INNLEDNING

I løpet av de ti måneder Luther satt bortgjemt på Wartburg (fra først i mai 1521 til begynnelsen av mars 1522), utgikk det en rekke skrifter fra hans hand. Blant disse var også en del av hans kirkepostille. Dette store verk inneholder utleggelser av kirkeårets epistler og evangelier på tysk.

       Allerede i 1520 var Luther i ferd med å skrive en slik samling utleggelser på latin for prestene. Men det sterke nasjonale moment i Luthers reformasjon og hans varme omsorg for folkets oppbyggelse og kristelige undervisning gjorde seg også her med styrke gjeldende. Han oppga å skrive et lærd latinsk verk og valgte heller å skrive på morsmålet. Derved fikk kirkepostillen en langt større rekkevidde. Prestene kunne bruke den på prekestolen, og menigmann kunne både få høre den og selv lese den.

       Luthers kirkepostille utkom i flere deler og til forskjellige tider. Den første større del, «Vinterpostillen-», kom i tre avdelinger, «Adventspostillen», «Julepostillen» og postillen for tiden fra Hellig tre konger til påske. Først av disse utkom «Julepostillen». Den 13. februar 1522 var den ferdig fra trykkeriet. Forrest satte Luther et dedikasjonsbrev til sin landsherre, grev Albrecht av Mansfeld. Hertil føyet han så den her gjengitte «lille undervisning om hva man skal søke og vente seg i evangeliene».

       Denne «undervisning» gir i en kort sum Luthers syn på evangeliet med Kristus som dets sentrale innhold. Sterkt fremhever Luther evangeliets enhet, dermed også Det nye testamentes enhet og dettes sammenheng med Det gamle testamente. Det siste inneholder riktig nok loven, men forkynner også evangelium, nemlig over alt hvor det taler om Kristus.

       Av særlig betydning er da også Luthers klare skjelning mellom lovbok og lovlære på den ene side og evangeliet som virkelig evangelium på den annen. Reformatoren har overvunnet det katolske lovstandpunkt i oppfatningen av Skriften, og hevder her det grunnsyn på Guds ord i vår bibel som alltid har vært en av de fremtredende eiendommeligheter ved all sann evangelisk luthersk kristendom.

       Den «lille undervisning» avslutter Luther med å henvise til at han mere utførlig vil utvikle disse grunntanker i selve postillen. Dette løfte har han også i fullt mål innfridd ved sin dype og åndsbårne utleggelse av de kirkelige tekster. «Undervisningen» har da et dobbelt ærend til oss: Den gir oss Luthers syn på evangeliet, og den minner oss om kirkepostillen.

       Må den nå også få yte sitt bidrag til å øke vår interesse for den gode gave som Luther har skjenket kristenheten i sin kirkepostille.

       «En liten undervisning» oversettes her fra den opprinnelige tyske tekst i WA 10 I, 1, 8-18.

Sigurd Normann

 

EN LITEN UNDERVISNING om hva man skal søke og vente seg i evangeliene.

 

DET er ell alminnelig skikk at man teller og nevner evangeliene etter bøkene, og sier at det er fire evangelier. Av dette kommer det at man ikke vet hva Paulus og Peter sier i sine brever, men deres lære blir bare betraktet som et tillegg til evangelienes lære, slik som det også kommer til uttrykk i et forord av kirkefaderen Hieronymus.

       Til dette kommer en enda dårligere skikk, nemlig den at man betrakter både evangeliene og brevene som lovbøker, av hvilke man bare skal lære hva vi skal gjøre, og hvor Kristi gjerninger bare blir fremstilt som eksempel for oss.

       Hvis nå disse to villfarende meninger får bli i hjertet, så kan verken evangelium eller epistel bli lest på en nyttig og kristelig måte, men det blir bare hedninger, slik som før.

       Derfor skal man vite, at det bare er ett evangelium, men skrevet av mange apostler. Alle brevene av Paulus og Peter og Apostlenes gjerninger av Lukas, er ett evangelium, selv om de ikke beretter om alle Kristi gjerninger og ord, men det ene skrift forteller kortere og mindre enn det andre. Det er jo heller ikke noen av de fire evangelier som inneholder alle Kristi ord og gjerninger. Og det er da heller ikke nødvendig. Evangelium er og skal heller ikte være noe annet enn en tale eller historie om Kristus. Likedan som det jo også forekommer blant menneskene at man skriver en bok om en konge eller fyrste, hva han har gjort, sagt og opplevd i sine dager. Også dette kan man skrive om på forskjellig vis, den ene utførlig, den annen i korthet.

       Slik skal evangeliet være og er heller ikke noe annet enn en kronika, en historie eller beretning om Kristus, hvem han er, hva han har gjort, talt og lidt. Dette har den ene beskrevet kortfattet, den annen utførlig, den ene så, den annen så.

       For kortest sammenfattet er evangeliet en tale om Kristus, at han er Guds Sønn, og er blitt menneske for oss, er død og oppstanden, og er satt til herre over alle ting. Så meget tar Paulus med i sine brever; og han fremhever dette sterkt, men han omtaler ikke de undere og hendelser som det er skrevet om i de fire evangelier. Og likevel fremstiller han tilstrekkelig og rikelig det hele, fulle evangelium, slik som vi klart og fint kan se det i hans hilsen i begynnelsen av Romerbrevet. Her nevner han hva evangeliet er, og sier: «Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utkåret til å forkynne Guds evangelium, som han forut lovet ved sine profeter i hellige skrifter, om sin Sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt, som etter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre» osv.

       Her ser du at evangeliet er en historie om Kristus, Guds og Davids Sønn, død og oppstanden og satt til herre. Dette er hovedsummen av evangeliet.

       Da det nå ikke er mer enn én Kristus, så er det og kan det heller ikke være mer enn ett evangelium. Og da Paulus og Peter ikke lærer noe annet enn Kristus, slik som før er sagt, så kan heller ikke deres brever være noe annet enn evangeliet.

       Ja, det gjelder også om profetene, at fordi de har forkynt evangeliet og talt om Kristus, hvilket jo også Paulus her omtaler, og som enhver vet, så er deres lære, nettopp der hvor de taler om Kristus, intet annet enn det sanne, rene, rette evangelium, som om Lukas eller Matteus hadde skrevet det.

       Som f. eks. når Esaias i det 53. kapitel taler om hvordan Kristus skulle de for oss og bære våre synder, så har han her skrevet det rene evangelium. Og jeg sier for sant, at den som ikke griper denne oppfatning av evangeliet, han vil aldri kunne bli opplyst av Skriften eller finne den rette grunn i den.

       For det annet må du ikke gjøre en Moses av Kristus, som om han ikke gjorde noe mer enn å undervise og gi eksempel, slik som jo også de andre hellige gjør, som om evangeliet skulle være en lære- eller lovbok.

       Derfor skal du gripe Kristus, hans ord, gjerning og lidelse på dobbelt måte.

       For det første et eksempel, som blir fremstilt for deg, og som du skal følge og gjøre etter, som Peter sier i 1. Petr. 2, 21: «Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel.» Altså, slik som du ser at Kristus ber, faster, hjelper menneskene og viser dem kjærlighet, slik skal også du gjøre, både mot deg selv og din neste.

       Men dette er likevel det minste ved evangeliet. Og med dette alene kan det ikke en gang kalles evangelium. For hermed er Kristus ennå ikke til større nytte for deg enn en annen hellig. Hans liv blir hos ham selv og gir ikke deg noen hjelp. Og kort uttrykt, denne måte å gripe Kristus på gjør ikke noen til en kristen, den skaper bare hykleri; og du må enda mye høyere opp, skjønt det nå i lang tid har vært sjelden at man har preket om den aller beste måte å gripe Kristus på.

       Evangeliets hovedstykke og dypeste innhold er dette, at før du griper Kristus som et eksempel, må du først ta imot ham og erkjenne ham som en gave, som blir gitt deg av Gud og er din egen, så at når du ser på ham eller hører at han gjør eller lider noe, så tviler du ikke på at han selv, Kristus, med denne handling og lidelse er din, og at du kan forlate deg på ham, like så sikkert som om du selv hadde gjort det, ja som om du selv var den samme Kristus.

       Se, dette er å erkjenne evangeliet rett, det er å erkjenne rett Guds overvettes godhet, som ingen profet, apostel eller engel har kunnet uttømme i sin tale, og som intet hjerte tilstrekkelig kan undre seg over og begripe. Dette er Guds kjærlighets store ild til oss. Ved den blir hjertet og samvittigheten glad, rolig og tilfreds. Dette er å forkynne den kristelige tro. Derav har denne forkynnelse navnet: «Evangelium», det vil på vårt mål si det samme som et glad, godt, trøstefullt budskap. Og etter dette budskap kalles apostlene de tolv budbærere.

       Om dette sier Esaias i kap. 9, 6: «Et barn er oss født, en sønn er oss gitt.» Er han oss gitt, så må han være vår; så må vi også ta imot ham som vår. Og det heter i Rom. 8, 32: «Hvordan skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?» Se, når du slik tar imot Kristus som en gave, gitt deg til eie, og ikke tviler på dette, da er du en kristen. Troen frelser deg fra synd, død og helvete, og gjør at du overvinner alle ting. Akk, ingen kan tale nok om dette. Men nå lyder det klagemål, at skjønt evangeliet alle dager blir priset, så er likevel denne preken forstummet i verden.

       Når du virkelig har Kristus som din salighets grunn og ditt høyeste gode, så følger at du også griper ham som eksempel, og også gir deg hen til å tjene din neste, slik som du ser han har gitt seg hen til deg. Se, det er tro og kjærlighet i gang, som oppfyller Guds bud, og mennesket er glad og uforferdet til å gjøre og lide alle ting. Se derfor nettopp på dette: Kristus, som en gave, nærer din tro og gjør deg til en kristen. Men Kristus, som et eksempel, utfører dine gjerninger. Disse gjør deg ikke til noen kristen, men de utgår fra deg som kristen, etter at du først ved Kristus er gjort til en kristen.

       Likesom gave og eksempel kan skjelnes fra hverandre, slik kan man også skjelne mellom tro og gjerning. Troen har ikke noe av deg; den er kun Kristi verk og liv. Gjerningene derimot, har noe av deg; men de skal ikke være bare dine egne, men også gjort for din neste.

       Så ser du da, at evangeliet ikke egentlig er en bok med lover og bud, som fordrer vår gjerning av oss, men det er en bok med guddommelige løfter, hvor Gud lover, tilbyr og gir oss alle sine goder og velgjerninger i Kristus.

       Men at Kristus og apostlene gir meget god lære og utlegger loven, det er å regne blant velgjerningene, likesom et annet Kristi verk. For det å lære riktig er ikke den minste velgjerning. Derfor ser vi jo også at han ikke på en forferdelig måte trenger inn på oss og driver oss, slik som Moses gjør i sin bok, og som det er budets art; men mildt cg kjærlig lærer han oss, sier bare hva som skal gjøres og lates, hva som vil møte dem som gjør ondt og dem som gjør godt, men han driver og tvinger ikke noen. Ja, han lærer oss også så mildt, at han mer lokker enn befaler. Han begynner med å si: «Salige er de fattige; salige er de saktmodige» osv. Og apostlene anvender i alminnelighet disse ord: «Jeg formaner, jeg ber, jeg bønnfaller» osv. Men Moses sier: «Jeg befaler, jeg forbyr»; og samstundes truer og forferder han med gruelige straffer og pinsler. Etter denne undervisning kan du på en nyttig måte lese og høre evangeliene.

      Når du nå åpner evangelieboken, og leser eller hører hvordan Kristus kommer hit eller dit, eller noen blir bragt til ham, da stal du gjennom dette fornemme prekenen eller evangeliet, ved hvilket han kommer til deg eller du blir bragt til ham. For det å preke evangeliet er intet annet enn dette at Kristus kommer til oss, eller man bringer oss til ham. Men når du ser hvordan han virker og hjelper noen som han kommer til eller som blir bragt til ham, så skal du vite at dette virker troen i deg, og at Kristus gjennom evangeliet nettopp tilbyr deg den samme hjelp og godhet. Når du her holder stille og lar ham gjøre vel imot deg, dvs. når du tror at han gjør vel imot deg og hjelper deg, så har du også sikkert dette, da er Kristus din og er skjenket deg til gave.

       Dernest er det nødvendig at du gjør deg et eksempel av dette, og hjelper din neste og handler mot ham på lignende måte, så at også du blir gitt din neste til gave og eksempel. Om det sier Esaias i kap. 40, 1: «Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop til det at dets strid er fullendt, at dets skyld er betalt, at det har fått av Herrens hånd dobbelt for alle sine synder.»

       Disse dobbelte goder er de to stykker i Kristus: Gave og eksempel. Disse to er også antydet ved de to stykker i den arvelodd som Mose lov tilegner den førstefødte sønn, og likeså ved mange andre lignelser.

       Nå er det enn videre visselig synd og skam at det er kommet så langt med oss kristne, og at vi har vært så dovne i evangeliet, at vi ikke bare ikke forstår det, men også først og fremst trenger til at man med andre bøker og utlegninger viser oss hva vi skal søke og vente oss i evangeliet. Og dette så meget mer som apostlenes evangelier og brever er skrevet nettopp i den hensikt, at de selv vil være slike veivisere inn i Skriften hos profetene og Moses, Det gamle testamente, for at vi der selv skal lese og se hvordan Kristus er blitt svøpt i kluter og lagt i krybben, det vil si, hvordan han er innesluttet i profetenes skrift.

       Der skulle vår studering og lesning øve seg, og se hva Kristus er, hva han er gitt til, hvordan han er blitt lovet, og hvordan hele Skriften sikter på ham. Som han selv sier i Joh. 5, 46: «Hadde dere trodd Moses, da hadde dere trodd meg; for det er om meg han har skrevet.» Likeså (v. 39): «Dere ransaker skriftene, og det er de som vitner om meg.» Dette er også Paulus' mening når han i første kapitel av brevet til romerne sier i sin hilsen, at «evangeliet er lovet av Gud ved profetene i hellige skrifter.» Derfor skjer det at evangelistene og apostlene alltid viser oss hen til Skriften og sier: «Så står skrevet»; likeså: «Dette skjedde, for at profetenes skrift skulle oppfylles» osv. Og i Apostlenes gjerninger 17, 11, hvor tessalonikerne med stor lyst hørte evangeliet, der sier Lukas at de daglig hadde gransket i skriftene, om dette hadde seg slik.

       Idet Peter således skriver sitt brev, sier han like i begynnelsen (1. Petr. 1, 10-12): «Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som spådde om den nåde som dere skulle få, idet de ransaket hvilken eller hvordan en tid Kristi And som var i dem, viste frem til, når han forut vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter; for det ble dem åpenbart at de ikke tjente seg selv, men oss med dette som nå er blitt kunngjort ved dem som har forkynt dere evangeliet ved den Hellige Ånd, som ble sendt fra himmelen, dette som englene attrår å skue inn i.»

       Hva annet vil Peter med dette enn å føre oss inn i Skriften? Som om han ville si: «Vi preker og åpner Skriften for dere ved den Hellige Ånd, for at dere selv skal kunne lese og se hva den inneholder, og hvilken tid profetene har skrevet om.» Slik som han også sier i ApG. 3, 24: «Også alle profetene fra Samuel av og deretter, så mange som har talt, har også forkynt om disse dager.»

       Derfor sier også Lukas i det siste kapitel (v. 45), at «Kristus opplot deres forstand, så de kunne forstå skriftene». Og Kristus sier i Joh. 10, 9: «Jeg er døren; den som går inn gjennom meg, han blir frelst, og han skal gå inn og gå ut og finne føde.»

       Slik er det visst og sant at evangeliet selv ved sitt fingerpek og sin undervisning fører oss inn i Skriften. Likedan ville også jeg med denne fortale gjerne vise evangeliet og gi undervisning om det.

       Men se nå bare, hvilke fine, pyntelige, fromme barn vi er! For at vi ikke skal studere i Skriften og der lære om Kristus, holder vi hele Det gamle testamente for intet, det skal nå være forbi og ikke gjelde mere. Og dog har det alene det navn at det heter hellig skrift, mens evangeliet ikke egentlig stulle være skrift, men muntlig ord, som bar Skriften frem, slik som Kristus og apostlene har gjort.

       Derfor har heller ikke Kristus selv skrevet noe, men har bare talt. Og han har ikke kalt sin lære skrift, men har kalt den evangelium, det er et godt budskap eller en god tidende, som ikke skal forkynnes med pennen, men med munnen. Men slik løper vi i vei, og lager av evangeliet en lovbok og en lovlære, av Kristus en Moses, av Frelseren bare en lærer.

       Hva skulle vel ikke Gud sende over så dumt og vrangt et folk? Det er rimelig at han har latt oss fare i pavens lære og menneskeløgn, fordi vi lot hans skrift fare og istedenfor hellig skrift måtte lære de forordninger som kommer fra en løgnaktig narr og ond slyngel.

       Gud gi at det rene evangelium måtte bli kjent hos de kristne, så dette mitt arbeid helst ikke var til noen nytte eller nødvendig. Da var det sikkert håp om at også Den hellige skrift igjen kom frem og kom til sin verdighet.

       Dette får være nok til fortale og til undervisning på aller korteste vis. I utlegningen vil vi si mer om dette. Amen.