INNLEDNING

"Blant de fyrstelige personer som allerede i reformasjonens første tid stilte seg velvillig overfor Luther og hans verk, var også enkehertuginne Margrete av Braunschweig og Lüneburg. Av flere venner og fremtredende personer ble Luther oppfordret til å skrive «noe åndelig og kristelig» til denne evangelisk innstilte fyrstinne. Og for å etterkomme disse oppfordringer forfattet Luther i løpet av høsten 1519 tre skrifter som han tilegnet hertuginnen, nemlig om boten, om dåpen og om nattverden.

       Vårt her foreliggende skrift danner altså det mellomste i denne serie. Det utkom den 9. november 1519.

       I dedikasjonsepistelen, som står foran i det første skrift, men samstundes er et forord til alle tre, klager Luther over at «de hellige sakramenter er så helt blitt overdekket og tatt bort fra oss ved menneskelære.» Og han anfører, også ut fra egen erfaring, at det er «så mange bedrøvede og engstelige samvittigheter, som ikke har syn for de hellige og nådefulle sakramenter, og ikke forstår å bruke dem, men dessverre heller formaster seg til å stille seg tilfreds ved sine egne gjerninger, istedenfor å søke fred i Guds nåde ved de hellige sakramenter.»

       Med denne karakteristikk av den da foreliggende åndelige situasjon på dette område har Luther også gitt et tydelig utgangspunkt for de nevnte tre skrifter. I skriftet om dåpen uttaler han spesielt med henblikk på dette sakrament: «Vi har glemt dåpen.» Og det er overmåte både trosstyrkende og lærerikt å merke hvordan den nye, evangeliske oppfatning av dåpen med stor kraft gjør seg gjeldende hos Luther allerede i dette skrift.

       Luther viser seg allerede nå å være frigjort fra den katolske sakramentmagi, men han hevder samstundes med stor styrke dåpens vesen og betydning som et virkelig sakrament.

       Sterkt fremhever han at det er Gud som handler med mennesket i dåpen. Denne handling er den nådige paktsslutning fra Guds side med mennesket. Ved dåpen kommer mennesket inn under nådens og barmhjertighetens dom, og blir i følge Guds tilsagn nådens og barmhjertighetens barn.

       I kraft av nåden gir da Gud også syndsforlatelsens gave. Guds nåde kan nemlig ikke tilregne mennesket dets synder. Mennesket blir i dåpen «rent på grunn av Guds nådige tilregnelse, og ikke på grunn av sitt eget vesen». Ved syndsforlatelsen «drukner synden i dåpen, og rettferdigheten stiger opp i syndens sted». Dåpen gir derfor visshet om syndenes forlatelse.

       I og med nåden og syndsforlatelsen skjenker Gud også et nytt liv i dåpen, mennesket blir født på ny ved dette «den nye fødsels bad».

       Med disse nådens gaver danner dåpen grunnlaget for hele det følgende kristenliv. Guds pakt står alltid fast, Guds barmhjertighet er for evig tilsagt oss i dåpen. Syndsforlatelsens gave gjelder ikke bare under selve dåpen, men hele livet igjennom, i kraft av dåpens pakt. I og med dåpen blir menneskene «erkjent som et Kristi folk.»

       Men i sammenheng med denne sterke betoning av Guds gjerning i dåpen fremhever Luther også de krav som dåpen stiller til mennesket. Fra menneskets side skal dåpspakten mottas og fastholdes i tro. Troen er den uoppgivelige forutsetning for å eie dåpens nåde og syndsforlatelse. «Tror du, så har du. Tviler du, så er du fortapte.» Ikke menneskets synder, men vantroen alene gjør dåpen til intet.

       Men når mennesket slik i troen er den mottagende overfor Guds gjerning og gaver i dåpen, så fører dette trosforhold ikke til passivitet og åndelig lathet, men til et liv i uavbrutt aktivitet. Gavene innebærer oppgaver, pakten medfører forpliktelser. Det er kort uttrykt Luthers tankegang på dette punkt. Han forkaster all åndelig dovenskap, og retter sterke advarsler mot å sove på dåpen og synde på dåpens nåde. Og de oppgaver og forpliktelser dåpen bringer, samles i en kort sum i denne ene hovedoppgave: kampen mot synden.

       Luthers dype syndserkjennelse kommer her til sin fulle rett. Den døpte har også etter dåpen sine onde tilbøyeligheter, og er beheftet med synd. Syndsforlatelsen og det nye liv som skjenkes i dåpen, danner derfor, fra denne side sett, begynnelsen til det helt hellige og fullkomne liv. Dette vil først inntre i evigheten. Dåpens gjerning blir først fullført ved døden og på dommens dag. Inntil da skal den kristne leve i dåpens pakt, og i kraft av dåpen føre sin kamp mot synden og den onde natur. På denne måte er det han vedblir å være i pakten.

       Eiendommelig er det her å legge merke til hvordan Luther nå innordner alle livsstillinger og alt daglig arbeide under dette ledende synspunkt: kampen mot det onde. Det daglige virke og enhver livsgjerning skal tjene som midler for dette formål: å drepe kjødet og øve seg i virkeliggjørelsen av dåpens verk.

       Men på dette punkt møter vi Luther som den som fullstendig har seiret over den katolske gjerningsrettferdighet. Mens katolikkene i tusen år hadde strevd med alt dette som heter: meritum, dvs. fortjeneste hos Gud, fortjeneste ved fromhetsøvelser og gode gjerninger, så har Luther her overvunnet denne katolske villfarelse og satt evangeliets og Det nye testamentes syn på sin rette plass. All menneskelig fortjeneste er bannlyst. Synderen lever kun av Guds nåde. Den troendes øvelse i fromhet og kristelig dyd er for Luther intet annet enn den selvsagte fortsettelse av det liv med Gud og den kamp mot det onde som har sin kilde og begynnelse i dåpen.

       Likesom Luther har overvunnet romerkirkens gjerningsrettferdighet og falske tillit til egen fyldestgjørelse og fortjeneste, så har han - i indre sammenheng hermed - også overvunnet den katolske dualisme i oppfatningen av religion og moral. Romerkirken hevder en høyere hellighet for munker, nonner og prester, og en lavere hellighet for den alminnelige mengde som må utføre sedvanlig arbeid for å tjene sitt daglige brød. Men denne menneskelige oppfinnelse har nå hos Luther måttet vike for selve evangeliet. Det finnes ikke to slags hellighet, men bare én hellighet, felles for alle Guds barn. Derfor går Luther i dette skrift inn på den katolske villfarelse at munkeløftene skulle gjelde mer enn dåpspakten, og at munke- og presteliv skulle være et høyere og mer hellig liv enn det alminnelige menneskeliv. Helt motsatt erklærer Luther at dåpens pakt står høyere enn alle munkeløfter, og at i og for seg er alle livsstillinger like. For disse skal alle, hver på sin vis, være midler til å øve seg i dåpslivet. Enhver kristen får da selv overveie hvilken livsstilling han finner best for seg, for å fremme kristenlivets daglige øvelser.

       Ut fra de her utviklede tanker vinner vi nå også den rette forståelse av de spesielle betegnelser som Luther anvender, når han i dåpen skjelner mellom de tre stykker: tegnet, betydningen og troen. Luthers mening med dåpens «tegn» er ikke den at han, f. eks. i likhet med Zwingli, skulle ville betrakte sakramentene bare som tegn eller symboler. I følge Luthers hele tankegang i dette skrift (som i andre) bruker han her ordet: «tegn» (tysk: Zeichen) i samme betydning som ordet «handling». Dåpens tegn vil altså si selve dåpshandlingen, i og med hvilken Gud i full virkelighet handler med mennesket og gir det sine gaver.

       Mens altså «tegnet» i denne Luthers språkbruk betegner selve dåpens handling med vann og ord etter Jesu befaling, så avgrenser nå reformatoren herfra det annet stykke, nemlig «betydningen» på en slik måte, at denne omfatter både en guddommelig og en menneskelig side ved dåpen, både Guds gave og menneskets forpliktelse. Gud gir syndsforlatelse, ny fødsel og nytt liv. Men mennesket forpliktes til å leve dette liv i kamp og arbeide. «Betydningen» brukes derfor dels om Guds verk i mennesket og dels i den mening at dåpen betyr oss, viser og pålegger oss våre oppgaver og øvelser i striden mellom ondt og godt. Etter innholdet møter vi her det opprinnelige uttrykk for den sannhet, som Luther ti år senere formulerte i det spørsmål og svar i katekismen: «Hva betegner da dette at vi slik døper med vann? Svar: Det betegner at den gamle Adam i oss skal druknes ved daglig anger og bot – og at derimot et nytt menneske daglig skal komme frem og oppstå» osv. Ved dåpens «betydning» fremhever altså Luther den menneskelige side i dåpspakten særlig sett under etisk synspunkt, menneskets livslange kamp mot det onde og vekst i det gode.

       Når Luther endelig betoner troen som det tredje stykke i dåpen, fremhever han dermed menneskets stilling i pakten, sett fra det egentlig religiøse synspunkt. Troen er her hos Luther – som i Det nye testamente – både den rent umiddelbare tillit til Gud og vissheten om at disse Guds løfter og utsagn er sanne. Denne tro, som uten noen selvhjulpenhet tar imot Guds nåde og gaver, setter Luther i fortjenestens og gjerningens sted som den eneste vei til Gud og det indre bindeledd mellom Gud og den enkelte sjel.

       Luther går i dette skrift ikke inn på spørsmålet: barnedåp – voksendåp. Det er barnedåpen han her har for øye. Straks i begynnelsen av skriftet, og likeså lengere ut, nevner han uttrykkelig barnenes dåp. Også romerkirkens dåp var jo barnedåp. Men Luther vekker menneskene opp til forståelse av barnedåpens virkelige verdi og rette bruk.

       Med hensyn til dåpshandlingens ytre form er å merke, at mens man i den første kristne tid og ennå i adskillige århundrer i alminnelighet anvendte neddykking, var dåp med overøsning fra det 13. århundre av blitt alminnelig i den vesterlandske kirke. Når Luther her, i begynnelsen av skriftet, omtaler neddykkingen som den mest bibelske form, så viser dette oss hans troskap mot Guds ord og hans vilje til å følge denne guddommelige rettesnor i alle anliggender. Men samstundes ser vi her også Luthers evangeliske vidsyn. Om enn neddykkingen for ham var den ønskeligste form, fordi den var den opprinnelig anvendte, så forkaster eller avsvekker han ikke dåpen ved overøsing. Han er klar over at dåpen som Guds handling også i denne form har sin fulle kraft,

       Så er da dåpen ifølge Luther et virkelig sakrament. Og dåpen spenner med sin kraft, virkning og oppgave over hele menneskelivet. «Hele dette liv er intet annet enn en åndelig dåp uten opphør inntil døden.» Derfor betegner Luther dåpen som «den største trøst på jorden. Og henimot slutten av skriftet maner han til å takke den højlovede Majestet for dåpen og dens nåde.

       Med dette skrift taler Luther også til nåtidens lutherske kristne. Om vi enn ikke vil si om vår samtid som Luther om sin, at «vi har glemt dåpen», så tør det vel sies at barnedåpen bør få en enda sterkere plass i vårt tros- og kristenliv enn den for tiden i alminnelighet har.

       Ringeakt for barnedåpen eller manglende forståelse av dens verdi, gir seg nå og da utslag i at foreldre forsømmer den høyeste kristenplikt mot sitt barn: å bringe det til dåpen. På samme måte skjer det at ikke så ganske få mennesker forkaster sin egen barnedåp og tar voksendåp isteden. Og alle bør vi ha åpent blikk for at hvis dåpen trenges til side i vår kristelige bevissthet, vil derav følge et tilsvarende tap av kristelig liv og kraft. Et friskt og helhjertet kristenliv er et liv i dåpens pakt og i dåpens kraft.

       Derfor trenger vi å ta vare på den hellige arv vi har fått i vår dåp. Som Luther trenger også vi å verge oss mot de to farer: på den ene side den åndelige dovenskap og søvn, hvor dåpen blir en sovepute for synden, på den annen side den egenrettferdige moraldyrkelse, hvor mennesker mener seg å leve et fromt og Gud velbehagelig liv, uten å ha noen virkelig bruk for dåpens kraft og nåde. Guds gjerning og nåde i dåpen skal bære og omslutte kristenlivet fra først til sist. Vi er bestemt til å nå lengre og lengre frem i dette dobbelte: å leve på dåpens grunn og virkeliggjøre dåpens hellige kall.

       Hold dåpen høyt og i ære, og lev dåps livet. Det er i en kort sum Luthers manende ord i dette skrift til evangeliske kristne gjennom alle tider.

       Luthers skrift om dåpen oversettes her fra den opprinnelige tyske tekst i WA 2, 727-157.

Sigurd Normann

 

 

OM DET HELLIGE, HØYVERDIGE DÅPSSAKRAMENT

FOR det første: Dåpen heter på gresk baptismus, på latin mersio; det vil si at man dypper noe helt ned i vannet, som slår sammen over det. Og skjønt det på mange steder ikke mer er skikk og bruk å dukke barnene helt ned i døpevannet, men bare å øse over dem med hånden fra døpefonten, så burde det være slik, og det ville være riktig, at etter ordlyden av det lille ordet «dåp» skulle man senke barnet eller enhver som blir døpt helt ned i vannet og døpe det og løfte det opp igjen.

       For uten tvil kommer i det tyske tungemål det lille ord «dåp» av ordet: «dyp», som betyr at man senker dypt ned i vannet det man døper. Det fordrer også dåpens betydning, for den betyr at det gamle menneske og den syndige fødsel av kjød og blod skal bli helt druknet ved Guds nåde, som vi skal få høre. Derfor burde man gjøre fyldest for betydningen, og anvende et riktig og fullkomment tegn.

       For det annet: Dåpen er et ytre tegn eller løsen, som skiller oss fra alle udøpte mennesker, så at vi derved blir erkjent som et Kristi folk, idet han er vår fører, under hvis banner (det er det hellige kors) vi alltid strir mot synden. Derfor må vi se på tre ting i det hellige sakrament, nemlig tegnet, betydningen og troen. Tegnet består i at man i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn senker mennesket ned i vannet; men man lar det ikke bli i det, men løfter det opp igjen. Derfor kaller man det «løftet opp av dåpen». Altså må begge stykker være til stede i tegnet, å døpe og å løfte opp.

       For det tredje: Betydningen er en salig død fra synden og oppstandelse ved Guds nåde. Det gamle menneske, som blir unnfanget og født i synd, blir her druknet, og et nytt menneske går frem og oppstår, født i nåde. Paulus kaller i Tit. 3, 5 dåpen den nye fødsels bad, og sier at man i dette bad blir født på ny og fornyet. Som også Kristus sier i Joh. 3: «Uten at dere blir født på ny, av vann og ånd, (det er nådens ånd), kan dere ikke komme inn i himlenes rike.»

       For likesom et barn blir løftet ut av sin mors liv og blir født, og ved denne kjødelige fødsel er et syndig menneske og et vredens barn, slik blir mennesket åndelig, når det blir løftet opp av dåpen og født på ny. Og ved denne fødsel blir det et nådens barn og et rettferdig menneske. Synden drukner i dåpen, og rettferdigheten stiger opp i syndens sted.

      For det fjerde; Betydningen, syndens død eller drukning, blir ikke fullkommen i dette liv, før mennesket også legemlig dør og smuldrer til støv. Sakramentet eller dåp ens tegn er snart skjedd, som vi jo ser for våre øyne. Men betydningen, den åndelige dåp, drukningen av synden, varer så lenge vi lever, og blir først fullbrakt i døden. Da blir mennesket riktig senket ned i dåpen, og da skjer det som dåpen betyr. Derfor er hele dette liv intet annet enn en åndelig dåp uten opphør inntil døden. Som om presten ville si, når han døp er: «Se, du er et syndig kjød, derfor drukner jeg deg i Guds navn, og dømmer deg til døden i hans navn, for at alle dine synder må dø og gå under med deg.»

       Slik sier Paulus i Rom. 6, 4; «Vi er begravet med Kristus ved dåpen til døden,» Og jo før et menneske dør etter dåpen, desto snarere blir hans dåp fullbrakt. For synden hører ikke helt opp så lenge dette legeme lever, som så helt er unnfanget i synd at synden er dets natur. Som profeten sier: «Se, i synd er jeg unnfanget, og i udyd har min mor båret meg (Salm. 51, 7), Dette kan det jo ikke på noen måte rådes bot på, det skulle da være at hun døde og ble til intet med sin synd. Et kristent menneskes liv er intet annet enn en begynnelse til å dø salig, fra dåpen av og til graven, for Gud vil gjøre det annerledes, fra nytt av, på den ytterste dag.

       For det femte: Å løfte opp av dåpen, det skjer vel lett nok. Men betydningen, den åndelige fødsel, forøkelsen av nåden og rettferdigheten, som visstnok begynner i dåpen, varer også inntil døden, ja til den ytterste dag. Da først blir dette fullbrakt som dåpsoppløftelsen betyr, da skal vi oppstå fra døden, synden og alt ondt, rene på legeme og sjel, og så leve i evighet.

       Da blir vi riktig løftet opp av dåpen og fullkomment født, og skal iføres det udødelige livs rette seiersdrakt i himmelen. Som om fadderne ville si, når de løfter barnet opp av dåpen: «Se, dine synder er nå druknet, vi mottar deg i Guds navn i det evige, uskyldige liv.»

       For slik skal englene på den ytterste dag løfte opp alle kristne døpte fromme mennesker, og de skal da bringe oppfyllelsen av det som dåpen og fadderne betyr.

       Som Kristus sier i Matt. 24, 31: «Han skal sende sine engler ut, og de skal samle hans utvalgte for ham fra de fire verdenshjørner, fra himmelbryn til himmelbryn.»

       For det sjette: Denne dåp er i gamle dager blitt forutsagt ved Noahs syndflod, da hele verden ble druknet, unntatt Noah med tre sønner og deres hustruer, åtte mennesker, som ble bevart i arken. At verdens mennesker ble druknet, betyr at synden blir druknet i dåpen. Men at de åtte ble bevart i arken sammen med alle slags dyr, betyr at ved dåpen blir mennesket salig. Som Peter utlegger det i 1. Petr. 3, 20 f.

       Nå er dåpen en enda større syndflod enn hin syndflod var. For denne druknet bare de mennesker som levde det ene år, men dåpen drukner ennå over hele verden alle slags mennesker, fra Kristi fødsel og inntil den ytterste dag. Og den er nådens syndflod, likesom hin var en vredens syndflod. Som det forkynnes i den 29. salme (v. 10): «Gud skal gjøre en stadig ny syndflod.» For det blir uten tvil døpt mange flere mennesker enn det druknet i syndfloden.

       For det syvende: Det er vel sant at et menneske, når det kommer ut fra dåpen, er rent, uten synd og helt uskyldig. Men dette blir av mange ikke rett forstått. De mener det slett ikke er noen synd til stede mer, og så blir de late og likegyldige med å drepe den syndige natur. Slik som også noen gjør når de har skriftet.

       Derfor skal man, som ovenfor sagt, forstå det rett, og vite at vårt kjød, så lenge det lever her, av naturen er ondt og syndig. For å hjelpe på det har Gud uttenkt en slik plan, at han vil skape det helt på ny. Slik som Jeremias sier i kap. 18, 4 ff., at da karet ikke lyktes for pottemakeren, støtte han det igjen inn i leirmassen og eltet det, og gjorde deretter et annet kar, som var til hans velbehag. «Slik (sier Gud) er dere i mine hender.» I den første fødsel var vi ikke som vi skulle, derfor støter han oss igjen til jord gjennom døden, og skaper oss atter på ny på den ytterste dag, så at vi da blir fullkomne, og er uten synd.

       Denne plan begynner han å virkeliggjøre i dåpen, som betyr både døden og oppstandelsen på den ytterste dag. Og derfor, så langt som sakramentets betydning og tegn rekker, er synden alt død med mennesket, og mennesket oppstanden, og således har sakramentet funnet sted. Men sakramentets verk er ennå ikke fullbyrdet, det vil si, døden og oppstandelsen på den ytterste dag er ennå i vente.

       For det åttende: Således er mennesket helt rent og uskyldig, hva sakramentet angår; dermed er kun dette sagt at mennesket har Guds tegn, dåpen. Herved blir det gitt til kjenne at alle dets synder skal være døde, og at det også skal dø i nåden, og oppstå på den ytterste dag, for evig å leve i renhet, uten synd og uskyldig.

       For sakramentets skyld er det altså sant, at mennesket er uten synd og skyld. Men all den stund dette ennå ikke er fullbragt, og mennesket ennå lever i det syndige kjød, så er han ikke uten synd, og ikke ren i alle ting, men har begynt å bli ren og uskyldig. Når det derfor kommer til skjells år og alder, så rører de naturlige, syndige tilbøyeligheter på seg, vrede, ukyskhet, egenkjærlighet, gjerrighet, hovmot og lignende. Av alt dette ville det ikke være noe, dersom alle synder var druknet og døde i sakramentet. Nå blir det bare satt i verk at de skal drukne ved døden og oppstandelsen på den ytterste dag. Paulus klager i Rom. 7. 18, og alle hellige med ham, over at de er syndere og har synd i sin natur, enda de var døpt og hellige; for de naturlige syndige begjærligheter rører seg alltid, så lenge vi lever.

       For det niende: Du sier: «Hva hjelper da dåpen meg, når den ikke helt og holdent utsletter synden?» Her gjelder det nå den rette forståelse og erkjennelse av dåpssakramentet. Den hjelp gir det høyverdige dåpssakrament deg, at Gud der forener seg med deg og blir ett med deg i en nådig og trøsterik pakt.

       For det første må du da gi deg hen til dåpssakramentet og dets betydning, nemlig slik, at du begjærer å dø med syndene og bli nyskapt på den ytterste dag, etter sakramentets anvisning, som sagt er. Det tar Gud imot hos deg, og lar deg døpe, og begynner fra den time av å skape deg på nytt, inngyter deg sin nåde og Hellige And, som tar til å drepe naturen og synden og berede deg til døden og oppstandelsen på den ytterste dag.

       For det annet, når du forplikter deg til å bli slik og alltid mer og mer drepe din synd, så lenge du lever, helt inntil døden, så tar Gud også imot dette, og øver deg hele livet med mange gode gjerninger og mange slags lidelser. Dermed gjør han det som du har begjært i dåpen, nemlig at du vil bli kvitt synden, dø og oppstå på nytt på den ytterste dag, og på den måten fullføre dåpen.

       Derfor leser vi og ser hvordan han har latt sine kjære hellige pines hardt og lide meget, for at de snart skulle bli drept, gjøre fyldest for dåpssakramentet, dø og bli nye. For hvis dette ikke skjer, og vi ikke lider eller blir øvet, da overvinner den onde natur mennesket, og da gjør man dåpen unyttig for seg, faller i synd og blir et gammelt menneske, som før.

       For det tiende: Ettersom nå din forbindelse med Gud står slik, så viser Gud igjen sin nåde mot deg, og forplikter seg til deg, så han ikke vil tilregne deg dine synder, som er i din natur etter dåpen, ikke vil se på dem, og heller ikke fordømme deg for dem. Han lar seg nøye med, og har velbehag i at du stadig øver deg og begjærer å drepe syndene og med din død bli dem kvitt.

      Derfor, selv om onde tanker og begjær rører seg, ja, om du også nå og da synder og faller, – når du så reiser deg igjen, og atter trer inn i pakten, så er dine synder i krålt av sakramentet og pakten allerede borte. Som Paulus sier i Rom. 8, 1: «Den naturlige, onde, syndige tilbøyelighet fordømmer ikke noen som tror på Kristus, dersom de ikke følger den og gir den sitt bifall.» Og Johannes sier i sitt brev (1. Joh. 2, 1 ff.): «Om noen faller i synd, så har vi en talsmann hos Gud, Jesus Kristus, som er blitt en tilgivelse for våre synder.» Dette skjer alt sammen i dåpen. Der blir Kristus gitt til oss, som vi skal hore i det følgende stykke (om nattverden).

       For det ellevte: Hvis nå denne pakt ikke var, og Gud ikke i barmhjertighet bar over med oss, så var ingen synd så liten at den ikke ville fordømme oss. For Guds dom kan ikke tåle noen synd. Derfor er det ingen større trøst på jorden enn dåpen. Gjennom den trer vi inn under nådens og barmhjertighetens dom, og nåden og barmhjertigheten fordømmer oss ikke for synden, men driver synden ut. Her sier Augustin et fortreffelig ord: «Synden blir helt tilgitt i dåpen, ikke slik at den ikke er der mer, men slik at den ikke blir tilregnet.» Som om han ville si: «Synden blir vel i vårt kjød inntil døden, og rører seg uavlatelig; men når vi ikke gir den vårt bifall eller blir i den, så er den ved dåpen blitt ordnet på denne måte at den ikke fordømmer, heller ikke anretter skade, men daglig blir utslettet mer og mer inntil døden.»

       Derfor skal ingen forferdes, om han føler ond lyst og egenkjærlighet, og heller ikke tape motet, selv om han faller. Men da skal han tenke på sin dåp, og freidig trøste seg med den, fordi Gud der har forbundet seg med ham for å drepe hans synd, og ikke vil regne den til fordømmelse, når han da ikke selv gir den sitt samtykke, eller forblir i den.

       Disse syndige tanker eller begjæringer, ja selv fallet, skal man derfor ikke benytte til selvoppgivelse, men ta dem som en formaning fra Gud om at mennesket skal komme sin dåp i hu, og hva Gud har sagt. Og så skal han påkalle Guds nåde, og øve seg i striden mot synden, ja også lenges etter døden, for å bli synden kvitt.

       For det tolvte: Her skal vi nå tale om det tredje stykke i dette sakrament, nemlig troen. Det vil da si at man fast og sikkert skal tro alt dette, at dette sakrament ikke bare betyr døden og oppstandelsen på den ytterste dag, som mennesket blir nytt ved, for evig å leve uten synd, men at sakramentet også visselig begynner og virker dette, og forener med Gud, så at vi inntil døden vil drepe synden og stri imot den, likesom han på sin side vil bære over mod oss og handle med oss i nåde, og ikke vil felle den harde dom over oss, fordi vi ikke er uten synd i dette liv, før vi blir rene ved døden.

       Slik forstår du, hvordan et menneske blir uskyldig, rent og uten synd i dåpen, og allikevel er fullt av mange onde tilbøyeligheter. Det er altså ikke rent på noen annen måte enn at det har begynt å bli rent, og har et tegn og en pakt på denne renhet. Og alltid renere skal mennesket bli. Derfor vil Gud ikke tilregne ham den urenhet som følger med. På den måten er mennesket rent ved Guds nåde og ikke på grunn av sitt eget vesen. Som profeten sier i Salm. 32, 12: «Salig er den hvis overtredelse er forlatt; salig er det menneske hvem Gud ikke tilregner dets synder.»

       Denne tro er den aller nødvendigste, for den er grunnlaget for all trøst. Den som ikke har den, må fortvile i synden. For den synd som blir etter dåpen, gjør at alle gode gjerninger ikke er rene for Gud. Derfor må man freidig og frimodig holde seg til dåpen, og holde den opp mot all synd og samvittighetsangst, og si i ydmykhet: «Jeg vet fullt vel at jeg ikke har noen ren gjerning; men jeg er jo døpt; og Gud, som ikke kan lyve, har i dåpen inngått en slik pakt med meg, at han ikke vil regne med min synd, men drepe og utslette den.»

       For det trettende: Så forstår vi nå, at vår uskyldighet fra dåpen helt og holdent kalles så for den guddommelige barmhjertighets skyld, som har begynt den, har tålmodighet med synden, og antar oss, som om vi var uten synd. Derfor forstår man også hvorfor de kristne i Skriften heter barmhjertighetens barn, et nådens folk og mennesker av Guds gode vilje, nemlig fordi de ved dåpen har begynt å bli rene, og ved Guds barmhjertighet ikke blir fordømt med den øvrige synd, inntil de ved døden og på den ytterste dag blir helt rene, slik som dåpen med dens tegn viser oss det.

       Derfor er det en stor villfarelse, når noen mener at de er blitt helt rene ved dåpen, og i sin uforstand går hen og ikke dreper sin synd, ikke vil la synden være synd, men forherder seg i den, og da gjør sin dåp til intet. Derved blir de hengende bare i noen utvortes gjerninger. Med disse blir hovmot, hat og annen naturlig ondskap, som de ikke gir akt på, bare sterkere og større.

       Nei, slik er det ikke. Synden, den onde tilbøyelighet, må erkjennes som virkelig synd. Men at den er uskadelig, må tilskrives Guds nåde, som ikke vil tilregne oss den. Men så er det jo også slik, at vi skal stri mot synden med mange øvelser, gjerninger og lidelser, og til sist slå den i hjel ved døden. De som ikke gjør dette, dem forlater han ikke synden, fordi de ikke følger dåpen og dens forpliktelse, men hindrer Guds og dåpens påbegynte verk.

       For det fjortende: Av samme art er også de som mener å utslette og avlegge sin synd ved egen fyldestgjørelse. De kommer også så langt bort, at de ikke lenger akter dåpen, som om de ikke hadde noen bruk for den, men bare er blitt løftet ut av den. De vet ikke at dåpen har kraft gjennom hele livet, like inntil døden, ja, på den ytterste dag, som ovenfor er sagt.

       Derfor tenker de å finne noe annet til å utslette synden med, nemlig sine egne gjerninger. På den måten skaper de ond, forferdet og usikker samvittighet, både hos seg selv og alle andre, og fortvilelse i døden. Og de vet ikke hvordan de har det med Gud, men mener at dåpen nå er tapt ved synden og ikke lenger er til noen nytte.

       Vokt deg endelig for dette. For, som sagt, hvis noen er falt i synd, så skal han da alter sterkest tenke på sin dåp, hvordan Gud i den har inngått pakt med ham, for å tilgi ham all synd, så sant han vil kjempe mot den til sin død.

       Denne sannhet og pakt med Gud må man med glede overveie. Da går dåpen videre i sin gjerning og kraft. Da blir hjertet atter tilfreds og glad. Ikke ved sitt eget verk eller sin egen fyldestgjørelse, men ved Guds barmhjertighet, som for evig er tilsagt ham i dåpen. Denne tro må vi holde fast ved, slit at selv om alle skapninger og alle synder overfalt en, holdt han likevel urokkelig på troen, og erkjente at den som lar seg drive bort fra den, han gjør Gud til en løgner i hans pakt ved dåpens sakrament.

       For det femtende: Denne tro anfekter djevelen aller mest. Og får han omstyrtet den, har han vunnet. For også boten har sin grunn i dette sakrament. For synden blir tilgitt dem som er døpt, det er dem som Gud i dåpen har tilsagt syndsforlatelse.

       Slik fornyer boten då ps sakramentet og bygger på dette. Som om presten i absolusjonen ville si: «Se, Gud har nå tilgitt deg din synd, slik som han før har tilsagt deg i dåpen, og befalt meg det i kraft av nøklemakten. Nå kommer du igjen inn i dåpens verk og vesen.»

       Tror du, så har du. Tviler du, så er du fortapt.

       Så finner vi da, at dåpen visstnok ved synden blir hindret i sitt verk, som er syndens tilgivelse og død, men alene ved vantro overfor dens gjerning blir den gjort til intet. Troen derimot overvinner disse hindringer for dåpens verk. Altså beror det alt sammen helt og holdent på troen.

       Og for å tale riktig tydelig, så er det en annen ting å tilgi synden enn å avlegge den eller drive den ut. Troen oppnår forlatelse for syndene, selv om de ikke er helt drevet ut. Men å drive synden ut er å øve seg mot den og til sist dø. Da går synden helt under. Men begge deler er dåpens verk.

       Slik skriver apostelen til hebreerne (12, 1), som jo var døpt og hadde fått sin synd forlatt, at de skal avlegge synden som henger ved dem. For all den stund jeg tror at Gud ikke vil tilregne meg min synd, så har dåpen sin kraft, og syndene er forlatt, selv om de vel ennå blir der, for en stor del. Etterpå følger utdrivelsen gjennom lidelse og død osv.

       Dette er den artikkel som vi bekjenner: «Jeg tror på den Hellige Ånd, syndenes forlatelse» osv. Der blir særlig dåpen berørt, i hvilken tilgivelsen skjer ved Guds pakt med oss. Derfor må man ikke tvile på syndenes forlatelse.

       For det sekstende: Det følger nå videre, at dåpen gjør alle lidelser, og særlig døden, nyttige og til en hjelp, idet de bare må tjene dåpens verk, nemlig å drepe synden. For det kan nå ikke godt bli annerledes, enn at den som vil gjøre fyldest for dåpen og bli synden kvitt, han må dø. Men synden dør ikke gjerne, derfor gjør den døden så bitter og grufull. Så nådig og mektig er Gud, at synden som har bragt oss døden, igjen blir fordrevet ved sitt eget verk, – døden.

       Man finner mange mennesker som vil leve slik at de blir fromme, og taler om at de gjerne ville være fromme. Nå er det ingen kortere vei til dette enn gjennom dåpen og dåpens verk, altså lidelse og død, Så lenge de ikke vil dette, er det tegn på at de ikke riktig vet å bli fromme eller mener å ville bli det.

       Derfor har Gud innsatt mange slags livsstillinger, hvor man skal øve seg og lære å lide; for noen har han innsatt ektestanden, for andre den geistlige stand, for atter andre den regjerende stand, og alle har han befalt å ha møye og arbeide for å drepe kjødet og venne det til døden.

       For alle dem som er døpt, har dåpen gjort dette livs ro, makelighet og tilfredsstillelse til bare gift, da det alt sammen er en hindring for dens verk. For ved disse ting lærer ingen å lide, gjerne å dø, bli kvitt synden og gjøre følge med dåpen, men det er bare kjærlighet til dette liv og gru for det evige liv, frykt for døden og flukt fra syndens utslettelse som vokser.

       For det syttende: Se nå på menneskenes liv. Det er mange mennesker som faster, ber, gjør valfarter og lignende øvelser, og med alt dette tenker de bare på å samle fortjeneste, og få en høy plass i himmelen. Men aldri lærer de å drepe sine onde udyder.

       Man burde gi fasten og alle øvelser den mening at de skulle trykke den gamle Adam, den syndige natur, og venne den til å gi avkall på alt det som er lystig for dette liv, og på den måten daglig gjøre den mer og mer beredt til døden, så at det kunne skje fyldest for dåpen.

       Og hvor langt disse øvelser og denne møye rekker, skulle man ikke bestemme etter tall eller størrelse, men etter dåpens krav, det er at enhver skal ta på seg de øvelser og så mange som kan være nyttige og gode for ham til å gjøre det av med den syndige natur og sende den i døden, og likeså kan man minske eller øke slike ønsker, alt etter som man finner at synden tar av eller til.

       Men så farer de avsted og lesser på seg ditt og datt, gjør en gang slik, en annen gang annerledes, bare etter gjerningens maske og anseelse. Så lar de det hurtig fare igjen, og de blir så helt igjennom ustadige at det aldri blir noe av dem. Noen gjør seg forstyrret i hodet ved dette, og forderver naturen, så de verken blir til nytte for seg selv eller andre.

       Dette er alt sammen frukter av den lære som har besatt oss, at vi mener vi er uten synd etter angeren eller dåpen, og at de gode gjerninger ikke er der for å utrydde synden, men for i frihet å samle for seg selv og sin egen mengde, eller for å gjøre fyldest for de begåtte synder.

       Her hjelper prestene til, som ikke preker viselig over legendene om de kjære hellige og om deres gjerninger, men gjør alminnelige eksempler av disse. Så faller de uforstandige ved dette, og lager sin egen fordervelse av de helliges eksempel.

       Gud har gitt enhver hellig sin særskilte måte og nåde til å følge sin dåp. Men for dåpen og dens betydning har han satt et felles mål for alle. Det skal enhver prøve seg på i sin egen stand, hvilken måte som gagner ham best til å gjøre fyldest for dåpen, det vil si å drepe synden og dø, for at Kristi byrde kan bli ham lett og mild. Da går det ikke for seg med engstelser og sorger, som Salomo sier om dem Pred. 10, 15: «Dårens møye tretter ham, fordi han ikke vet vei til byen.» For likesom de blir engstelige som vil til byen og ikke finner veien, så er det også slik med disse at alt deres liv og virke faller dem surt, og allikevel utretter de ikke noe.

       For det attende: Hit hører nå det alminnelige spørsmål, om dåpen og det løfte som vi der har gitt til Gud er mer eller større enn løftene om kyskhet, presteskap og geistlighet, mens jo dåpen er felles for alle kristne, og man anser det slik at de geistlige er i besittelse av noe framifrå og høyere.

       Svar: Av det som foran er sagt er det lett å svare på dette. For i dåpen lover vi alle ett og det samme, å drepe synden og bli hellige ved Guds gjerning og nåde, som vi her gir og ofrer oss til, likesom leiren til pottemakeren. Og her er ingen bedre enn den annen,

       Men å følge den samme dåp, så at synden blir drept, kan ikke skje bare på en enkelt måte eller i en bestemt livsstilling. Derfor har jeg sagt at enhver må prøve seg selv, i hvilken stilling han best kan drepe synden og dempe naturen.

       Altså er det sant at det ikke er noe høyere, bedre og større løfte enn dåpsløftet. Hva mer kan man vel love enn å fordrive alle synder, dø, hate dette liv og bli hellig?

       Men med hensyn til dette løfte kan en vel forplikte seg til en bestemt stilling, som er egnet og gagnlig for en til å fullbyrde sin dåp. Likesom når to vandrer til den samme by, så kan den ene gå en sti, den andre gå landeveien, ettersom enhver synes best.

       Den som altså binder seg til den ekteskapelige stand, han vandrer i denne stands møye og lidelser, og herved lesser han på sin natur, for at den skal venne seg til godt og ondt, unngå synden og desto bedre berede seg til døden. Dette ville han ikke formå så godt utenfor denne stand.

       Men den som søker mer av lidelser, og ved iherdig øvelse vil berede seg til døden på kortere tid, og snart oppnå sin dåps verk, han kan binde seg til kyskhet eller til den geistlige stand. For den geistlige stand, når den står rett, så skal den være full av lidelser og pine, så at den har mer av dåpens øvelse enn ektestanden, og ved slik pine venner den seg snart til å motta døden med glede, og nå frem til dåpens endelige mål.

       Foruten denne stand er det enda en høy stand, nemlig den styrende i det geistlige regimente, som biskop, prest osv. De skal til hver tid være helt igjennom øvet ved lidelser og gjerninger og være ferdige til døden, ikke bare for sin egen skyld, men også for deres skyld som er dem undergitt.

       Men i alle disse livsstillinger må man dog ikke glemme den regel som ovenfor er nevnt, at man bare driver øvelsene slik at synden blir drevet ut, og ikke retter seg etter gjerningenes mengde eller størrelse.

       Men dessverre, likesom vi har glemt dåpen, hva den betyr, hva vi har lovet i den, og hvordan vi skal vandre i dens gjerning og nå til dens endelige mål, så har vi også glemt veiene og livsstillingene, og vet nesten ikke hva disse stillinger er innsatt til, eller hvordan man skal forholde seg i dem for å oppfylle sin dåp. De er blitt til en utvortes stas, og selv bare et verdslig skinn er knapt nok blitt tilbake. Som Esaias sier (1, 22): «Ditt sølv er blitt til slagger, og din vin oppblandet med vann.» Gud forbarme seg. Amen.

       For det nittende: Da nå det hellige dåpssakrament er en så stor, nådig og trøstefull ting, så må man med alvor se til at man uopphørlig av hjertet og med glede takker Gud for dåpen og gir ham pris og ære. For jeg frykter for at vår utakknemlighet har fortjent at vi er blitt blinde og har vært uverdige til å erkjenne denne nåde, og er det ennå. Men vi har latt oss forføre til å drive engstelig på med egne gjerninger, dernest avlat og den slags falsk trøst. Og vi har ment at vi ikke kunne stole på Gud før vi var blitt fromme og hadde gjort fyldest for vår synder, som om vi ville kjøpe nåden av Gud eller betale ham for den.

       Sannelig, den som ikke akter Guds nåde slik at nåden vil tåle ham og gjøre ham salig som en synder, men bare går sin dom i møte, han får aldri glede i Gud, og bryr seg verken om å elske eller å prise ham. Men når vi hører at han i dåpens pakt tar imot oss syndere, skåner oss og renser oss fra dag til dag, og vi fast og sikkert tror dette, da må hjertet bli glad, elske og prise Gud.

       Slik taler han hos profeten (Malak. 3, 17): «Jeg vil vise skånsel mot dem, likesom en mann viser skånsel mot sin sønn.» Derfor er det nødvendig at vi takker den høylovede Majestet, som viser seg så nådig og barmhjertig mot oss stakkars fordømte ormekryp, og at vi opphøyer og erkjenner hans verk, så herlig det er i seg selv.

       For det tyvende: Med alt dette skal vi nå også ta oss i vare, at ikke en falsk sikkerhet sniker seg inn, og sier til seg selv: «Når dåpen er så nådig og stor en ting, at Gud ikke vil tilregne oss synden, og at så snart vi kommer tilbake fra synden er alle ting utjevnet i kraft av dåpen, så vil jeg nå foreløpig leve og gjøre etter min egen vilje, og siden, eller ved døden, vil jeg tenke på min dåp, og minne Gud om hans pakt, og så gjøre fyldest for min dåp.»

      Ja, visselig er dåpen så stor, at når du kommer tilbake fra synden og roper på dåpens pakt, så er dine synder forlatt. Men se til at ikke dommen rammer deg, og kommer i forkjøpet for din tilbakekomst, når du så formastelig og overmodig synder på nåden. Og selv om du da nok vil tro på dåpen eller sette lit til den, så kan ved Guds tilskikkelse din anfektelse bli så stor, at troen ikke vil kunne bestå.

       Når de som ikke synder, eller som faller av bare skrøpelighet, har vanskelig for å bli stående, hvordan skal det da gå med din ugudelighet, som har fristet og spottet nåden? (1. Pet. 4, 18).

       La oss derfor vandre med frykt, så vi med en fast tro kan beholde Guds nådes rikdom, og glade takke for hans barmhjertighet, alltid og i all evighet. Amen.