inn alminnelige penger for å gi til de fattige.

       Den gang fikk man også så mange martyrer og hellige. Da var det færre messer, men stor styrke og frukt av messen. Da tok den ene kristne seg av den annen, da sto den ene den annen bi, da hadde den ene medfølelse med den annen, da bar den ene den annens byrde og ulykke. Dette er nå bleknet bort. Nå har vi bare mange messer og stor bruk av dette sakrament, uten noen som helst forstand på sakramentets betydning, og uten at vi viser dets virkning i vårt liv.

       For det trettende: Man finner nok av dem som gjerne vil være med å nyte, men ikke å yte, det vil si de hører gjerne at det i dette sakrament blir tilsagt og gitt dem alle helliges hjelp, samfunn og bistand, men de vil på sin side ikke være til felles gagn, de vil ikke hjelpe de fattige, ikke tåle synderne, ikke dra omsorg for de elendige, ikke lide med de lidende, ikke be for andre, heller ikke vil de støtte sannheten; og av frykt for verden vil de ikke med liv, gods og ære søke kirkens og alle kristnes forbedring, for at de ikke skal lide ugunst, skade, skam eller død. Og likevel vil Gud at de for sannhetens og nestens skyld skal bli drevet til å begjære så stor en nåde og kraft i dette sakrament.

       Dette er egennyttige mennesker, som dette sakrament ikke er til noen nytte for. Likeså visst som den borger er utålelig, som vil ha hjelp, beskyttelse og rettigheter av samfunnet, men selv ikke gjør noe for samfunnet eller tjener det.

       Nei, vi må på vår side la de andres ulykke være vår, så sant vi vil at Kristus og hans hellige skal la vår ulykke være deres. På den måten blir samfunnet helt, og sakramentet skjer fyldest. For der hvor kjærligheten ikke daglig vokser og forvandler mennesket slik at det kjenner seg i felleskap med alle de andre, der er det ingen frukt og kraft av dette sakrament.

       For det fjortende: For å gi oss undervisning om dette samfunn, har Gud også innsatt slike tegn ved dette sakrament som over alt føyer seg til sakramentet og med sine former lokker og beveger oss til dette samfunn. For likesom brødet blir laget av mange små korn som er støtt sammen, og mange korn legemer blir til ett brødlegeme, hvor hvert korn mister sitt legeme og sin skikkelse, og tar på seg det felles brødlegeme, og likesom også de små vinkorn med tap av sin egen skikkelse blir ett med det felles vinlegeme, – slik skal det være og er det også med oss, når vi bruker dette sakrament på rette måte. Ved sin kjærlighet tar Kristus med alle hellige vår skikkelse på seg, strir med oss mot synden, døden og alt ondt. Og når vi derved blir oppflammet i kjærlighet, antar vi hans skikkelse og forlater oss på hans rettferdighet, liv og salighet. Og ved fellesskap både i hans goder og i vår ulykke er vi således ett brød, ett legeme, én drikk, og alt er felles. Å, det er en stor hemmelighet, sier Paulus i Efes. 5, 32, at Kristus og kirken er ett kjød og ett ben.

       Likeså skal vi på vår side la oss omdanne ved denne kjærlighet, la alle andre kristnes skrøpelighet være vår, ta på oss deres skikkelse og nødtørft, og la alt det gode vi formår være deres, så de kan nyte godt av det. Dette er det rette samfunn og den sanne virkning av dette sakrament. Slik blir vi forvandlet i hverandre og kommer i samfunn med hverandre ved kjærligheten. Uten kjærligheten kan ingen forvandling skje.

       For det femtende har han innsatt nattverden under disse to skikkelser og ikke under andre, for videre å vise oss den forening og det samfunn som er til stede i dette sakrament. For det er ingen mer inderlig, ingen dypere og mer udelelig forening enn matens forening med den som blir bespist, da jo maten blir forvandlet til en del av naturen, og blir til ett vesen med den som er blitt bespist. Annen forening, som ved nagler, lim, bånd og lignende, skaper ikke et udelelig vesen av de ting som blir forenet.

       Slik blir også vi forenet med Kristus i sakramentet, og inn f or li vet med alle hellige, så at han slik tar seg av oss, gjør og later for oss, som om han var hva vi er, og det som rammer oss, rammer også ham, og ham mer enn oss. Og på den annen side bør vi ta oss slik av ham, som om vi var det han er, likesom det jo også til sist skal skje at vi blir likedannet med ham, som Johannes sier (1. Joh. 3, 2): «Vi vet at når han blir åpenbaret, da skal vi bli ham like.»

      Så dypt og helt er Kristi og alle helliges samfunn med oss. Som våre synder anfekter ham, skjermer hans rettferdighet oss. For foreningen gjør alt felles, så langt at han helt utsletter synden i oss, og gjør oss like med seg selv på den ytterste dag. Slik skal også vi bli forenet med våre medmennesker, og de med oss, ved den samme kjærlighet.

       For det sekstende. Foruten alt dette har han innsatt nattverden under de to skikkelser, ikke bare i og for seg, men han har gitt sitt sanne, virkelige legeme i brødet og sitt virkelige, sanne blod i vinen, for å gi oss et fullkomment sakrament eller tegn. Derfor har han heller ikke innsatt nattverden bare i én skikkelse, men gir særskilt sitt legeme under brødet, og sitt blod under vinen, for å vise at ikke bare bans liv og gode gjerninger, som han tilkjennegir ved legemet, og har gjort i legemet, men også hans lidelse og pine, som han tilkjennegir ved sitt blod, og hvorved hans blod er utgydt, alt sammen skal være vårt, og at vi skal dras inn i dette og få nyte og bruke det.

       For det syttende: Av alt dette er det nå klart at dette hellige sakrament ikke er noe annet enn et guddommelig tegn, hvori Kristus blir oss tilsagt, gitt og tilegnet, til trøst og styrke for alle som er i angst og bedrøvelse, forfulgt av djevelen, synden, verden, kjødet og alt ondt. Og å motta sakramentet er ikke noe annet enn å begjære alt dette og tro fullt og fast at det skjer slik.

 

Det tredje stykke av sakramentet er troen

Her kommer nå det tredje stykke av sakramentet, det er troen. Av troen avhenger sakramentets virkning. Det er nemlig ikke nok at man vet hva sakramentet er og betyr. Det er ikke nok at du vet at det er et samfunn og at vår synd og smerte nådig blir byttet om med Kristi rettferdighet, men du må også begjære ham, og fast og sikkert tro at du har oppnådd dette.

       Her kjemper djevelen og naturen aller mest, for at troen bare ikke skal bli stående. Noen øver sin kunst og spissfindighet, og funderer på hvor det blir av brødet når det er Kristi legeme, og vinen når den er hans blod. Likeså grubler de over hvordan vel den hele Kristus, hans legeme og blod, kan være innesluttet i et slikt lite stykke brød og vin. Men det har ingen betydning om du undersøker dette eller ikke. Det er nok at du vet at det er et guddommelig tegn, hvori Kristi legeme og blod i sannhet er til stede. Hvordan og hvor, det skal du overlate til ham.

       For det attende: Her må du se til at du får øvet og styrket troen. Når du er bedrøvet, eller dine synder jager deg, så gå til alters, og da slik at du av hjertet begjærer dette sakrament og dets kraft, og ikke tviler på at det skjer med deg slik som sakramentet selv gir til kjenne. Det vil si at du er viss på at Kristus trer hen til deg med all sin dyd, lidelse og nåde, for å leve med deg, gjøre, late, lide og dø med deg, helt vil være din og ha alle ting felles med deg.

       Hvis du riktig får denne tro øvet og styrket, så vil du føle hvilket gledelig, rikt bryllupsmåltid og herlig liv din Gud har beredt for deg på alteret. Da vil du forstå hva kong Ahasverus' store måltid betyr; da vil du innse hva det bryllup betyr hvor Gud slaktet sine okser og sitt gjødede kveg, slik som det står i evangeliet (Matt. 22, 2 ff.); da blir ditt hjerte riktig frigjort og sikkert, sterkt og modig mot alle fiender. For hvem ville vel frykte for noen ulykke, når han er viss på at Kristus med alle de hellige er hos ham, og har alle ting felles med ham, enten det er ondt eller godt? Vi leser i Ap. gj. 2, 46, at Kristi disipler brøt dette brød, og åt det med stor glede i sine hjerter.

       Da nå verket er så stort at våre små sjeler ikke skulle våge å begjære det, enn si håpe eller vente det, så er det nødvendig og godt at man går ofte til alters, eller daglig øver og styrker denne tro i nattverden. Det hele avhenger jo av troen og er innsatt for troens skyld. For hvis du haler på det, viser du Gud den største ringeakt, og akter ham for en troløs løgner. Og kan du ikke tro, så be om troen.

       For det nittende: Se dernest til at du hengir deg til å være i samfunn med enhver, og ikke avsondrer deg fra noen i hat eller vrede. For dette samfunnets, kjærlighetens og enighetens sakrament kan ikke tåle splid og uenighet. Du må la de andres skrøpeligheter og behov gå deg ti] hjertet, som om de var dine egne, og du må tilby dem dine krefter, som om de var deres egne, slik som Kristus gjør mot deg i sakramentet. Dette er å bli forvandlet i hverandre ved kjærlighet, bli ett brød og én drikk av mange stykker, forlate sin egen skikkelse og anta en felles for alle.

       Av dette kommer at baktalere, dømmesyke mennesker og de som forakter andre må få døden ved å motta sakramentet, som Paulus skriver i 1. Kor. 11, 29. For de gjør ikke det mot sin neste som de selv søker hos Kristus, og som sakramentet viser oss, de unner ikke sine medmennesker noe godt, har ingen medfølelse med dem, tar seg ikke av dem, slik som de selv vil at Kristus skal ta seg av dem. Dertil faller de i blindhet, så de ikke vet å utrette noe mer i dette sakrament, enn når de frykter og ærer den nærværende Kristus med sine små bønner og sin andakt. Når dette er gjort, så mener de at de har utrettet tilstrekkelig. Men Kristus har jo gitt sitt legeme for at vi skal øve oss i sakramentets virkning, samfunnet og den gjensidige kjærlighet.

       For det tyvende: Det er mange som ikke bryr seg om denne kjærlighetens og troens gjensidighet, men bare forlater seg på at messen, eller sakramentet, som de sier, er et opus gratum opere operati, det vil si et slikt verk som av seg selv har Guds velbehag, selv om de ikke er til hans velbehag, som utfører det. Av det slutter de så at det allikevel er godt å ha mange alterganger, hvor uverdig disse alterganger enn blir holdt, for de som holder eller bruker dem uverdig, får selv ta skaden av det.

       Den slags fabler liker jeg ikke. For det er så å si ingen skapning eller gjerning som ikke i seg selv har Guds velbehag, som det står skrevet i 1. Mosebok 1, 31: «Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt.» Hva slags frukter kommer det vel av det at man misbruker brød, vin, gull og alt gods, om enn disse ting i seg selv behager Gud? Jo, fordømmelse følger av dette. Slik også her: jo edlere sakramentet er, desto større skade bringer misbruken av det over hele menigheten. For sakramentet er ikke innsatt for sin egen skyld, for at Gud skal ha behag i det, men for vår skyld, for at vi skal bruke det rett, øve troen på det og ved det bli Gud til velbehag.

       Sakramentet virker over alt intet annet enn skade, når det bare er et opus operatum. Det må bli et opus operantis. Likesom brød og vin ikke virker annet enn skade, når man ikke bruker dem, hvor meget de enn i seg selv kan behage Gud, er det heller ikke nok at sakramenthandlingen blir utført (det er opus operatum), sakramentet må også bli brukt i tro (det er opus operantis).

       Og det er å frykte, at med slike farlige forklaringer vil sakramentets kraft og virkning bli vendt bort fra oss, og troen vil helt gå til grunne ved falsk tillit til det utvortes sakrament. Kristus på korset var også et utført verk som behaget Gud. Men jødene er bragt til fall ved dette inntil denne dag, fordi de ikke gjør et brukbart verk av det i troen.

       Se derfor til at dette sakrament for deg er et opus operantis, det vil si et brukbart verk, som behager Gud, ikke bare for sitt eget vesens skyld, men for din tros skyld og fordi du bruker det rett.

       Også Guds ord er i seg selv velbehagelig for Gud. Men det er skadelig for meg, hvis det ikke også er Gud velbehagelig i meg. Og, kort sagt, slikt snakk som «opus operatum» er unyttige menneskeord, mer til hindring enn til gagn. Og hvem skulle ville fortelle om alle de grusomme misbruk og falske innbilninger som daglig tiltar i forholdet til dette høyverdige sakrament, og som til dels er så åndelige og hellige at de nesten ville forføre en engel?

       Kort sammenfattet, den som her vil erkjenne misbrukene, han skal bare holde frem for seg den før omtalte bruk og tro på dette sakrament; det må være en bedrøvet, hungrende sjel, som av hjertet begjærer kjærlighet, hjelp og bistand av Kristus og hele kristenheten, og som i troen ikke tviler på å oppnå dette, og deretter også trer inn i samfunn med enhver i den samme kjærlighet. Den som ikke deltar i gudstjenesten og mottar sakramentet på denne måte, han farer vill, og bruker ikke dette sakrament til saliggjørelse. Derfor blir også verden overfalt med pest, krig og andre gruelige plager, fordi vi med mange messer bare vekker enda mer unåde.

       For det enogtyvende: Nå merker vi hvor nødvendig dette sakrament er for dem som må gi seg irm i døden eller annen fare for legeme og sjel, for at de ikke her skal være forlatt og alene, men bli styrket i samfunnet med Kristus og alle hellige. Derfor innsatte og skjenket Kristus også dette sakrament i sine disiplers ytterste nød og fare. Og da når vi alle sammen daglig er omgitt av farer og til slutt må dø, så skal vi av hjertet og i ydmykhet takke Gud, den barmhjertige allmakt, fordi han gir oss et slikt nådig tegn, hvormed han fører og drar oss (når vi henger fast ved det med troen), gjennom død og alle farer, hen til ham selv, til Kristus og alle hellige.

       Derfor er det også nyttig og nødvendig at kjærligheten og samfunnet med Kristus og alle hellige er skjult, usynlig og åndelig, og det bare blir gitt oss et legemlig, synlig og utvortes tegn på dette samfunn. Hvis kjærligheten, samfunnet og bistanden her var offentlig, likesom menneskenes timelige samfunn, så ville vi ikke bli styrket eller øvet ved å sette vår lit til de usynlige og evige goder, eller begjære dem; men vi ville tvert om bli oppøvet i bare å stole på timelige, synlige goder, og i den grad venne oss til disse at vi ikke gjerne ville la dem fare, og ikke ville følge Gud videre enn så langt som det ble stilt oss synlige og begripelige ting for øye. Derved ville vi bli slik hindret at vi aldri ville komme til Gud. For alle timelige og følbare ting må falle bort, og vi må helt venne oss av med dem, hvis vi skal komme til Gud.

       Derfor er dette sakrament et tegn, ved hvilket vi skal øve og venne oss til å oppgi all synlig kjærlighet, hjelp og trøst, og forlate oss på Kristi usynlige kjærlighet, hjelp og bistand. For døden tar bort alle synlige ting og skiller oss fra menneskene og de timelige ting, så må vi til gjengjeld ha hjelp av de usynlige og evige, og de blir vist oss i sakramentet. I troen skal vi henge fast ved dem, inntil vi også oppnår dem på en følbar og åpenbar måte.

       På den måten er sakramentet for oss et overfartssted, en bro, en port, et skip og en bærebåre, i og ved hvilket vi farer over fra denne verden og inn til det evige liv. Derfor er det så viktig med troen. For den som ikke tror ligner et menneske som skal fare over vannet og er så forsagt at det ikke har tiltro til skipet, det må altså bli tilbake og kan aldri bli salig så lenge han ikke setter seg på og vil fare over. Dette er følgen av å henge fast ved det sanselige og ha en uøvet tro; for denne blir farten sur over dødens Jordan, og djevelen gjør også grusomt hva han kan for det.

       For det toogtyvende: Dette er blitt antydet i gamle dager i Josva 3, 7 ff.; kfr. 2. Mos. 14, 22. Da Israels barn var gått tørrskodd gjennom det Røde Hav (hvorved dåpen ble betegnet), gikk de på samme måte også over Jordan; og vannet nedenfor dem fløt bort, vannet overfor dem hevet seg som et berg. I det er gitt et bilde på dette sakrament. Presten bærer og holder arken i Jordan, når de preker for oss og gir oss dette sakrament, gir oss Kristus og alle helliges samfunn i død eller fare. Når vi da tror, så forsvinner vannene som er under oss, det vil si, de timelige og synlige ting gjør oss ikke noe, men flykter bort fra oss. Men vannene som er over oss, løfter seg høyt: det er de gruelige støt og bilder fra den armen verden; de skremmer oss, som ville de overfalle oss. Men når vi ikke bryr oss om dem, men med fast tro går forbi, så kommer vi med tørre føtter og uten skade inn til det evige liv.

       Så ser vi da at det er to sakramenter i kirken, nemlig dåpen og nattverden. Dåpen fører oss inn i et nytt liv på jorden; nattverden leder oss gjennom døden inn til det evige liv. Og de to er forbilledlig betegnet ved det Røde Hav og Jordan og ved de to land, på den annen side og på denne side av Jordan. Derfor talte Herren ved aftensmåltidet: «Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dag da jeg skal drikke den ny med dere i min Fars rike.» Matt. 26, 29. Slik er dette sakrament innrettet og ordnet til styrke mot døden og til inngang til det evige liv.

       Vi vil nå se på hvordan de store, strålende brorskaper, som det nå er så mange av, stemmer og rimer med dette.

 

Om brorskapene.

For det første vil vi se på brorskapenes onde skikker. En av disse er den at man driver fråtseri og drukkenskap. Man lar holde en eller flere messer, etterpå er hele dagen og natten og den neste dag med, gitt djevelen i vold. Her skjer ikke noe annet enn bare det som mishager Gud. En slik vanvittig skikk har den onde ånd smuglet inn. Og så lar han dette kalle et brorskap, enda det mer er et svireliv, og helt og holdent et hedensk, ja et svinsk vesen.

       Det ville være mye bedre at det ikke fantes noe brorskap i verden, enn at et slikt uvesen skal bli tålt. Verdslige herrer og byer skulle sammen med presteskapet gjøre sitt til at slikt ble gjort ende på. For det gjøres med dette stor vanære både mot Gud, de hellige og alle kristne, og man gjør gudstjenesten og helligdagen til en spott for djevelen. For helligdagene skal man feire og helligholde med gode gjerninger, og brorskapene skulle jo også være en særlig forsamling med gode gjerninger. Men som det nå går for seg, er brorskapene blitt en pengeinnsamling til øl. Hva har Maria, Anna, Sebastian eller andre helgennavn å gjøre med ditt brorskap, da man ikke gjør noe annet der enn å ete, drikke, ødsle med penger, skråle, skrike, sladre, danse og kaste bort tiden? Hvis man satte en gris til beskytter for et slikt brorskap, så ville den ikke tåle det. Hvorfor frister man da de kjære hellige i den grad at man misbruker deres navn til slik skam og synd, og vanærer og forhåner deres brorskap med den slags onde streker? Ve dem som gjør det, og som tillater at det blir gjort!

       For det annet: Hvis man ville holde et brorskap, så skulle man legge sammen og dekke et bord eller to for fattige mennesker, og la dem oppvarte for Guds skyld. Dagen i forveien burde man faste, og helligdagen skulle man holde seg edru, og tilbringe tiden med bønn og andre gode gjerninger. Da ville Gud og hans hellige bli rett æret. Derved ville man også bringe forbedring, og gi godt eksempel for de andre.

       Eller, de penger som man vil ture bort, skulle man legge sammen og samle til en felles skatt, hvert håndverk for seg, for at man i tilfelle av nød kunne hjelpe en trengende håndverksbror med den nødvendige utrustning og yte ham lån, eller man kunne på en ærefull måte utstyre et ungt ektepar av samme håndverk med noe av den samme felles skatt. Dette ville være rette, broderlige gjerninger, som ville gjøre brorskapet velbehagelig for Gud og hans hellige.

       Men hvis man ikke vil gjøre dette, men vil følge den gamle, motbydelige skikk, så gir jeg dog den formaning at man ikke skal gjøre slikt på de helliges fest, heller ikke i deres eller brorskapets navn. Man kan ta en armen hverdag, og la de helliges og deres brorskaps navn være i fred. For slike brorskaper lar seg kalle de helliges brorskap; men med dette som nå skjer driver de bare djevelens verk.

       For det tredje: det er en annen ond skikk i brorskapene, og det er en åndelig ondskap, en gal mening, nemlig den at de mener at deres brorskap ikke skal komme noen til gode unntatt dem selv, dem som er inntegnet i deres medlemsfortegnelse og register og yter sine bidrag til brorskapet. Denne fordømte onde mening er enda verre enn den første ondskap, og den er en årsak til at Gud lar dette skje, at det av brorskapene blir en slik gudsbespottelse og forhånelse, med fråtsing og drikk og den slags.

       For med dette lærer de å søke seg selv, elske seg selv, bare tenke på seg selv, ikke bry seg om de andre, holde seg selv for bedre enn andre, og anmasse seg til å ha fortrinn hos Gud fremfor andre. Og slik skjer det, at de helliges samfunn, den kristelige kjærlighet og det inderlige brorskap, som er stiftet i det hellige sakrament, går til grunne.

       På denne måte vokser den egennyttige kjærlighet i dem, og det blir da ikke annerledes enn at man med disse mange utvortes, gjerningsbelastede brorskaper strever og gjør motstand mot alle de helliges enige, inderlige, åndelige, rene, felles brorskap.

       Når da Gud ser dette forkjærte vesen, så vender han det også til gjengjeld om, som det står i den 18. salme (v. 27): «Mot den forvendte viser du deg vrang.» Han lager det slik at de med sine brorskaper gjør seg selv til spott og skam, og han støter dem ut av de helliges felles brorskap, som de motstår og ikke virker sammen med, og støter dem ut i deres eget fråtsende, drikkende utuktige brorskap, for at de kan finne sitt eget, disse som ikke har søkt eller hatt tanke for noe annet enn sitt eget. Dernest lar han dem også bli forblindet, så de ikke erkjenner slik motbydelighet og skam, men smykker dette uvesen med de helliges navn, som om det hele var i full orden. Endelig lar han noen falle så dypt i avgrunnen at de åpenlyst farer med skryt og sier at den som er i deres brorskap, han kan ikke bli fordømt. Akkurat som om dåp og nattverd, som er innsatt av Gud selv, var ringere og mer usikre enn det som disse mennesker har uttenkt med sine blinde hoder. Slik skal Gud gjøre dem til skamme og blinde dem, disse som med sitt gale vesen og sine brorskapers svinske skikker forhåner og bespotter hans fester, hans navn, hans hellige, til skade for det felles kristelige brorskap, som har flytt av Kristi sår.

       For det fjerde: For derfor å lære en rett forståelse og bruk uv brorskapene, skal man vite og erkjenne den riktige forskjell mellom dem. Det første brorskap er det guddommelige, himmelske, aller edleste, som overstråler alle andre, likesom gullet overstråler kobber eller bly, det er alle helliges samfunn, som vi har talt om ovenfor. Her er vi alle sammen brødre og søstre, så nær forenet at noen nærmere forening ikke kan tenkes. For her er én dåp, én Kristus, én mat, ett evangelium, én tro, én ånd, ett åndelig legeme, og enhver den annens lem. Intet annet brorskap er så dypt og inderlig.

       Et naturlig brorskap er vel ett kjød og blod, én arv og ett hus; men det må dog dele seg og blande seg med andres blod og arv. Ethvert av de partimessige brorskaper har samme medlemsfortegnelse, én messe, samme slags gode gjerninger, samme festdager, samme slags penger, og, som det nå går for seg, samme øl, samme fråtsing og drikking; men ikke et eneste av dem når så dypt at det skaper én ånd. For denne skaper Kristi brorskap alene. Og også fordi dette brorskap er så mye større, og spenner så mye videre, er det så mye desto bedre.

       Så bør da alle andre brorskaper være slik ordnet at de alltid har dette første og edleste brorskap for øye, bare holder dette høyt og i ære, og med alle sine gjerninger ikke søker sitt eget, men gjør gjerningene for Guds skyld, for å bønnfalle Gud om å bevare og bedre dette kristelige samfunn og brorskap fra dag til dag. Når altså et brorskap oppstår, skal disse mennesker la dette komme til syne, at de fremfor andre mennesker oppofrer seg for kristenheten med bønn, faste, almisser og gode gjerninger, for å utrette noe riktig godt, ikke søker sin egen nytte eller lønn, heller ikke viser noen bort, men som frie tjenere tjener hele kristenhetens samfunn.

       Hvis denne riktige oppfatning gjorde seg gjeldende, så ville også Gud på sin side gi den rette ordning, så at brorskapene ikke ble til skamme med fråtseri og drukkenskap. Da ville velsignelse følge med, og man kunne samle en felles skatt, for også i det ytre å komme andre mennesker til hjelp. Da ville brorskapenes både åndelige og legemlige gjerninger gå for seg i den rette orden. Og den som ikke vil følge den nåværende ordning i hans brorskap, ham råder jeg til å gå ut av brorskapet og overlate dette til seg selv; for med den nåværende ordning vil brorskapet skade ham både på legeme og sjel.

       Men når du sier: «Skal jeg ikke få noe særlig i brorskapet, hva hjelper det meg da?» så gir jeg dette svar: Ja, hvis du søker noe særskilt, hva kan da brorskap eller søsterskap hjelpe til for det? Tjen du samfunnet og andre mennesker med brorskapet, slik som det er kjærlighetens vis å gjøre, så vil din lønn for denne kjærlighet nok komme, uten at du søker eller begjærer den.

       Men hvis kjærlighetens tjeneste og lønn er for ringe for deg, så er det et tegn på at du har et forkjært brorskap. Kjærligheten tjener fritt, for intet. Derfor gir Gud den også til gjengjeld alt godt fritt og for intet. For alle ting må jo skje i kjærlighet, hvis de overhodet skal behage Gud. Derfor må også brorskapet være i kjærlighet. Men det som skjer i kjærlighet, det har den art at det ikke søker sitt eget eller sin egen nytte, men de andres, og først og fremst samfunnets gagn.

       For det femte: For å komme tilbake til sakramentet: Fordi det kristne samfunn nå står så slett, som det ennå aldri har stått, og synker dypere og dypere fra dag til dag, aller mest blant de kirkelige ledere, og et hvert sted nå er fullt av synd og skam, – så skal du ikke se på hvor mange messer det holdes, eller hvor ofte sakramentet blir meddelt – for av det blir det heller verre enn bedre; men legg vekt på hvor meget du og andre vokser i dette sakraments virkning og i troen på sakramentet. Her er det nettopp bedringen ligger.

       Og jo mer du finner deg innforlivet i Kristi og hans helliges samfunn, jo bedre står det til med deg; det vil si, du finner at du blir sterk i tilliten til Kristus, at du er viss på at han elsker deg og står deg bi i all livets og dødens nød. Og likeså finner du at alle kristnes og hele samfunnets tilbakegang eller fall i enhver kristen går deg til hjertet, og din kjærlighet omslutter alle, så du gjerne vil hjelpe enhver, ikke vil hate noen, men lide med alle og be for dem.

       Se, da går sakramentets verk riktig for seg. Og da vil du rett ofte gråte, klage og sørge over kristenhetens elendige tilstand i dag. Men finner du at du ikke har slik tillit til Kristus og hverken anfektes eller beveges av kristenhetens eller et medmenneskes nød, så vokt deg for alle andre gode gjerninger, hvis du ellers mener å være from og vil bli salig. – Disse gjerninger vil sikkert bare være glimmer, skinn og bedrag. For de skjer uten kjærlighet og samfunn, og uten disse er der intet godt. – For summa summarum: Plenitudo Legis est dilectio, kjærligheten er oppfyllelsen av alle bud, (Rom. 13, 10). Amen.