INNLEDNING

Den 15. juni 1520 utstedte pave Leo X sin bekjente bulle: «Exsurge, Domine» («Reis deg, Herre») mot Luther.

       Under anvendelse av bibelske uttrykk taler paven her, nettopp med henblikk på Luther, om de dårer som forhåner Herren den hele dag, de rever som forderver Herrens vingård, og villsvinet fra skogen som søker å ødelegge den.

       Med smerte klager paven over at det er kommet kjetteri i det kjære Tyskland. Og både Peter og Paulus og alle helgener, ja den hele kirke påkalles til hjelp mot den ødeleggelse som nå blir anrettet av Luther!

       Luthers «kjetteri» var da også i følge pavens dom av et ganske betydelig omfang. Ikke mindre enn 41 forskjellige «villfarelser» hos Luther blir her fordømt av den hellige fader. Blant disse «villfarelser» er også denne: «Å brenne kjettere, strider mot Guds Ånds vilje» (Hæreticos comburi, est contra voluntatem Spiritus). Paven erklærer altså hermed at det stemmer med Guds Ånds vilje å brenne dem som lærer annerledes enn Romerkirken.

       Dessuten fordømmer paven i denne bulle også alle Luthers skrifter, og befaler at disse offentlig og høytidelig skal brennes.

       Endelig truer Leo X med bannlysing av Luther og likeså straff over alle hans tilhengere, hvis Luther ikke tilbakekaller innen 60 dager.

       Ut på sommeren samme år kommer pavens budbringer, dr. Johann Eek, til Tyskland, for å kunngjøre denne bulle. Men den pavelige utsending Karl von Miltitz, ram hadde forsøkt å vinne Luther ved kloke forhandlinger, var ennå ikke til sinns å ville oppgi sin diplomatiske kunst. Det falt ham nå beleilig at Johann von Staupitz i slutten av august holdt et møte i Eisleben med augustinerordenens ledere. Miltitz innfinner seg så til dette mate og rådslår med augustinerne om hvordan man skulle kunne «få bragt Luthers skrivemåte inn i en annen stil.»

       Miltitz får da satt igjennom at Staupitz og noen andre av brødrene blir sendt til Wittenberg for å underhandle med Luther. Under disse underhandlinger i begynnelsen av september går Luther med på å sende et brev til pave Leo med erklæring om at han aldri har villet angripe dennes person.

       Imidlertid har den raske dr. Eck allerede offentlig slått opp bullen mot Luther på en rekke steder i Tyskland. Luther mener da å være løst fra sitt løfte om å skrive til paven. Men nå forsøker Miltitz atter en ny vei, – den siste. Ved kurfyrst Fredrik den vises hjelp får han i stand en personlig samtale med Luther i Lichtenberg (i Brandenburg) i første halvdel av oktober. Her får Miltitz Luther beveget til allikevel å sende et brev til paven, av et nærmere bestemt innhold.

       Ved samme leilighet avtaler Luther og Miltitz videre at Luther også skal forfatte et skrift og likeså sende dette til paven. Både brevet og skriftet skulle utgå både på tysk og latin. Den tyske utgave av begge utkom først, nemlig i første halvdel av november 1520; den latinske utgave litt senere, antagelig i slutten av nevnte måned.

       På denne måte er Luthers skrift: «Om et kristenmenneskes frihet» blitt til.

       Den tyske utgave tilegnet Luther byfogden Mühlpfort i Zwickau. Reformatoren hadde hørt om denne manns kjærlighet til den hellige skrift, og ville nå ved å tilegne ham dette sitt nye skrift gjøre en innledning til bekjentskap og vennskap.

       I slutten av det nevnte brev til paven henviser Luther til dette skrift. Og han uttaler at det visstnok «er et lite skrift, når man ser på omfanget, men likevel inneholder summen av kristenlivet, når man griper dets mening.»

       Den karakteristikk som Luther i disse ord selv har gitt av skriftet om et kristenmenneskes frihet, har funnet udelt bifall i den lutherske kirke. Luther har her virkelig gitt summen av kristenlivet. Med rette har man pekt på at denne lille bok av Luther danner grunnlaget for den første tros- og sedelære innen protestantismen, idet Melanchthon året etter skrev sin kristenlære (Loci) i full tilknytning til dette Luthers skrift.

       Og når man tenker på de svære kamper Luther sto midt oppe i, da han forfattet «Et kristenmenneskes frihet», presset, truslene og fordømmelsen fra romerkirkens side og hans egen veldige arbeidsmengde. og så leser dette skrift, da får man en sterk følelse av å stå ved et av de punkter i Luthers liv hvor hans kristne personlighet viser seg aller størst. Her er ingen veik og diplomatisk akkordering overfor pave og pavemakt. Tvert om, her klinger rene og klare evangeliske toner fra først til sist. Og samstundes ånder hele skriftet av fred og kjærlighet. båret av en uovervinnelig og alt overvinnende tro på Kristus og visshet om å eie alle goder i troen på ham.

       De tanker som Luther samme år i skriftet om de gode gjerninger hadde gitt en langt mer utførlig fremstilling, til dels med et visst samfunnsreformatorisk innslag, har han i skriftet om et kristenmenneskes frihet sammenfattet til en «kristenlivets sum», som i sin høyhet, ro og inderlighet har gjort dette skrift til ett av de mest leste av alle Luthers skrifter.

       Her har reformatoren på en egen sterk og løftende måte sunget troens og kristenlivets lovsang. I troen er den kristne en fri herre over alle ting, og ingen undergitt. Men i troen er han også en villig tjener for alle og alle undergitt. Religion og moral er forenet i indre uløselig sammenheng. Av troen utspringer de gode gjerninger i frihet og i kjærlighet. De gode gjerninger får et dobbelt mål, innad og utad; de skal være midler til å holde legemet i tømme og derved til å fremme troslivet; men de skal også være en kjærlighetens tjeneste for andre.

       Men enhver tanke på «fortjeneste» (meritum) overfor Gud er bannlyst. Vissheten om rettferdiggjørelsen ved troen alene behersker alt hva Luther her utvikler om et kristenmenneskes frihet.

       Så burde også dette skrift med sin store troens kraft og kjærlighetens varme få en enda mye større plass i vårt folks lesning.

       Skriftet oversettes her fra den opprinnelige tyske tekst i WA 7, 20-38.

Sigurd Normann

 

 

OM ET KRISTENMENNESKES FRIHET

Martin Luther

DEN vise og forstandige herre, Hieronymus Mühlpfort, byfogd i Zwickau, min særdeles velvillige venn og beskytter, tilbyr jeg, dr, Martin Luther, augustinermunk, min beredvillige tjeneste og alt godt.

       Vise og forstandige herre og gode venn!

       Den verdige magister Johan Egran, prest i Deres velaktede by, har for meg høylig prist den kjærlighet og lyst De har til den hellige skrift, som De heller ikke hører opp med flittig å bekjenne og prise for menneskene. Når han derfor ønsker å gjøre meg kjent med Dem, er jeg med største villighet og glede rede til dette. For det er meg en særlig stor glede å høre at den guddommelige sannhet blir elsket. Dessverre gjør så mange, og aller mest de som pynter seg med dens navn, motstand mot den med all slags vold og list. Det må jo være så at mange tar anstøt av Kristus og faller eller blir oppreist ved ham, som er satt til anstøt og til et tegn, som blir motsagt. Derfor har jeg som en innledning til vårt kjennskap og vennskap villet skrive og tilegne Dem denne lille traktat eller tale på tysk, som jeg også har skrevet på latin for paven, for at enhver kan få se at det, som jeg håper, ikke er av noen daddelverdig grunn jeg lærer og skriver om paven. Hermed anbefaler jeg meg til Dem og oss alle til Guds nåde. Amen.

Wittenberg 1520.

 

JESUS

 

For det første: For at vi grundig skal kunne forstå hva et kristenmenneske er og hvordan det har seg med den frihet som Kristus har ervervet og gitt ham, hvilket Paulus skriver så mye om, vil jeg fremføre disse to setninger:

Et kristenmenneske er en fri herre over alle ting, og ingen undergitt.

Et kristenmenneske er en villig tjener i alle ting, og alle undergitt.

Disse to setninger er klart uttalt hos Paulus i 1. Kor. 9, 19: «Jeg er fri i alle ting og har gjort meg til tjener for enhver.» Likedan Rom. 13, 3: «Dere skal ikke være noen noe skyldig uten det å elske hverandre.» Men tjenstvillig og lydig er kjærligheten mot den som den holder av. Så heter det også om Kristus i Gal. 4, 4: «Gud sendte sin Sønn, født av en kvinne og gjort lydig under loven.»

       For det annet: For å forstå disse to motsatte utsagn om frihet og tjenesteplikt må vi huske på at ethvert kristenmenneske har en dobbelt natur, en åndelig og legemlig. Etter sjelen kalles han et åndelig, nytt, indre menneske, etter kjøtt og blod kalles han et legemlig, gammelt og utvortes menneske. Og det er på grunn av denne forskjell der i Skriften blir uttalt ord om mennesket som går hverandre så stikk imot som de jeg nå har sagt om frihet og tjenesteplikt.

       For det tredje: Nå tar vi for oss det indre, åndelige menneske, for å se hva som skal til for at dette skal være og kalles et fromt, fritt kristenmenneske. Det er da klart at ingen ytre ting kan gjøre ham rettferdig eller from, man kalle den hva man vil. For hans rettferdighet og frihet, eller på den annen side hans ondskap og ufrihet, er ikke av legemlig eller utvortes art. Hva hjelper det sjelen, om kroppen er fri, frisk og sund, spiser, drikker og lever som den vil? Og på den annen side, hva skader det sjelen om kroppen er bundet, syk og slapp, hungrer, tørster og lider, hvilket den ikke gjerne vil? Intet av dette berører sjelen, så det skulle kunne gjøre den fri eller bundet, god eller ond.

       For det fjerde: Følgelig hjelper det ikke sjelen noe som helst, om kroppen tar på seg hellige klær, slik som prestene og de geistlige gjør; heller ikke, om den oppholder seg i kirken og på hellige steder, omgås med hellige ting eller på legemlig vis ber, faster, gjør valfarter og alle gode gjerninger, selv om man i all evighet kunne gjøre alt dette ved og i kroppen. Det må nok noe helt annet til, som skal kunne bringe og gi sjelen rettferdighet og frihet.

       For alle de her nevnte gjerninger og måter kan i og for seg også eies og øves av et ugudelig menneske, en skinnhellig og en hykler. Av den slags ting blir det da heller ikke noen annen sort mennesker enn bare skinnhellige. På den annen side gjør det ikke sjelen noen skade om kroppen bærer verdslige klær, befinner seg på verdslige steder, spiser, drikker, unnlater valfarter og bønner og lar være alle de gjerninger som de nevnte hyklere gjør.

       For det femte: Sjelen har intet annet, hverken i himmel eller på jord, hvorved den kan leve og være rettferdig, fri og en kristen, enn det hellige evangelium, Guds ord, forkynt av Kristus. Som han selv sier i Joh. 11, 25: «Jeg er oppstandelsen og livet; den som tror på meg, lever til evig tid.» Videre 14, 6: «Jeg er veien, sannheten og livet.» Likedan Matt. 4, 4: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» Så må vi da være visse på at sjelen kan unnvære alle ting, unntatt Guds ord, og at uten Guds ord er den ikke hjulpet med noen ting. Men har den ordet, så trenger den heller ikke mer til noe annet, men i ordet har den nok, mat, glede, fred, lys, duelighet, rettferdighet, sannhet, visdom, frihet og alt godt i overflod.

       Således leser vi i Salmene, særlig i Salm. 119, 43, at profeten ikke roper etter noe annet enn Guds ord. Og i Skriften regnes det for den aller største plage og Guds høyeste vrede, når han tar sitt ord fra menneskene. Og på den annen side regnes intet for en større nåde enn at han sender dem sitt ord. Som det står i Salm. 107, 20: «Han har sendt sitt ord, med det har han hjulpet dem.» Og Kristus er ikke kommet for noen annen stillings skyld enn for å forkynne Guds ord. Også alle apostler, biskoper, prester og hele den geistlige stand er kalt og innsatt bare for ordets skyld, skjønt det nå dessverre går annerledes for seg.

       For det sjette: Men du spør: «Hva er da dette for et ord, som gir så stor en nåde, og hvordan skal jeg bruke det?» Svar: Det er ikke noe annet enn den forkynnelse som er skjedd ved Kristus, slik som evangeliet inneholder den. Og den skal være og er slik beskaffen at du hører din Gud tale til deg om at hele ditt liv og all din gjerning intet gjelder for Gud, men at du, med alt hva det er i deg, må gå evig fortapt. Og når du tror dette rett, hvilket du jo er skyldig til, da må du fortvile over deg selv, og bekjenne at det er sant hva Hoseas sier, 13, 9: «Israel, hos deg er intet annet enn din fordervelse; men på meg alene beror din frelse.»

       Men for at du skal komme ut av deg selv og bort fra deg selv, det vil si bort fra din egen fordervelse, så stiller han frem for deg sin kjære Sønn, Jesus Kristus, og lar si til deg ved sitt levende, trøstefulle ord at du skal overgi deg til ham i en fast tro, og freidig stole på ham. Så skal for denne tros skyld alle dine synder være deg forlatt, all din fordervelse overvunnet, og du skal være rettferdig, sann, tilfreds og from. Alle bud skal være oppfylt, og du skal være fri i alle ting. Som Paulus sier i Rom. 1, 17: «En rettferdig kristen lever kun av sin tro.» Og 10, 4: «Kristus er alle buds ende og oppfyllelse for dem som tror på ham.»

       For det syvende: Derfor skulle det med rette være alle kristnes eneste gjerning og øvelse at de riktig lot ordet og Kristus vinne skikkelse i seg og stadig øvet og styrket denne tro. For intet annet verk kan skape en kristen, som Kristus sa til jødene, Joh. 6, 28 f. Da de spurte ham hvilke gjerninger de skulle gjøre for å gjøre en gudfryktig og kristelig gjerning, så sa han: «Dette er den eneste guddommelige gjerning at dere tror på den som Gud har sendt.» Det er jo også ham alene som Gud Fader har bestemt til det. Derfor er det en overvettes stor rikdom, dette: en rett tro på Kristus. For denne tro bringer med seg all salighet, og tar bort all usalighet, som det heter i Mark. 16, 16: «Den som tror og blir døpt, blir salig; den som ikke tror, blir fordømt.» Derfor betraktet profeten Esaias rikdommen i denne tro og sa, 10, 22: «Gud vil gjøre en kort sammenfatning på jorden, og den korte sammenfatning vil la rettferdigheten strømme inn som en storflom.» Det vil si: Troen, som i kort sammenfatning alle buds oppfyllelse hviler på, skal i overflod rettferdiggjøre alle som har den, så at de intet mer behøver for å være rettferdige og fromme. Således sier Paulus i Rom. 10, 10: «Når man av hjertet tror, så gjør det en rettferdig og from.»

       For det åttende: Men hvordan kan nå dette henge sammen at troen alene kan gjøre rettferdig og uten alle gjerninger gi så overvettes stor en rikdom, mens det jo i Skriften er foreskrevet oss så mange lover, bud, gjerninger, stillinger og fremgangsmåter? Her må vi med flid merke oss og med alvor holde fast på at troen alene, uten noen som helst gjerninger, gjør rettferdig, fri og salig, som vi senere skal høre mer om. Og vi bør vite at hele den hellige skrift deles i to slags ord, og disse er: Guds bud eller lover og hans løfter eller tilsagn. Budene lærer og foreskriver oss mange slags gode gjerninger; men dermed er de ennå ikke oppfylt. De gir nok opplysning, men ingen hjelp. De gir undervisning om hva man skal gjøre, men ingen kraft til å gjøre det. Derfor er budene gitt hare i den hensikt at mennesket ved dem skal få se sin egen uduelighet til det gode og lære å fortvile over seg selv. Derfor kalles også budene Det gamle testamente og hører alle til den gamle pakt. Således beviser det bud: «Du skal ikke ha ondt begjær!» at vi alle er syndere og at intet menneske formår å være uten ondt begjær, hva han så enn foretar seg. Av det lærer han å oppgi seg selv og søke hjelp på et annet sted, for å være uten ondt begjær og oppfylle budet ved hjelp av en annen, mens han ikke formår det av seg selv. På samme måte er også alle de andre budene umulige for oss å holde.

       For det niende: Når nå mennesket av budene har lært og fått føle sin egen avmakt, så han blir engstelig for hvordan han skal kunne gjøre budet fyldest, især da enten budet må bli oppfylt eller han må bli fordømt, da er han blitt riktig ydmyket og gjort til intet i egne øyne, og han finner intet hos seg selv, som han kan bli rettferdig ved. Men her kommer det annet ord, det guddommelige løfte og tilsagn, og sier: Vil du oppfylle alle budene, bli kvitt din onde begjærlighet og synden, slik som budene tvinger og krever, se, tro da på Kristus, i hvem jeg tilsier deg all nåde, rettferdighet, fred og frihet. Tror du, så har du. Tror du ikke, så har du ikke. For det som er umulig for deg med alle gjerninger etter budene, som det er så mange av, mens likevel intet av dem er deg til gagn, det blir lett og greit for deg ved troen. For i troen har jeg i korthet samlet alle ting, så at den som har den, han skal få alle ting og være salig, den som ikke har den, han skal ikke få noe. Slik gir Guds tilsagn det som budene krever, og oppfyller det som budene befaler, for at det alt sammen, både bud og oppfyllelse, skal være Guds eget verk, Han alene befaler, han alene oppfyller. Derfor er Guds løfter Det nye testamentes ord og tilhører den nye pakt.

       For det tiende: Nå er disse og alle Guds ord hellige, sanne, rettferdige, fredsæle, frie og fulle av all godhet. Derfor, den som henger fast ved dem med en rett tro, hans sjel blir så helt og sterkt forenet med dem at alle ordets dyder også blir sjelens dyder. I kraft av Guds-ordet blir sjelen derfor ved troen hellig, rettferdig, sann, fredsæl, fri, full av all godhet og et sant Guds barn. Som det heter i Joh. 1, 12: «Han ga dem rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn,»

       Etter dette kan man nå lett forstå hvorfor troen formår så mye, og ingen gode gjerninger kan komme opp imot den. For ingen god gjerning henger slik fast ved det guddommelige ord som troen, og kan heller ikke være inne i sjelen. Men inne i sjelen regjerer ordet og troen alene. Som ordet er, slik blir også sjelen av ordet, akkurat som jernet ved forbindelse med ilden blir glorødt som ilden. Således ser vi at et kristenmenneske har nok i troen. Han behøver ikke noen gjerning for å bli rettferdig. Men behøver han ikke mer noen gjerning, så er han sikkert løst fra alle bud og lover. Og er han løst, så er han virkelig fri. Dette er den kristelige frihet, troen alene. Den medfører ikke at vi kan gå ledige eller gjøre det som ondt er, men at vi ikke trenger noen gjerning for å bli rettferdige og oppnå saligheten. Dette vil vi senere si mer om.

       For det ellevte: Videre har det seg slik med troen at den som tror en annen, han tror ham fordi han holder ham for en from og sannferdig mann. Og dette er den største ære som det ene menneske kan gjøre det annet, likesom det på den annen side er den største skam når den ene holder den annen for en upålitelig, løgnaktig og lettferdig mann.

       Likedan også når sjelen fullt og fast tror Guds ord. Da holder den Gud for sannferdig, god og rettferdig, og derved gjør den ham den aller største ære som den overhodet kan gjøre ham. For da gir den ham rett, da lar den ham beholde rett, da ærer den hans navn og lar ham handle med den slik som han vil. For den tviler ikke på at han er god og sannferdig i alle sine ord. På den annen side kan man ikke gjøre Gud noen større vanære enn ikke å tro ham. Derved holder sjelen ham for uduelig, løgnaktig og lettferdig, og for sitt eget vedkommende fornekter den ham ved en slik vantro og oppreiser imot Gud en avgud etter sitt eget surn i sitt hjerte, som om den ville vite bedre beskjed enn han.

       Når da Gud ser at sjelen lar sannheten være hos ham, og slik ærer ham ved sin tro, så ærer han på sin side sjelen og holder også den for god og sannferdig, og den er også god og sannferdig ved denne tro. For det at man lar sannheten og godheten være hos Gud, det er rett og sannhet og gjør rettferdig og sannferdig. For det er sant og rett at sannheten overgis til Gud. Og dette gjør ikke de som ikke tror, men allikevel driver på og anstrenger seg med mange gode gjerninger.

       For det tolvte: Ikke alene gir troen så mye at sjelen blir lik det guddommelige ord, full av all nåde, fri og salig; men den forener også sjelen med Kristus, som en brud med sin brudgom. Av det ekteskap følger, som Paulus sier (Ef. 5, 30), at Kristus og sjelen blir ett legeme. Slik blir også begges goder, lykke og ulykke og alle ting felles. Det som Kristus har, det eier også den troende sjel; det som sjelen har, hører også Kristus til. Slik eier Kristus alle goder og all salighet; disse er også sjelens eiendom. Slik har sjelen all udyd og synd på seg, de kommer i Kristi eie.

       Her oppstår nå den glade veksling og strid: Fordi Kristus er Gud og menneske og ennå aldri har syndet, og hans godhet er uovervinnelig, evig og allmektig, så gjør da han den troende sjels synd til sin egen ved sjelens trolovelsesring, det er troen; og han handler ikke annerledes enn om han selv hadde begått synden. Da må syndene bli oppslukt og druknet i ham, for hans uovervinnelige rettferdighet er alle synder for sterk. Slik blir sjelen ved sin medgift, det vil si for troens skyld, renset fra alle sine synder, løst og fri, og får som gave sin brudgoms, Kristi evige rettferdighet.

       Er nå ikke dette en gledelig husholdning, at den rike, edle, fromme brudgom Kristus tar den fattige, foraktede skjøge til ekte, befrir henne fra alt ondt, og pryder henne med alle goder? Da er det ikke mulig at synden kan fordømme henne, for den ligger nå på Kristus og er oppslukt i ham. På denne måten har hun en så rik rettferdighet i sin brudgom at hun nå kan stå seg mot alle synder, om de enn ligger på henne. Om dette sier Paulus i 1. Kor. 15, 57: «Gud være lov og takk, som har gitt oss en slik seier i Kristus Jesus, i hvem døden er oppslukt sammen med synden.»

       For det trettende: Men her ser du av hvilken grunn man med rette tilskriver troen så mye at den oppfyller alle bud og gjør rettferdig uten alle andre gjerninger. For du ser her at den alene oppfyller det første bud, hvor det befales: I}u skal ære din Gud. Om du nå besto av bare gode gjerninger helt ut i fingerspissene, så var du allikevel ikke rettferdig, og ga ennå ikke Gud noen ære, og dermed oppfylte du ikke det aller første bud. Gud kan nemlig ikke bli æret uten at man tilskriver ham sannhet og alt godt, slik som han jo også i sannhet er. Men dette gjør ingen gode gjerninger, men alene troen i hjertet. Derfor er den alene menneskets rettferdighet og oppfyllelsen av alle bud.

       For den som oppfyller det første hovedbud, han oppfyller sikkert og med letthet også alle andre bud. Gjerningene, derimot, er døde ting, de kan ikke ære eller love Gud, om de enn kan skje og lar seg gjøre Gud til ære og lov. Men her søker vi den som ikke blir gjort, som gjerningene, men som selv handler og er verksmesteren, som ærer Gud og utfører gjerningene. Det er ingen annen enn hjertets tro, den er fromhetens hode og hele dens vesen. Derfor er det en farlig og mørk tale, når man lærer at budene skal oppfylles ved gjerninger; oppfyllelsen må jo tvert om være skjedd forut for alle gjerninger, nemlig ved troen, og gjerningene må følge etter oppfyllelsen, som vi skal høre.

       For det fjortende: For nå videre å kunne se hva vi eier i Kristus, og hvor stort et gode en rett tro er, bør man vite at Gud før, i den gamle pakt, valgte seg ut og forbeholdt seg alt det førstefødte mannlige avkom av mennesker og dyr. Og det førstefødte avkom var dyrebart og hadde to store fortrinn fremfor alle andre barn, nemlig førerskapet og prestegjerningen, eller kongedømmet og prestedømmet, så at på jorden var den førstefødte sønn herre over alle sine brødre og prest eller pave for Gud. Ved dette forbilde er Jesus Kristus betegnet. Han er egentlig Gud Faders førstefødte avkom av jomfru Maria.

       Derfor er Kristus en konge og prest, men på åndelig vis. For hans rike er ikke jordisk, og består ikke i jordiske ting, men i åndelige goder, som sannhet, visdom, fred, glede, salighet osv. Dermed er likevel ikke unntatt de timelige goder. For ham er alle ting underlagt i himmelen, på jorden og i helvete, selv om man ikke ser ham, hvilket kommer av at han regjerer på en åndelig og usynlig måte. Derfor består heller ikke hans prestedømme i ytre fakter og klær, slik som vi ser det hos menneskene. Men det hører hjemme i åndens verden og er usynlig, så at han uavlatelig trer frem for Guds øyne på sine vegne og ofrer seg selv og utretter alt det som en god prest skal gjøre. Han ber for oss, som Paulus sier i Rom. 8, 34. Og så lærer han oss i vårt indre, i hjertet. Dette er de to egentlige rette embeter som tilhører en prest. For slik ber og lærer også de utvortes, menneskelige og jordiske prester.

       For det femtende: Likesom nå Kristus har førstefødselen med dens ære og verdighet, så deler han den med alle sine kristne, så at de ved troen også alle må være konger og prester sammen med Kristus. Som Peter sier i 1, Pet. 2, 9: «Dere er et prestelig kongedømme og et kongelig presteskap.» Og det går slik for seg at et kristenmenneske ved troen blir så høyt opphøyet over alle ting at han i åndelig mening blir en herre over alt. For ingen ting kan skade ham når det gjelder hans salighet. Ja, alt må være ham undergitt og hjelpe ham til salighet, slik som Paulus lærer i Rom. 8, 28: «Alle ting må tjene de utvalgte til deres beste», enten det så er liv, død, synd, rettferdighet, godt eller ondt eller hva man nevne vil. Videre 1. Kor. 3, 22: «Alt er deres, enten det er liv eller død, det som nå er eller hva komme skal.»

       Ikke så at vi legemlig behersker alle ting, så vi får eie eller bruke dem som mennesker på jorden. For vi må legemlig dø, og ingen kan unnfly døden. Så må vi også ligge under for mange andre ting, slik som vi ser det hos Kristus og hans hellige. Dette er nemlig et åndelig herredømme, som rår tross legemlig undertrykkelse. Det vil si, jeg kan ha gagn av alle ting for min sjel, så at endog død og lidelse må tjene meg og være meg nyttig til salighet. Dette er virkelig en høy, ærlig verdighet og riktig et allmektig herredømme, et åndelig kongedømme. Her er ingen ting så godt eller så ondt at det ikke må tjene til mitt beste, så sant jeg tror. Og likevel trenger jeg det ikke, men min tro er meg nok. Se her for en kostelig frihet og makt hos de kristne!

       For det sekstende: Dessuten er vi prester. Det er enda mye mer enn å være konge, fordi prestedømmet gjør oss verdige til å tre frem for Gud og be for andre, For å stå for Guds øyne og be, tilkommer ingen annen enn prestene. Slik har Kristus ervervet oss, for at vi åndelig skal kunne tre frem og be for hverandre, likesom en prest trer legemlig frem og ber for folket. Men den som ikke tror på Kristus, ham tjener ingen ting til gode. Han er en trell under alle ting, og må ergre seg over alle ting. Heller ikke er hans bønn velbehagelig for Gud og kommer ikke for Guds åsyn.

       Hvem kan nå utgrunne et kristenmenneskes ære og høyhet? Ved sitt kongedømme har han makt over alle ting. Ved sitt prestedømme har han makt over Gud. For Gud gjør det han ber om og vil, som skrevet står i Salm. 145, 19: «Gud gjør deres vilje som frykter ham, og hører deres bønn.» Til denne ære kommer han kun ved troen alene og ikke ved noen gjerning. Av det ser man klart hvordan et kristenmenneske er fritt for alle ting og i frihet er over alle ting, så at han ikke trenger noen som helst gode gjerninger for å være rettferdig og salig, men troen bringer ham alt i overflod. Og om han var så tåpelig at han mente å bli rettferdig, fri, salig eller en kristen ved en god gjerning, så kom han til å miste troen sammen med alle ting. Akkurat som hunden, som bar et stykke kjøtt i munnen, og snappet etter skyggen i vannet, dermed mistet den både kjøttet og skyggen.

       For det syttende: Du spør: «Hvilken forskjell er det da mellom prestene og legfolket i kristenheten, når de alle er prester?» Svar: Det er gjort urett mot det lille ord: prest, klerk, geistlig og lignende. Man har nemlig overført det fra den alminnelige flokken til den lille flokken som man nå kaller geistlig stand. Den hellige skrift angir ingen annen forskjell enn den at den kaller de lærde eller innvidde ministre, servi, oeconomi, det betyr tjenere, svenner, forvaltere, som skal forkynne Kristus, troen og den kristelige frihet for de andre. For om vi enn alle er prester på like fot, så kan ikke alle tjene eller forvalte og preke. Så sier Paulus i 1. Kor. 4, 1 r «Vi vil ikke holdes for noe mer av menneskene enn Kristi tjenere og husholdere for evangeliet.» Men av denne husholdning er det nå blitt en så verdslig, utvortes, praktfull og fryktelig herskermyndighet og makt at den verdslige makt ikke på noen måte kan sammenlignes med den. Akkurat som om legfolket var noe annet enn kristne mennesker. Dermed har man tatt fra oss all forståelse av kristelig nåde, frihet, tro og alt det vi eier i Kristus, ja Kristus selv. Isteden har vi fått mange menneskebud og gjerninger, og er helt og holdent blitt treller under de aller udueligste mennesker på jorden.

       For det attende: Av alt dette lærer vi at det ikke er nok med prekenen, når man på en overfladisk måte preker om Kristi liv og gjerning bare som en historie og beretning. For ikke å tale om når man fullstendig tier om ham og preker kirkerett eller andre menneskers bud og lære. Det er også mange av dem som preker og leser om Kristus slik at de har medlidenhet med ham og harmes på jødene, eller driver på med enda mer barnaktige ting. Men Kristus skal og må forkynnes slik at troen derved vokser frem og holdes oppe hos deg og meg. Denne tro vokser frem og holdes oppe derved at det blir meg sagt hvorfor Kristus er kommet, hvordan man skal benytte og nyte godt av ham, og hva han har bragt og skjenket meg. Dette skjer når man på den rette måte forklarer den kristelige frihet som vi har i ham, at vi er konger og prester, med herredømme over alle ting, og at alt det vi gjør er velbehagelig i Guds øyne og bønnhørt av ham, som jeg allerede har sagt.

       For når et hjerte hører om Kristus på denne måte, da må det kjenne glede innerst inne, få trøst og bli mykt mot Kristus til å elske ham igjen. Dit kan det aldri komme ved lovbud eller gjerninger. For hvem vil skade eller forferde et slikt hjerte? Når synd og død faller over det, så tror det at Kristi rettferdighet er dets egen, og at dets synder ikke mer er dets egne, men hører Kristus til. Så må synden forsvinne for Kristi rettferdighet ved troen, som ovenfor er sagt. Og dette menneske lærer med apostelen å hy døden og synden tross og si: «Død, hvor er din seier? Død, hvor er din brodd? Din brodd er synden. Men Gud være lov og takk som har gitt oss seier ved Jesus Kristus, vår Herre. Og døden er druknet i hans seier,» (1. Kor. 15, 55 ff.).

       For det nittende: Det som nå er sagt får være nok om det indre menneske, dets frihet og hovedrettferdighet, som ikke trenger noen lov eller god gjerning, idet disse jo endog er til skade for denne rettferdighet, hvis noen ville formaste seg til å bli rettferdiggjort ved dem.

       Vi kommer nå til den annen del, det ytre menneske. Her vil vi gi svar til alle dem som forarges over det som foran er sagt, og pleier å si: «Nå vel, når altså troen er alt, og alene er nok til å gjøre rettferdig, hvorfor er da de gode gjerninger befalt? Så vil vi bare være ved godt mot, og ikke gjøre noe.» Nei, min gode venn, ikke slik! Det ville nok forholde seg så, hvis du bare var et indre menneske og var blitt helt igjennom åndelig og av indre art. Men dette skjer ikke før på den ytterste dag. Her på jorden er og blir det bare en begynnelse og vekst, som fullendes først i den hinsidige verden. Derfor kaller apostelen det primitiae spiritus, det vil si åndens førstegrøde, og derfor hører det til i denne sammenheng, det som ovenfor er sagt: «Et kristenmenneske er en villig tjener og alle undergitt.» Just fordi han er fri, behøver han ikke å gjøre noe. Fordi han er tjener, må han gjøre alt. Hvordan dette går for seg, vil vi nå se nærmere på.

       For det tyvende: Skjønt mennesket innvortes, med hensyn til sjelen, er tilstrekkelig rettferdiggjort ved troen, og har alt som han skal ha, bortsett fra at denne tro og tilstrekkelige besittelse alltid må vokse like inntil det annet liv, så blir han fremdeles i dette legemlige liv på jorden, og må styre sitt eget legeme og omgås med mennesker.

       Her er det nå gjerningene begynner. Her må han ikke gå ledig. Her må i sannhet legemet drives og øves ved faste, våking, arbeid og all rimelig tukt, for at det kan bli lydig mot det indre menneske og troen og likedannet med dem, og ikke skal lage hindringer eller stå imot, slik som det er dets art, når det ikke blir holdt i tømme.

       For det indre menneske er ett med Gud, glad og lystig for Kristi skyld, som har gjort så mye for ham. Og all hans lyst står til dette at han på sin side også må kunne tjene Gud for intet i fri kjærlighet. Her finner mennesket i sitt kjød en oppsetsig vilje, som vil tjene verden og søke sin egen lyst. Det kan troen ikke tåle, og ivrig kaster den seg på viljens nakke, for å dempe og holde styr på den. Som Paulus sier i Rom. 7, 23: «Jeg har lyst til Guds vilje etter mitt indre menneske, men jeg finner en annen vilje i mitt kjød, den vil ta meg til fange ved synden.» Videre (1. Kor. 9, 27): «Jeg tukter mitt legeme og driver det til lydighet, for at ikke jeg som lærer andre, selv skal bli forkastet.» Videre Gal. 5, 24: «Alle som hører Kristus til, korsfester sitt kjød med dets onde lyster.»

       For det enogtyvende: Men disse gjerninger må ikke skje i den mening at mennesket derved skal bli rettferdig for Gud. For denne falske mening kan troen ikke tåle. Troen alene er og må være vår rettferdighet for Gud. Men gjerningene må bare skje i den mening at legemet skal bli lydig og renset fra sine onde lyster, og at øyet skal ta sikte på å drive de onde lyster ut.

       For når sjelen er ren ved troen og elsker Gud, så vil den gjerne at også alle ting skal være slik rene, først og fremst dens eget legeme, og at enhver skal elske og love Gud sammen med den.

       Slik skjer det at mennesket for sitt eget legemes skyld ikke kan gå ledig, men må drive på med mange gode gjerninger for å beherske legemet. Og allikevel er gjerningene ikke det rette gode, hvormed han er god og rettferdig for Gud. Men han gjør dem av fri kjærlighet og for intet for å tekkes Gud. Og han søker eller tilsikter ikke noe annet ved dem enn at det må være til Guds velbehag, fordi han på beste måte vil gjøre hans vilje.

       Herav kan da enhver selv finne mål og måte når det gjelder å speke sitt kjød. For enhver faster, våker og arbeider så mye som han ser det nødvendig for legemet, for å dempe dets kåthet. De andre, derimot, som mener å bli rettferdige ved gjerninger, de bryr seg ikke om spekelsen, men ser bare på gjerningene, og mener at når de bare gjør mange og store slike, så er det vel gjort og så er de rettferdige. Nå og da blir de forstyrret i hodet og ødelegger sitt legeme med dette. Det er en stor dårskap og en misforståelse av kristelig liv og tro at de vil bli rettferdige og salige uten tro og bare ved gjerninger.

       For det toogtyvende: La oss fremføre noen lignelser om dette: De gjerninger som gjøres av et kristenmenneske, som ved sin tro og bare av Guds nåde uforskyldt er blitt rettferdiggjort og salig, skal man ikke oppfatte annerledes enn de gjerninger Adam og Eva gjorde i Paradiset. Om dem står det skrevet i 1. Mos. 2, 15, at Gud satte det menneske han hadde skapt i Paradiset, for å dyrke og vokte det. Nå var Adam av Gud skapt rettferdig og god, uten synd, så han ikke behøvde å bli god og rettferdiggjort ved sitt arbeid og sin voktergjerning. For at han allikevel ikke skulle gå ledig, ga Gud ham noe å bestille, nemlig å beplante, dyrke og vokte Paradiset. Det var bare frie gjerninger, ikke utført av noen annen grunn enn bare å tekkes Gud, og ikke for å oppnå rettferdighet, for den hadde Adam i forveien, og den ville også ha vært oss alle medfødt av naturen.

       Slik er det også med et troende menneskes gjerning. Ved sin tro er han igjen satt inn i Paradiset og skapt på ny, og da behøver han ingen gjerning for å bli rettferdig. Men for at han ikke skal gå ledig, men øve og bevare sitt legeme, har han fått befaling om å gjøre slike frie gjerninger alene for å tekkes Gud.

       Videre, dette er likedan som med en viet biskop. Når han innvier kirker, konfirmerer eller for øvrig utfører sitt embetes gjerning, så er det ikke disse gjerninger som gjør ham til biskop. Ja, hvis han ikke i forveien er viet til biskop, så hadde ingen av disse gjerninger noen betydning, men de var bare narrestreker. På samme måte med en kristen. Innviet ved troen gjør han gode gjerninger, men ved disse blir han ikke bedre eller mer innviet til kristen (hvilket ikke kan skje ved noe annet enn ved troens vekst). Ja, hvis han ikke på forhånd trodde og var en kristen, så hadde alle hans gjerninger ingen verdi, men var bare narraktig, straffverdig og fordømmelig synd.

       For det treogtyvende: Derfor er disse to setninger sanne: «Gode og fromme gjerninger gjør aldri noen til en god og from mann, men en god og from mann gjør gode og fromme gjerninger. Onde gjerninger gjør aldri noen til en ond mann, men en ond mann gjør onde gjerninger.» Altså må personen alltid være god og from forut for alle gode gjerninger, og gode gjerninger følger og utgår fra den fromme og gode person. Slik som Kristus sier: «Et ondt tre bærer ingen god frukt, et godt tre bærer ingen ond frukt» (Matt. 7, 18). Nå er det klart at det ikke er frukten som bærer treet, og heller ikke vokser trærne på fruktene, men omvendt. Det er trærne som bærer fruktene, og fruktene som vokser på trærne.

       Likesom nå trærne må være forut for fruktene, og fruktene hverken gjør trærne gode eller onde, men det er trærne som frembringer fruktene, slik må mennesket i sin egen person først være god eller ond, før han kan gjøre gode eller onde gjerninger. Og hans gjerninger gjør ham ikke god eller ond, men han selv gjør gode eller onde gjerninger.

       Det samme ser vi i alle håndverk. Et godt eller dårlig hus frembringer hverken en god eller dårlig tømmermann, men en god eller dår hg tømmermann gjør et godt eller dårlig hus. Intet verk gjør mesteren slik som verket er, men som mesteren er, slik er også hans verk. På samme måte er det også med menneskets gjerninger. Etter hans stilling i tro eller vantro er også hans gjerninger gode eller onde. Og ikke omvendt, slik at etter hans gjerningers beskaffenhet er han rettferdig eller troende. Likesom gjerningene ikke gjør troende, så gjør de heller ikke rettferdig. Troen derimot, likesom den gjør rettferdig, så gjør den også gode gjerninger.

       Når altså gjerningene ikke gjør noen rettferdig, og mennesket først må være rettferdig før han gjør gjerningene, så er det klart at det er troen alene som av bare nåde ved Kristus og hans ord gjør personen helt rettferdig og salig, og at ingen gjerning, intet bud er nødvendig for en kristen til salighet, men han er fri fra alle bud, og i fullkommen frihet gjør han alt det han gjør for intet, ikke for derved å søke sin egen nytte eller salighet i noe – for han er allerede tilfreds og salig ved sin tro og Guds nåde –, men for å tekkes Gud med dette.

       For det fireogtyvende: På den annen side, for den som er uten tro, er ingen god gjerning gagnlig til rettferdighet og salighet. Og omvendt er det ingen onde gjerninger som gjør ham ond eller fordømmer ham, men vantroen, som gjør personen ond og treet dårlig, den gjør onde og fordømte gjerninger. Derfor, når man blir god eller ond, ligger utgangspunktet ikke i gjerningene, men i troen. Som vismannen sier (Sir. 10, 13. 14): «Begynnelsen til all synd er å gå bort fra Gud og ikke stole på ham.» Likedan lærer også Kristus at man ikke må begynne med gjerningene, idet han sier (Matt. 12, 33): «La enten treet være godt og dets frukt god, eller la treet være ondt og dets frukt ond.» Som om han ville si: «Den som vil ha gode frukter, må først begynne med treet og gjøre treet godt.» Likedan, den som vil gjøre gode gjerninger, må ikke begynne med gjerningene, men med personen som skal gjøre gjerningene. Men personen gjør ingen god uten troen alene, og ingen gjør den ond uten vantroen alene.

       Det er riktignok sant at gjerningene gjør en god eller ond i menneskenes øyne. Det vil si, de viser i det ytre hvem som er god eller ond, som Kristus sier i Matt. 7, 20: «Av deres frukter skal dere kjenne dem.» Men det gjelder alt sammen bare skinnet og på utvortes vis. Og dette skinn fører mange mennesker vill, slike som skriver og lærer hvordan man skal gjøre gode gjerninger og bli rettferdig, enda de aldri har tanke for troen. Så går de der og leder alltid den ene blinde den annen, piner seg selv med mange gjerninger, og når allikevel aldri frem til den riktige rettferdighet. Om disse sier Paulus i 2. Tim. 3, 5 ff.: «De har gudfryktighets skinn, men grunnlaget mangler, de går der og lærer og lærer, og kommer likevel aldri til erkjennelse av den sanne gudsfrykt.»

       Den som nå ikke vil fare vill sammen med disse blinde, han må se lengre enn til gjerningene, budene eller læren om gjerningene. Han må fremfor alle ting se på personen, hvordan den kan bli rettferdig. Men den blir ikke rettferdig og salig ved bud og gjerninger, men ved Guds ord (det vil si ved hans løfte om nåde) og ved troen, for at hans guddommelige ære skal bli stående, idet han ikke gjør oss salige ved våre gjerninger, men ved sitt nådige ord, uforskyldt og av barmhjertighet alene.

       For det femogtyvende: Av alt dette er det lett å forstå i hvilken mening gode gjerninger skal forkastes og ikke forkastes, og hvordan man skal forstå enhver lære som hevder gode gjerninger. For hvis en slik lære inneholder det falske tillegg og den gale mening at vi vil bli rettferdige og salige ved gjerningene, da er gjerningene ikke gode, men helt fordømmelige. De skjer nemlig da ikke i frihet, og de forhåner Guds nåde, som alene gjør rettferdig og salig ved troen. Dette formår ikke gjerningene. Allikevel påtar de seg å gjøre det, og derved gjør de skår i nådens verk og ære.

       Derfor forkaster vi ikke de gode gjerninger for deres egen skyld, men på grunn av det onde tillegg og den falske og uriktige mening, som gjør at de kan synes gode og allikevel ikke er gode, hvorved man bedrar både seg selv og alle andre. Akkurat som de rovgriske ulver i fåreklær. Men den samme onde tilføyelse og vrange mening om gjerningene er uovervinnelig, når troen mangler. Og denne tilføyelse er nødvendigvis til stede hos den gjerningshellige inntil troen kommer og gjør den til intet. Naturen formår ikke engang å erkjenne den, men holder den for en kostelig, salig ting. Derfor blir også så mange av dens mennesker forført ved dette.

       Derfor, om det enn er bra å skrive og preke om anger, skrifte og fyldestgjørelse, så er dette likevel sikkert bare djevelsk og forførerisk lære, hvis man ikke farer videre og når frem til troen. Man må ikke bare preke det ene slags Guds ord, men begge slags. Budene skal man preke, for å forferde synderne og åpenbare deres synd, for at de skal angre og omvende seg. Men ikke må det bli med dette. Man må også preke det annet slags Guds ord, tilsagnet om nåde, for å undervise om troen. For uten den er budene, angeren og alt annet forgjeves.

       Det finnes vel ennå prester som preker anger over synden og nåde. Men de forklarer ikke Guds bud og løfter slik at man kan lære hvorfra og hvordan angeren og nåden kommer. For angeren springer frem av budene, troen av Guds løfter. Og slik blir mennesket ved troen på Guds ord rettferdiggjort og opphøyet, når det ved frykten for Guds bud er blitt ydmyket og kommet til selverkjennelse.

       For det seksogtyvende: Dette være sagt om gjerningene i alminnelighet, og spesielt om de gjerninger som et kristenmenneske skal øve mot sitt eget legeme. Nå vil vi tale om noen flere gjerninger, som han skal gjøre mot andre mennesker, for mennesket lever ikke alene i sitt legeme, men lever også blant andre mennesker på jorden. Derfor kan det ikke være uten gjerninger mot disse, man må tale med dem og ha med dem å gjøre, om enn ingen av disse gjerninger er nødvendig for det til rettferdighet og salighet. Derfor skal menneskets mening være fri i alle gjerninger og bare være rettet mot dette at han med sine gjerninger skal være til tjeneste og nytte for andre mennesker, og ikke foreta seg noe annet enn det som er til gagn for andre.

       Dette er da et sant kristenliv, og her går troen med lyst og kjærlighet til verket, slik som Paulus lærer galaterne. Derpå filipperne. Etter å ha lært dem hvordan de ved sin tro på Kristus har all nåde og alt de trenger, lærer han dem videre og sier i Fil. 2, 1–3: «Er det da noen trøst i Kristus, er det noen kjærlighetens husvalelse, er det noe åndens samfunn, er det noen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn, idet dere har den samme kjærlighet, og med én sjel har det ene sinn, ikke gjør noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akter hverandre høyere enn dere selv.»

       Se, her har Paulus klart fremstilt et kristelig liv, hvor alle gjerninger skal være rettet på nestens beste, ettersom enhver har nok for seg selv i sin tro, og har alle andre gjerninger og sitt liv til overs for dermed å tjene sin neste av fri kjærlighet. Som eksempel på dette innfører han Kristus, og sier i Fil. 2, 5: «La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus. Han som, da han var i Guds skikkelse ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men av seg selv ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg.» For skjønt Kristus hadde guddommelig skikkelse i fullkomment mål, og hadde nok for seg selv, og hans liv, virke og lidelse ikke var nødvendig for ham for derved å bli rettferdig eller salig, så uttømte han seg likevel for alt dette og tok en tjeners skikkelse på seg, gjorde og led alt. Og han så ikke på noe annet enn vårt beste. Slik ble han en tjener for vår skyld, skjønt han var fri.

       For det syvogtyvende: Slik skal et kristenmenneske, likesom Kristus, hans hode, i hel og full tilfredshet la seg nøye med sin tro og alltid vokse i den, da den er hans liv, rettferdighet og salighet og gir ham alt hva Kristus og Gud har, som ovenfor er sagt, og som Paulus sier i Gal. 2, 12: «Hva jeg ennå lever i legemet, det lever jeg i troen på Kristus, Guds Sønn.»

       Men skjønt den kristne nå er helt fri, så skal han jo på den annen side villig gjøre seg til en tjener, for å hjelpe sin neste og i omgang og handling være slik mot ham som Gud har handlet med ham i Kristus. Og det må han alt sammen gjøre for intet, og ikke søke noe annet ved det enn Guds velbehag, idet han tenker slik: Min Gud har uten noe som helst fortjeneste, helt uforskyldt og av bare barmhjertighet ved og i Kristus, gitt meg uverdige, fordømte menneske en fullkommen rikdom på all rettferdighet og salighet, så at jeg heretter ikke behøver noe annet enn å tro at så er det. Nå, så vil jeg på min side i frihet, med glede og for intet gjøre det som tekkes denne far, som slik har overøst meg med sine overvettes rike goder, og også bli en kristen mot min neste, i likhet med hva Kristus er blitt for meg. Og jeg vil ikke gjøre noe annet enn det jeg ser tjener til hans gagn, nytte og salighet, ettersom jeg dog ved min tro har nok av alle ting i Kristus.

       Se, slik utspringer av troen kjærligheten til Gud og gleden i ham, og av kjærligheten et liv i frihet, villighet og glede til å tjene vår neste for intet. For likesom vår neste lider nød og trenger vår overflod, så har vi lidt nød overfor Gud og trengt til hans nåde. Derfor, likesom Gud ved Kristus har hjulpet oss uforskyldt, skal vi ved legemet og dets gjerninger ikke gjøre noe annet enn å hjelpe vår neste. På den måten ser vi hvilket høyt og edelt liv kristenlivet er. Men, dessverre, nå ligger det ikke alene nede i hele verden, men det blir heller ikke mer gjort bekjent eller forkynt.

       For det åtteogtyvende: Slik leser vi i Luk. 2, 22 at jomfru Maria gikk til kirke etter de seks ukers forløp og lot seg rense etter loven, som alle andre kvinner, skjønt hun ikke var uren som dem eller pliktig til denne renselse, og heller ikke behøvde den. Men hun gjorde det av fri kjærlighet, for ikke å forakte de andre kvinner, men være sammen med hopen. Således lot Paulus Timoteus omskjære, ikke fordi det var nødvendig, men for ikke å gi de svakttroende jøder anledning til onde tanker. Derimot ville han ikke la Titus omskjære, da man kom med påstand om at han måtte la seg omskjære og at det var nødvendig til salighet. Og da disiplene ble avskrevd tempelskatt, har Kristus (Matt. 17, 24) en samtale med Peter og spør om ikke kongens barn er fritatt for å betale skatt. Og da Peter svarte ja til det, bød han ham allikevel å gå ned til sjøen og sa: «For at vi ikke skal gi dem anstøt, så gå avsted, og ta den første fisk du fanger, og i dens munn skal du finne en penning; gi den for meg og deg.» Dette er et fint eksempel på denne lære, idet Kristus kaller seg og sine frie kongebarn, som ikke trenger til noe, og allikevel frivillig underordner seg, tjener og betaler skatt.

       Like lite som denne gjerning var nødvendig for Kristus eller tjente ham til rettferdighet eller salighet, like så lite er alle andre gjerninger av ham og de kristne nødvendige for dem til salighet, men det er alt sammen en fri tjeneste til andres gagn og forbedring.

       Slik skulle også alle gjerninger av prester, klostre og stiftelser utføres. Enhver skulle gjøre det som tilligger hans stand og stilling i den hensikt å komme de andre i møte og styre sitt eget legeme og gi de andre et eksempel, så at de som trengte det også kunne gjøre likedan for å beherske sitt legeme, men slik at man alltid voktet seg for å gjøre dette for derved å bli rettferdig og salig. For det formår troen alene.

       På denne måten byr også Paulus i Rom. 13, 1 ff. og Tit. 3, 1, at man skal være den verdslige øvrighet undergitt, ikke for å bli rettferdig ved det, men for at man dermed fritt skal tjene de andre og øvrigheten og gjøre deres vilje i kjærlighet og frihet.

       Den som nå hadde denne forståelse, han ville med letthet kunne føye seg etter de utallige bud og lover, som er gitt av paven, bispene, klostrene, stiftelsene, fyrstene og herrene, bud og lover som en del gale prelater driver på med, som om de var nødvendige til salighet, og som de med urette kaller kirkens bud. En fri kristen taler nemlig slik: Jeg vil faste, be og gjøre både dette og hint, som påbudt er, ikke fordi jeg behøver det eller vil bli rettferdig og salig ved dette, men jeg vil gjøre og lide det for paven, bispen, menigheten eller min medbror, for å føye dem og til eksempel og tjeneste, likesom Kristus har gjort og lidt enda meget større ting, som var enda mye mindre nødvendige for ham, for å komme meg i møte. Og om enn tyrannene gjør urett i å kreve slike ting, så skader det meg ikke allikevel, hvis det ikke er Gud imot.

       For det niogtyvende: Etter dette kan enhver felle en bestemt dom og med sikkerhet skjelne mellom alle gjerninger og bud, og også avgjøre hvilke prelater er blinde og gale, og hvilke er rettsindige. For den gjerning som ikke tar sikte på å tjene den annen eller finne seg i hans vilje, såfremt han ikke tvinger en til å gjøre Gud imot, er ikke noen god, kristelig gjerning.

       Av dette kommer det at jeg er redd for at det er få stiftelser, kirker, klostre, altere, messer og testamenter som er kristelige. Det samme gjelder også den faste som særlig overholdes for enkelte helgeners skyld og de bønner som gjøres til dem. Jeg frykter nemlig for at enhver i alt dette bare søker sitt eget, idet han mener at han på denne måten skal bøte for sin synd og bli salig. Og dette kommer alt sammen av uvitenhet om troen og den kristelige frihet, og likeså av at en del blinde prelater driver folk til dette, lovpriser dette vesen og smykker det med avlat, men aldri underviser om troen.

       Men jeg gir deg dette råd: Hvis du vil gi noen kirkegave, be eller faste, så gjør det ikke i den mening at du vil gjøre deg selv noe godt. Men gi din gave fritt, så at andre mennesker kan få nyte godt av den, og gjør det til deres beste. Da er du en rett kristen. Hva skal du med dine goder og gode gjerninger, som du ikke selv behøver for å styre og forsørge ditt legeme, når du har nok i troen, i hvilken Gud har gitt deg alle ting?

       Se, slik må Guds goder strømme fra den ene til den annen og bli felles for alle, slik at enhver tar seg av sin neste, som om det var ham selv. Fra Kristus strømmer de til oss. Han har i sitt liv tatt seg av oss, som om han var det som vi er. Fra oss skal de strømme til dem som trenger dem. Og det i så fullkomment mål at jeg også må stille min tro og min rettferdighet frem for Gud til beste for min neste, for å dekke hans synder og ta dem på meg og ikke gjøre annerledes enn om de var mine egne synder. Nettopp slik som Kristus har gjort mot oss alle. Se, dette er kjærlighetens vesen, når den er sann. Men sann er den når troen er sann. Derfor tilskriver den hellige apostel kjærligheten den eiendommelighet (1. Kor. 13, 5), at den ikke søker sitt eget, men det som er til nestens gagn.

       For det tredevte: Av alt dette følger nå den slutning at et kristenmenneske ikke lever for seg selv, men i Kristus og for sin neste. I Kristus ved troen, for sin neste ved kjærligheten, Ved troen stiger han opp over seg selv til Gud, ved kjærligheten stiger han igjen ned fra Gud og under seg selv. Men alltid blir han i Gud og Guds kjærlighet, likesom Kristus sier i Joh. 1, 51: «Dere skal se himmelen åpen og englene stige opp og ned over Menneskesønnen.»

       Se, dette er den rette åndelige, kristelige frihet, som gjør hjertet fritt fra alle synder, lover og bud. Og den er høyere enn all annen frihet, likesom himmelen er høyere enn jorden. Denne frihet gi Gud oss rett å forstå og beholde! Amen